Det var Gabriel Romero som var (indirekte) årsak til at jeg møtte min kone, Fatma. Du kjente kanskje Gabriel. Egentlig politisk flyktning fra Colombia. Glad i damer var han! Flyktningeguide koordinator i Røde kors var jobben hans. Jeg møtte ham da jeg møtte som frivillig flyktningeguide etter at jeg hadde blitt pensjonist.
Jeg ville bruke tida til noe fornuftig. Jeg ble guide for en mann fra Øst-Turkestan, som i dag er blitt en provins av Kina. Det var utfordrende nok, men jeg lærte mye om det å komme som utlending til Norge, møte en totalt fremmed kultur og et annet system. Men det gikk bra. Han fikk kona og sønnen sin hit. I dag har jeg bare sporadisk kontakt.
I 2010 spurte Gabriel meg om jeg ville være med å arrangere en tur for flyktninger samme vår. Turen skulle gå til Gaustatoppen. Jeg tente på ideen. Jeg visste at Røde kors arrangerte turer til Galdhøpiggen. Det var jeg litt skeptisk til. Hvorfor skulle alle på død og liv dit. (Har selv aldri vært der og har ingen planer om det). Året før var jeg med på en tur til Folgefonni i Røde korsregi. Den var vellykket, men jeg syntes reisen dit var vel lang. Gaustatoppen var midt i blinken.
Turen var flott den. Alt fungerte som det skulle. Vi var en gjeng fra hele verden som ble sveiset sammen til en vennegjeng i løpet av turen. Etter turen spurte flere om de kunne bli venn med meg på facebook. Det sa jeg ja til. Vi utvekslet bilder og inntrykk. Av de mange ønskene om å bli venn med meg på FB, var det en som jeg ikke kunne huske fra turen. Så jeg sendte en melding til henne og spurte om hvordan turen hadde vært for henne. Jeg fikk til svar at hun hadde ikke vært med på noen tur. Hun bodde i Nairobi. Det var hun som tre år seinere skulle bli min kone.
Det ble til at vi hadde daglig kontakt på FB. Faktisk ble hun skilt like etter at jeg fikk kontakt, men det hadde ikke noe med meg å gjøre. Hun var gift med en mann fra Botswana. Han innrømmet en dag at han hadde to barn utenfor ekteskap, begge gutter, og han ville nå flytte til barnemoren. Selv hadde de da en datter på tre år. Fatma ble da alenemor, men hun hadde god støtte fra sin stefar og hans kone. De er våre nærmeste venner i Kenya fortsatt og bor og vedlikeholder huset vårt.
Selv var jeg skilt for andre gang for tre år siden, men trivdes ikke med å være aleine. Hadde nettopp flyttet til Kristiansand fra huset i skogen (ved Ogge). Ville leve et sosialt liv.
Turen til Gaustatoppen knyttet meg også nærmere til Gabriel, som fortalte sin historie. Dessverre omkom han samme sommeren under en tur i Jotunheimen. Han falt ned fra fjellet Kyrkja under litt “mystiske” omstendigheter.
Jeg var fra før engasjert i kor. Det er en aktivitet som er lett å flytte fra sted til sted. I første omgang var det et prosjekt som Thomas Stanghelle hadde satt i gang: “One sunny night” – operamusikalen om Ketil Moe, han som satte cystisk fibrose på kartet. Jeg kjente både ham og foreldrene hans fra Lillesand. Året før framførte vi operamusikalen i Lillesand med storartet kinesisk støtte. Nå var det meningen vi skulle gjøre det samme i Beijing. Da meldingen om at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris, ble alt kansellert, bortsett fra selve turen. Så det ble en interessant tur til Kina – som turist. Litt spesielt: Fikk god kontakt med guiden vår, som var usedvanlig åpen og personlig. Vi hadde en god dialog. Det spesielle var at han ble min venn på FB og har brukt et foto jeg tok som FBbilde – men offisielt er Kina utenfor FB!
Jula er har lenge vært en problem for meg. Hadde mange juler vært alene. Hadde vært på besøk hos min datter noen år, men så ble hun syk. Så jeg tok en beslutning: Hva om jeg inviterer meg selv til Kenya. Jeg hadde vært en tur i Sør-Afrika i 2008, men var absolutt “sulten” på mer. Like etter at jeg kom hjem fra Kina, kontaktet jeg Fatma og spurte om det var mulig å komme på besøk i jula. Kort tid etter fikk jeg svar at det var greit. Jeg vet at dette skapte litt tankevirksomhet i Kenya, de visste ikke akkurat hvem jeg var. Ut ifra den kontakten jeg hadde med Fatma, var jeg overbevist om at besøket ville være en positiv opplevelse for begge. Den overbevisningen ble faktisk understreket da jeg kom til Jomo Kenyattaflyplassen og møtte dem for første gang. Det som jeg følte som en usikker spenning forsvant med en gang før vi etter en kopp kaffe humpet oss ut på veien til Kitengela.
