Min påstand er at jeg vokste opp i en tid da toget var vårt viktigste transportmiddel – i alle fall hvis du skulle reise et stykke ut i verden. Det fantes ikke så mange alternativer. Men også på korte avstander kunne toget spille en viktig rolle. Det kan min familiehistorie bekrefte:
Da min bestefar kjøpte hus i Bærum på Egne Hjem, fikk han lang vei til jobben, som var på Grønland i Christiania. For å komme dit, måtte han gå en halv times tid til Stabekk stasjon, for å ta toget til Vestbanen. Den gang var det smalsporet, damp og tregt, det måtte ta en uendelighet av tid å komme på jobb. Han kjempet da i kommunestyret i Bærum for bygging av Bærumsbanen. Den ble ikke ferdig før etter hans død i 1924. Men det hjalp ikke hans barn særlig mye. De gikk jo på middelskole i Sandvika. For å komme dit, måtte de også gå til Stabekk stasjon for å ta toget til Sandvika der skolen lå. I sol og regn, snø og slaps. Den gang, fortalte min mor, gikk konduktøren på utsiden av vognene for å kontrollere billettene.
Umiddelbart etter skolegangen begynte min mor å jobbe på likningskontoret i Sandvika og fortsatte altså den lange arbeidsveien til Sandvika nesten hele sin 50 årige karriere i Likningsvesenet i Bærum. I 1921 ble det slutt på den smalsporete dampen og enkeltspor; elektrikken overtok med EL1 og annet elektrisk materiell. Litt raskere å komme på jobb da.
Da jeg kom til verden under krigen, bodde vi i Oslo på Frogner. For å komme på jobb, gikk hun nå til Skarpsno stasjon for å ta toget til Sandvika. Den gang gikk det lokal (somletog) til Sandvika med BM65 materiell – en motorvogn kledd med aluminium samt to trevogner – ofte en U-båt som styrevogn. Mor unngikk disse, tok heller Askertoget som gikk direkte til Sandvika med EL1 (eller 2). Slik var det også tilbake fra Sandvika. 1610 (ofte litt forsinket dessverre) gikk det tilbake til Skarpsno og Oslo V. Selv var jeg med på denne farten ett år, da jeg gikk i barnehagen på Eineråsen ved Sandvika.
Litt seinere flyttet vi til Bislett. Da gikk min mor til Vestbanen for å ta toget derfra. Omtrent på den tida ble Skarpsno lagt ned som stasjon (kanskje det var bare min mor som brukte den?) På Vestbanen var de to sporene nærmest havna reservert lokaltogene. Her måtte du vise gyldig billett for å komme inn.
Men det var først og fremst for å komme ut av Oslo at vi brukte toget. Mine foreldre var ikke så mye reisende av seg, så jeg kan ikke si når min første lengre togtur var. Kanskje min første lengre togtur var til Tretten i Gudbrandsdalen da jeg var rundt tre år. Den turen husker jeg ikke så mye av. Heller ikke sykkelturen mine foreldre hadde til Lifjell hvor vi i alle fall tok toget til Bø. Vi havnet etter hvert i Porsgrunn, og derfra tok vi toget tilbake til Oslo. Den gang var Vestfoldbanen smalsporet og dampdrevet, uten at jeg nok husker så mye av det.
Den første turen jeg husker noe av, var da vi reiste med en liten motorvogn fra Vikersund til Krøderen i august 1950. Sannsynligvis en BM87 (trodde jeg, men ifølge NLM ble de ikke levert før i 1952!!). Det var så fullt at jeg måtte sitte på motorkassa, og da ble jeg kvalm.
Min mor hadde en søster som bodde en periode på Jessheim, og dit brukte vi toget for å komme; seinere flyttet tanten til Asker. Dit var enda greiere med toget
Damp, ja. Ikke det at jeg var så veldig opptatt av damplok, eller jernbane i det hele tatt, men jeg husker at onkelen min kommenterte da vi sto og ventet på toget til Oslo på Jessheim stasjon en gang at det sto en “stortysker” parkert på den andre siden av stasjonen. Jeg så det store damplokomotivet, og så at det var større enn de andre og at det derfor bar sitt navn med rette. Men det gikk mange år før jeg skjønte hva en stortysker egentlig var.
Tre somre tilbrakte jeg på en sommerleir for barn ved Jessnes stasjon like ved Hamar. Der hadde vi vårt litte paradis, bading og roing i Mjøsa, leik og moro; dessuten hang vi på gjerdet når toget stoppet for innkjør og kryssing på Jessnes stasjon. Da kunne vi beundre damplokomotivene på kort hold – bare 20 meter unna på den andre siden av den smale grusveien som gikk forbi husene vi holdt til. Klart det var fascinerende . Så mye damp, lyder og puff og paff, mange spennende bevegelser. Tror det var mest type 30 som vi fikk oppleve, men vi var vel ikke klar over at det var mange forskjellige damplokomotivtyper. Men jeg visste det var noe som “stortysker”; og så hadde vi hørt om “Dovregubben” – men de fikk ikke lov til å gå så langt sør som til Hamar. Av og til smatt en “blekkmerr” forbi, de elegante lyntogene (BM88) på Dovrebanen som ga varsel om noe nytt som skulle komme. Særlig flott var det når vi badet utenfor Furuberget der “tante Julia” hadde svømmeskole. Da kunne vi følge toget fra det rundet svingen ved kalkverket og et langt stykke bortover før det forsvant inn i skogen ved Jessnes stasjon. Tøøøfttt.
Det ble mange turer opp og ned Oslo – Jessnes med bytte til “trikk” (EL11) i Hamar fra 1956. Det er en tur jeg likevel husker best – den gikk med lokalgodstog fra Jessnes og hele veien til Oslo – med damp. Hva slags damplok, vet jeg ikke, men det var ikke av de store. Jeg husker jeg virkelig nøt togturen den gang. Jeg satt i passasjeravdelingen i konduktørvogna og fikk rimelig god kontakt med konduktøren; jeg var jo bare ca 10 år den gang. Dessuten mener jeg at jeg kunne se spor etter det aller eldste jernbaneanlegget sør for Eidsvoll – det som ble bygd i 1854. Om det finnes noen slike rester i dag, vites ikke.
Møte mellom smalspor og normalspor, her på Grovane.
I 1954 arrangerte NSB en jubileumsutstilling på Filipstad ikke så langt fra Skarpsno stasjon eller Skillebakk. Lett å komme dit for en elleveåring. Husker jeg gikk rundt og beundret alt utstyr og vognmateriell, blant annet en ordentlig “Dovregubbe”(type 49) som kunne “bevege seg” på rullelager.
Kanskje det mest imponerende var et diesellokomotiv fra NOHAB som NSB nå vurderte å sette inn på en rekke baner i Norge som et ledd i “vekk med dampen” programmet. Stilrent, amerikansk og vakkert – det som seinere skulle bli Di3 og som NSB skaffet 32 stykker av etter hvert. Framtida var altså representert. Og mer jernbane skulle det bli – både elektrifisering og dobbeltspor.
Fint “jernbanialt” innlegg fra fordums tid! Må innrømme at det var spesielt artig med historier fra eget oppvekst-sted (Hosle/Stabekk). Samt fotografi av Wilse, som jeg innbiller meg var en av de mest kjente i sitt yrke på den tiden – tror til og med han var den som fotograferte Henrik Ibsen både før og under “lit de parade” i 1906!