Akkurat nå er jeg inne i en musikalsk bølge på vei opp. Vet ikke helt grunnen til det, men det kan være musikkformidling i mine omgivelser som har løftet meg. I høst har det vært en rekke konserter som har gitt meg gode musikalske opplevelser. Først og fremst er det Kristiansand symfoniorkester (KSO) som har skapt dette. Sist var det Sibelius 3. Symfoni. Men jeg har også fått oppleve fremragende kammermusikk blant annet på Amalienborg i regi av Myrens venner. Selv gleder jeg meg til å være en bitte liten deltaker i Saint-Saëns Juleoratorium og seinere med KSOs julekonsert rett før jul. Sølvstrupene er koret, for oss som holder ut! Det er noe av det beste med jula all den gode julemusikken som kommer fram.
Det er god tilstrømning til KSO konsertene. Størst er det når det spilles musikk fra den romantiske perioden, særlig komponister som Beethoven, Mendelssohn, Brahms, Tsjaikovskij osv; og kanskje spesielt når det er kjente solokonserter som framføres, som Mendelssohn eller Bruchs fiolinkonserter osv. Det er ikke noe galt i det, men det fins uendelig mye mer å velge mellom og som burde bli like populære.
Det som er litt merkelig er at media virker som de motarbeider den klassiske musikken. Det er ikke penger å tjene der, derfor er det uinteressant (jfr. Kåre Stovelands artikkel i Fvn sist lørdag). I Fævennen (Fvn) er det en journalist som dekker de viktigste konsertene med anmeldelser, som oftest svært gode (og jeg er ofte enig med ham!). Det er likevel for dårlig. Her kommer stadig kjente utøvere på besøk i verdensklasse uten at Fvn nevner det med et ord. Jeg tror at om selveste Renee Fleming hadde gjestet Kristiansand, ville avisa forbigått det i taushet. Elton John er derimot noe helt annet!
Jeg tror også at det er mangel på kulturtilbud som er noe av årsaken. I Norge er det bare de største byen som har et profesjonelt miljø for klassisk musikk. I et land som Tyskland har enhver by med litt respekt for seg selv en egen opera og orkester. Jeg vokste opp i Oslo der klassisk musikk var realtivt lett tilgjengelig.
Hva er det med klassisk musikk? Jeg tror jeg kan sammenligne denne formen for musikk med god litteratur. Ikke den overflatiske, bestselgende litteraturen, men den litt innovervendte, sjelegranskende. Opplever at den gode klassiske musikken også går innover – ikke minst til følelsene. Kanskje alle fredskonferanser burde inneholde minst en klassisk konsert?
Jeg innrømmer at jeg liker mye annen musikk også. Den rene popmusikken liker jeg minst, for den virker ikke ekte. Den er rett og slett bare komersiell. Men det finnes mange unntak, heldigvis. Men det er sjelden jeg vender tilbake til denne musikken. Den kommer, er der og forsvinner. Av og til blir den hentet fram i de såkalte “husker” du programmene.
For de som ikke er klar over det: Det fins mye humor i den klassiske musikken. Ikke hørt om Haydns musikalske sprell med sine musikere? Eller Mozarts “En musikalsk spøk”? Eller Stravinskijs harselas med den amerikanske nasjonalsangen? Eller Rossinis opera “Kroningen i Reims”? Eller Bernstein? Eller? Da har dere noe å glede dere til.
