Jeg vokste ikke opp i en familie som var opptatt av klassisk musikk. Min familie var litt omvendt. Det var min mor som jobbet, min far var konsulent. De var ikke opptatt av musikk. Min mor vokste opp i en familie med mye musikk, hun kunne spille piano og hun hadde sunget i kor. Min far sang på badet, men han hadde bra stemme. Da jeg var 8 år bestemte min mor seg for at jeg skulle spille fiolin.
Musikkonservatoriet i Oslo var en trist plass i Nordahl Bruns gate. Mine fiolintimer der står som usedvanlig triste. Jeg sluttet. Min mor skaffet meg ny lærer ved Barratt-Dues musikkinstitutt: Stephan Barratt-Due sr. Det var noe helt annet. Så jeg lærte etter hvert å spille fiolin. MEN jeg forsto ikke nødvendigheten av å øve, så det ble ingen suksess i det lange løp.
Jeg fikk være med på mye gøy: Bolteløkka skole der jeg begynte i 4.klasse hadde eget strykeorkester under ledelse av Arne Pedersen, min lærer. Der ble jeg fort engasjert og rykket opp til å sitte ved siden av “konsertmesterinnen”, Anne Lise (Vabø). Hun ble seinere profesjonell i KORK. Vi spilte mye forskjellig, fra Donauwellen, via Schubert “Rosamunde” til Alfvens “Svensk rapsodi”. “Bjørgulf spellemann” (Arne Eggen) spilte vi i NRK, de arrangerte orkesterkonkurranse. Vet ikke om noe resultat.
Realskole og gymnas ble “Katta”. Også de hadde eget orkester under ledelse av sanglærer og organist Olaf Skaflot. Her fikk vi med oss blåsere så vi kunne blant annet spilt inntogsmarsj fra “Aida” av Verdi med en antydning av pomp og prakt. Da jeg gikk i siste klasse satte skolen opp Gershwins “Porgy og Bess” med 100% krefter fra skolens elever som dannet kor, solister og orkester. Igjen havnet jeg ved siden av konsertmesteren, som het Ole Bøhn. Han ble etter hvert virkelig profesjonell. Da jeg sluttet på gymnaset, la jeg fela på hylla.
Det vil si jeg prøvde et “come back” i Studenterorkesteret noen år seinere. Det var ingen suksess, fordi jeg hadde lagt meg til en forkjær håndstilling som det var vanskelig å komme ut av. Da fikk jeg forresten spille Beethoven…
Da var jeg imidlertid på vei inn i den klassiske verden. På gymnaset skrev jeg historisk særoppgave om Beethoven, uten å ha hørt så mye av hans musikk. Det har det blitt mer av etter hvert! Jeg var begynt å gå på de såkalte “ungdomskonsertene” i Aulaen til UiO. De hadde ofte glitrende innledningsforedrag ved magister Jon Medbøe. Det ble påstått at det var flere som kom for å høre på ham enn på selv konserten. Billettprisen var overkommelig (kr.2.50 for student). Det ble til at jeg gikk på andre konserter enn OFOs ungdomskonserter. Ståplassene var billige. Aulaen var kanskje ikke det beste lokalet akustisk for symfonisk musikk, men på den tida hadde Oslo ikke noe annet. OFO var dessuten den gang et lite orkester – omtrent som KSO i dag, og kunne ikke påta seg å spille verk med mange på scenen. Bruckner ble spilt, husker jeg, men da var all plass opptatt. Orkester og kor var nesten umulig. Det var svært trangt for korsangerne. Fikk prøve det en gang.
Men trass i de kummerlige forholdene, ble det mange gode musikalske opplevelser, selvfølgelig de store klassikerne, men også noen mindre kjente. Husker spesielt godt mitt møte med Carl Nielsens 5. Symfoni. Det var den unge Herbert Blomstedt som dirigerte. Kan også huske stjerner som Isaac Stern, Dame Janet Baker og Wolgang Schneiderhahn…..
Oslo hadde opera – i Folketeatrets tidligere lokaler i Storgata. Jeg ble aldri noen stor operaentusiast. Fikk jo faktisk komme der noen ganger sammen med min spillelærer som spilte fast i orkesteret. Husker bare to operaer jeg opplevde: “Poppeas kroning” av 1600-tall komponisten Claudio Monteverdi – fordi musikken var fortsatt levende trass sin høye alder – og Wagners “Den flygende hollender” – der jeg satt slik til at tubaen ble det dominerende instrumentet. Jeg tror det var den menneskelige operastemmen som skremte meg. Jeg likte ikke måten stemmen ble brukt på, særlig da av kvinnene som ofte synger skjærende og med masse vibrato. Hater masse vibrato. Seinere har jeg fått et mer avslappet forhold til den menneskelige stemmen. Det er stemmer jeg liker bra, andre jeg ikke liker i det hele tatt. Jeg er blant annet av dem som har problemer med stemmen til Kirsten Flakstad – kanskje fordi den virker noe kjølig…
I 1961 fikk jeg min første platespiller opptjent av egne midler: Jeg gikk med avisen. Dermed var det gjort. LP-plater ble etter hvert innkjøpt, katalogisert og spilt. Komponister ble møtt, tatt imot og omfavnet. I noen få tilfeller forkastet. Etter hvert som årene gikk ble det hundreder av dem, og etter 1994 også cd-er. En ung mann ansatt i Musikkforlaget, Kjell Hillweg, var til stor hjelp. Dermed ble jeg virkelig bitt av den klassiske basillen.
I 1965 tok jeg skrittet i en annen retning. Jeg begynte i kor. Fiolinen ble ansett for å være uten håp, jeg fikk satse på stemmen: Akademisk korforening ble svaret. Første oppgave Händels Messias. En skikkelig utfordring. Vi framførte oratoriet i Domkirken i Oslo med KORK under full TV-“overvåking”. Det var utfordrende og gøy. Har jo vært med på Messias 50 år seinere. Da var det enda større utfordring – ikke minst fordi vi da hadde med satser vi ikke sang i 1965!
En liten parentes: Noen år seinere framførte Akademisk blant annet Haydns “Nelsonmesse” med KORK i Trefoldighetskirken i Oslo. Det var ingen umiddelbar suksess. Andrekonsertmesteren i KORK kom til styret i koret etterpå og beklaget, men KORK var ikke bedre på denne tida; Haydn var i overkant vanskelig. Derimot gikk det utmerket med Trondheim symfoniorkester ved musikkfestivalen i Harstad sommeren 1970.
Dette har blitt mest om min egen reise inn i den klassiske musikkens land. Min vei inn var altså både gjennom egen “praktisering” og lytting og utforsking. Mye nysgjerrighet. Den klassiske musikkverden er stor, ja, enorm. I dag er det enda lettere å gå på jakt. Vi har jo nettet! Jo da, det var annen musikk også, kanskje musikk som burde “passet” bedre til en ung mann på 60-tallet. Jeg følte ikke at jeg var under noe som helst slags press. En venn fra barneskolen besøkte jeg av og til og vi spilte jazz som han var opptatt av. Det likte jeg godt, særlig klassikere som Louis, Ella og Benny Goodman og mange andre. Men jazzen tok ikke helt av hos meg. Beatles dukket opp på den tida. Jeg interesserte meg lite for dem da. I ettertid har interessen kommet. Abba var mine barns idoler. De fikk jeg mer sansen for da jeg var med å synge musikken deres i korversjon. I ettertid har det dukket opp så mange idoler og stjerner at ingen har oversikten. Noen var/er døgnfluer, andre holdt koken i mange år. Ingen nevnt eller glemt.
Den klassiske musikken står derimot på påler. Tåler gjenhør på gjenhør.
