Når jeg forsøker å huske tilbake, er det noe som står klart for meg og noe som ikke står fullt så klart for meg. Noe er svært så klart: Hvordan jeg reiste på den tida. Kanskje jeg er nokså typisk for folk flest?
Det gjelder kanskje også mine utenlandsreiser. I 1954 – 11 år gammel – hadde jeg min første tur til København, med danskebåten “Kronprins Olav” selvfølgelig. Det tok nesten 13 år før jeg kom tilbake. Sverige besøkte jeg første gang i 1958 sammen med tre skolekamerater på sykkel! Jeg har altså bare syklet på venstre side i Sverige – til Göteborg. Vi jukset underveis og tok toget fra Strömstad til Göteborg, men tilbake gikk det mye bedre…..
Kanskje jeg må minne om at 50-tallet var tiåret rett etter 2.Verdenskrig, at gjenoppbygging og industriutbygging var en viktig del av politikken, at nesten alle over hele Norge hadde fått elektrisitet, at radioen var det eneste massemedia, at telefon også var over alt, men folk var avhengig av sveivetelefon knyttet til en sentral, at toppfarten på norske damplokomotiver var 90kmt, at togene ble framført ved at det ble sendt melding fra stasjon til stasjon (aldri noen signalfeil), at høyeste tillatte hastighet på våre (dårlige) veier var 70kmt, at det ikke fantes en eneste motorvei, at bensinprisen var rundt en krone pr. liter og at bilene var rasjonert.
På lange avstander i Norge reiste vi med tog eller buss eller båt. Fram til 1960 var det restriksjoner på bilsalget. I 1960 ble det sluppet løs. Fly var på den tida bare folk som hadde penger som hadde råd til. Det var fly med propell. Flyplassnettet var ikke ferdig utbygd.
Jernbanen var inne i sin glansperiode. Det gikk alle slags tog: Godstog, lokalt og fjernt, passasjertog lokalt, regionalt og fjernt – også påsketog: I påsken var tilstrømmingen til jernbanen enorm. Egne påsketog måtte settes opp – tidvis ble godsvogner brukt til formålet. Alt for å komme til fjells. Det gjorde jeg bare en gang i livet.
Busser var vanligvis lokale, men der toglinjene manglet, gikk det enkelte langruter. Båttrafikken (hurtigruta) må vel sies å ha både fjern og lokal karakter. Så seint som på 50-tallet var det mulig å reise med båt til Oslo fra Sørlandet. De sluttet å gå før det var aktuelt for meg, men jeg hadde en onkel som var styrmann på ADS kystbåt “Bjørgvin”. Han flagget ut omtrent på den tida kystruta sluttet å gå.
Vi hadde ikke bil. Bil var status. Min far hadde hatt bil før krigen. Tre av mine onkler hadde bil. En i embetes medfør, de andre to vet jeg ikke hvorfor de hadde fått skaffet seg bil. Alle hadde bil fra før krigen. I 1955 satt jeg på med min onkel i hans 1936 Ford og hans familie på ferietur til hytta på Gol-fjellet. Vi hadde en fantastisk ferie i det flotte været. Da var Hallingdalsveien så dårlig at vi måtte hjelpe en syklist som hadde fått ødelagt sykkelen på den dårlige veien. Husker jeg ble bilsyk. Rist løs?
Min far hadde en fetter som hadde fin bil. Han var lege. Vi besøkte ham og hans familie på Fefor ved Vinstra bl.a. i 1954. Da fikk vi sitte på i hans Mercedes. Men jeg var ikke så glad i å være der, selv om fjellet var fint. En gang gikk vi (min mor og jeg) til Ruten og skuet mot Jotunheimen!
En gang var min mor rekonvalesent på Klækken hotell på Ringerike. Da husker jeg at vi reiste med bussen “Ormen Lange” tilbake til Oslo – en buss formet som en semitrailer. Litt av et bussmonster. I bakkene oppover mot Sollihøgda kjørte monsteret på en hest, som dessverre måtte avlives.
To ganger på 50-tallet brukte vi buss til ferieturen: En gang til Eggedal (Solemoa) og en annen gang til speiderleir i Heddal i Aurdal. Den leiren var virkelig en våt opplevelse. Ikke så vi bjørn i Vassfaret heller. Å reise med buss den gang var ikke så komfortabelt som i dag. Mange ble kvalme og syke om bord.
Min mor lengtet alltid tilbake til fjellet. Hun hadde gått flotte turer i Jotunheimen både før og under krigen. I august 1955 fikk vi anledning til å besøke fjellet igjen. Vi hadde bestilt en ukes opphold på Eidsbugarden Turisthotell ved fjellsjøen Bygdin i Jotunheimen. Tror dette var en fellestur på en eller annen måte. Det bar av gårde med tog på Valdresbanen – sannsynligvis damp – buss opp Øystre Slidre til Bygdin Høifjeldshotell og med båten “Bitihorn” over Bygdin til Eidsbugarden Høifjeldshotell. (Vet ikke om det er samme båt som går der i dag?) Ikke helt enkelt å komme dit – det var en dagstur fra Oslo. Den gang var hotellet det eneste så langt inne i Jotunheimen. I dag ligger DNTs Fondsbu rett i nærheten. Den gang var det ikke veiforbindelse vestover til Tyin. To gamle Forder tok seg av trafikken over det lille eidet mellom Tyin og Bygdin.
Oppholdet på Eidsbugarden ble en skikkelig vekker for meg. Jeg var bare 12 år, men oppførte meg som et utemmet geitekje. Derfor forstuet jeg foten! Men for noen fjell! Min mor brukte kasseapparatet flittig, så vi har tatt vare på flere fotografiske minner fra turen.
Høydepunktet ble likevel en rundtur med båt og buss nedover mot Vestlandet, Årdal og Lærdal. Først en iskald morgentur med motorbåt over Tyin til Tyin Høifjeldshotell. Der ventet bussen, en snutebuss som ikke var av de aller største – av forståelige grunner. Vi skulle nemlig ned anleggsveien fra fjellet og ned til Indre Årdal, nesten 1000 høydemetre. Den var bygget i forbindelse med utbyggingen av Tyinvassdraget. Den kan vel muligens sammenliknes med veien ned til Lysebotn i dag, men den var enda smalere, svingene var krappere – dessuten var det timeskjøring. En time gikk trafikken opp, neste time gikk den ned. Bratt var det også. Husker at bussen vår ved noen anledninger slapp av alle passasjerene av fordi den måtte foreta rygging for å komme gjennom svingene. Da så det ut som om bakstussen hang utfor stupet. Det hendte alvorlige ulykker. Det er heldigvis lenge siden denne veien er blitt erstattet med ny vei.
Fra Øvre Årdal kjørte vi gjennom tunnelene til Årdalstangen. Her er det temmelig rasfarlig. Det var viktig at denne veien var åpen på grunn av driften ved aluminiumsverket i Årdal. Derfor ble tunnelene bygget. Jeg har til og med syklet disse tunnelene – takket være hjelp fra en av trailerne fra Årdalsverkene som lyste oss gjennom tunellen. Fra Årdalstangen var det bilferge til Lærdal, lunsj på Lindstrøms hotell, og så bar det videre med en liten stopp for Borgund stavkirke og bjørnene Pekka og Liisa i bjørnegården på Fillefjell. Den gang tok vi ingen tur i Lærdal sentrum – et sentrum som er vel verd et besøk den dag i dag.
Var temmelig trøtt på den kjølige båtturen over Tyin i kveldinga tilbake til hotellet. Dagen etter bar det tilbake til det grå Oslo med toget fra Fagernes.
forts….
