Konserten i går torsdag 12.april med KSO var overveldende. To romantiske verk (hvis en kan kalle Beethoven romantiker) med masser av skjønn musikk. Klaverkonsert nr.4 er min Beethovenfavoritt. Ikke fordi den er så briljant, men fordi den er så personlig, kanskje først og fremst de to første satsene. Jeg opplevde konserten virkelig som en samtale mellom solist og orkester. I første satsen var solisten dominerende. I andre satsen var orkesteret mer i fokus – der pianisten kommer med sine “kommentarer” og sistesatsen som en full “symbiose” mellom solist og orkester. Slik skal en klaverkonsert være. Full honnør til Christian Ihle Hadland og orkesteret. At han som ekstranummer spilte en sats fra en sonate av Scarlatti, passet utmerket inn, så rolig og innadvent som den var.
Inntreden var faktisk motsatt: Ihle Hadland kom inn på podiet, overser konsertmester (og orkester) og tar imot applausen med et stort flir: Her kommer jeg. Heldigvis var fortsettelsen en helt annen.
Liker de Brahms, spurte Francoise Sagan i en av sine bøker. Vi fikk en god dose av unge Brahms etter pause. Bare 25 år var han da han skrev dette verket. Da hadde han allerede blitt utropt til den kommende stjerne av Robert Schumann. Han var ikke stinn av selvtillit, han måtte prøve seg fram. Det ble to serenader og en klaverkonsert som en start.
Serenaden var i utgangspunktet skrevet for 9 instrumenter (og framføres av og til slik), men han valgte så å skrive det ut for fullt symfoniorkester. Det gjorde han rett i. Alle satsene, unntatt en har sine klare danseaktige karakter, men den langsomme satsen er (forbausende) stillestående. Og det er ingen tvil – dette er Brahms (og kanskje et snev av Schumann) og det lød som Brahms når KSO spilte. Det så ut til at dirigent Bellincampi koste seg under dirigeringa – noe han virkelig klarte å bringe videre til orkesteret. Selv jeg, som ikke er noen spesiell begeistret for Brahms, koste meg stort.
Nok en stor torsdagskveld i Kilden. Som en publikummer konkluderte med da han forlot Kilden: Hvor skal det ende…….
Nå har også reist med den berømte Bybanen! Det vil si første gang var det i 2010, da banen var så vidt åpnet og banen gikk hver halvtime til Nestun. Men nå var den godt innkjørt med 10 minutters ruter og forlenget til Flesland flyplass.
Flesland
Og det var der vi havnet i vår jakt etter et sted å overnatte. Hadde egentlig tenkt et sted nærmere byen, men det hotellet var stengt for påsken. Hotellet vi bodde på var greit nok det og bare 5 minutters spasertur fra Bybanen. Men derfra og inn til byen tok banen 44 minutter, noe i lengste laget – i alle fall for en travel flypassasjer… For en trikkeentusiast var det mer enn passe.
Full fart for Bybanen
Ja, jeg ble positivt overasket. Ikke bare fordi de hadde store, relativt komfortable vogner som gikk fint på skinnegangen og hadde god fart mellom holdeplassene. Noe av det viktigste med Bybanen at den hadde prioritet i alle kryss og at den stort sett hadde egen trasé, selv om den trafikkerte tidligere gater. Det virket som om ruta var grei å holde. Det var ingen forsinkelser de dagene jeg var i Bergen.
Det var ingen tvil om at banen var populær, folk strømmet til seint og tidlig, nær sentrum var det nesten alltid fullt. Det var i påskeferien jeg reiste. Mange hadde dratt på fjellet eller andre steder til mer varme strøk (det snødde i Bergen mens jeg var der.)
kunst på Fantoft
Litt spesielt var det at hver stasjon ikke bare ble utropt ved navn, men hadde hver sin “kjenningsmelodi”. Jeg la merke til at Hop hadde begynnelsen på Griegs a-mollkonsert, men Nestun hadde “kanskje kommer kongen” – eller noe slikt. Kan tenke meg at ikke alle satte pris på dette når de hadde hørt disse trudeluttene noen ganger.
Billettsystemet var nokså enkelt å finne ut av, MEN det var noe tungvint for en som kom til Flesland med to voksne og tre barn og måtte trykke ut 5 separate billetter av maskinen. Det tok sin tid. Det måtte kunne gjøres enklere. Jeg fikk opplyst på turistkontoret inne i byen at det var et servicekontor på bussterminalen hvor du kunne få andre billetter, men når du starter på Flesland, er det litt komplisert. Oppdaget også at billettmaskinene på vogna var ute av drift på endestasjonen Byparken mens vognføreren skiftet ende. Det var noe forvirrende.
Byparken
Kokstadflaten
Utbyggingen fortsetter: Fyllingsdalen neste, så kommer turen til Åsane – forbi Bryggen – etter lang og steinhard debatt. Tror bergenserne gleder seg. For Bybanen er noe helt annet enn trikken i Oslo – som fortsatt stanger i Oslotrafikken mot byråkrater og andre som tenker buss framfor trikk. Jeg er overbevist om at hvis trikken i Oslo får de samme kårene som i Bergen, vil folk strømme til. Beviset for det finnes i Bergen!
Jeg har i flere år skrevet om hvordan jeg har opplevd konsertene til KSO – først og fremst på facebook, men også til musikere i KSO som ville vite hvordan jeg opplevde konserten. Nå tillater jeg meg å dele med medlemmene av Crescendo.
Kort om meg selv: Jeg har hatt musikk som hobby i alle år. Spilte fiolin i skoleorkester helt opp i gymnaset, gikk over til å bli korsanger og har sunget i mange kor både i Oslo, Bodø og på Sørlandet. Jeg er fortsatt aktiv i Sølvstrupene. Dessuten har jeg opp igjennom skaffet meg hundrevis av lp og cd, og er i dag veldig glad for YouTube, der det ligger utrolig mye fin klassisk musikk. De 30 siste årene før jeg ble pensjonist jobbet jeg på Møglestu videregående skole i Lillesand.
Før konserten hadde vi møte i venneforeningen, godt over 100 møtte. Vi er nå over 250 medlemmer, og vi håper på å få minst 500. Håper vi kan være til god støtte for orkesteret. Det kom fram mange tanker om hvordan venneforeningen kan virke for orkesteret. Et område var sosiale medier. Dette er i alle fall et bidrag i den sammenhengen.
Ingen tvil om at Dvoraks symfoni kalt “Den nye verden” ble høydepunktet på konserten.
Brahms kom heldigvis først. Schicksallied ble vakkert framført både av kor og orkester. Nokså triste saker. Jeg hadde ikke hørt verket før, men for meg var det lite spennende, litt for typisk Brahms. Altrapsodien kjente jeg fra før og både solist og orkester gjorde den til en vakker opplevelse, men jeg synes mannstemmene sprikte litt for mye. Jeg hørte lite til tenorene. Kummervold sang ganske svakt for mine ører, og jeg måtte virkelig anstrenge meg for å få med sangen. En sangpedagog jeg snakket med i pausen, syntes at stemmen hennes var vakker, men manglet substans. Det kan jeg nok være enig i.
På førsnakk hadde Stefan Schöld og Hans Brodin en hyggelig prat om Brahms – og ikke minst hans dårlige selvbilde og vanskelige forhold til kvinner. Det var både levende og interessant. Stefan Schöld er et oppkomme av historier og kunnskap om musikk. Jeg har forresten hørt at da Schumann døde, åpnet Clara for mulighetene for noe nærmere, men Brahms trakk seg skyndsomt tilbake.
Med Dvorak var det slutt på tristessen, selv om symfonien handler også om hjemlengsel. Det ble en skikkelig “utblåsning”. All musikk trives best “live” synes jeg. Dette var virkelig live – med spontan applaus etter hver sats!
Det jeg likevel synes orkesteret er svært gode på er å spille svakt – piano. Derfor ble largosatsen mitt høydepunkt, og Marion Walker satte jo standard for satsen med sitt eminente spill på “engelsk horn”. (I programmet skrev hun jo om instrumentet, men nevnte ikke at navnet er en stor misforståelse. På fransk heter instrumentet “cor anglais” som ikke har noe med engelsk å gjøre, men nærmest betyr bøyd horn, siden engelsk horn har et buet munnstykke). Noe jeg liker godt i denne symfonien er de mange kontrastene. Noen ganger er det bare en kvartett som spiller, andre ganger en oktett osv. Det kammermusikalske i den store helheten. Interessant var det også at det var “toernes” dag – i alle fall hos treblåserne. (de som vanligvis spiller andrestemmen spilte nå førstestemmene) Synes de kom veldig fint fra det.
Selv opplevde jeg denne symfonien for første gang som bakgrunnsmusikk for en film om de franske alper. De er jo ganske dramatiske – som musikken. Ikke lenge etter hørte jeg den i Aulaen med Oslofilharmonikerne. Det ble en livslang kjærlighet.
Vet ikke om noen la merke til det, men det holdt på å skje en ulykke – heldigvis bare nesten. Konsertmesteren var så ivrig på slutten av første sats at han mistet grepet på fiolinen og holdt på å miste den. Det gikk bra.
Dette var virkelig en konsert som viser hva KSO duger til. At svenskene strømmer til er bare vel og bra (både i ledelsen og i orkesteret). At musikerne også tenker på framtida, forteller jo at en av musikerne er i barselpermisjon, og 5 er gravide, så her spirer og gror det….
PS: Konsertmester Adam Gruchot har skadet hånda, men vil være på plass etter påske.
Det var en koselig konsert. For meg ble det først og fremst Prokofjev, men jeg tror de fleste kom for å høre Tine Thing. Hun er absolutt en fremragende utøver på sitt instrument. Konserten til Penderecki – kan nesten kalle den en minikonsert – var spennende, full av kontraster og eksempler på trompetens muligheter. Konserten hadde fire små satser og ble spilt på to forskjellige instrumenter. Instrumentet i den første avdelingen hadde fyldigere klang enn det andre instrumentet. En sats ble vel til og med spilt med mute. Det var en konsert der solisten spilte opp mot orkesteret, ikke sammen med, men det var jo første gangen det ble spilt, så jeg husker ikke alt helt eksakt. Kanskje ved gjenhør?
Hummels trompetkonsert var jo mer kjente toner; jeg har vel hørt denne konserten før, med Antonsen? I alle fall siste sats, som virkelig sprudlet av energi. Stilen var velkjent seinklassisk – omtrent på den tida Beethoven begynte å eksperimentere med form og innhold i konsertene og symfoniene sine. Tine Thing spilte konserten med bravur.
Orkesteret spilte som innledning og avslutning to verk av Prokofjev -“Romeo og Julie-suite nr.2” og “Klassisk symfoni”. Lurte på om de egentlig burde vært spilt omvendt. Romeo og Julie er et mer modent verk enn klassisk symfoni. Alltid lurt på hvorfor den sammenlignes med Haydns symfonier. Det er forståelig at han har brukt skal vi kalle det Haydns formskjema, men ellers finner du bare Prokofjev i denne symfonien – hans måte å uttrykke seg på, få direkte klassiske pastisjer. Det høres ikke slik ut. Eller tar jeg feil?
Romeo og Julie er jo hans store ballettsuksess. Det som ble spilt var bare et fragment av den store og dramatiske balletten. Vi ble ikke involvert i det mest dramatiske med Tybalds død osv, men selve åpningen er dramatisk nok. Skulle gjerne hørt (og sett) hele balletten en gang. Jeg synes KSO spilte suiten med overbevisning. Jeg tror den er vanskelig å spille fordi den er så gjennomsiktig. Jeg ble i alle fall trukket inn i atmosfæren i balletten. Jeg la merke til hvor integrerende Prokofjev er i musikken. Mange instrumenter har solistiske innslag, men de går ofte inn i hverandre. Både klaver og saksofon gled vakkert inn i helheten. Hvorfor har ikke flere komponister tatt i bruk saksofonen?
Prokofjev er en komponist som i sitt hjemland faktisk ble forbudt i perioder. Det kan jeg ikke forstå. Kanskje fordi han ikke var ideologisk nok, han hentet jo stoffet til mange av ballettene fra historie, eventyr og sagn osv. Til og med filmmusikken var retrospektiv, men musikken til filmen “Aleksander Nevskij” er jo bare fantastisk.
Så i programmet at Stalin og Prokovjev døde på samme dag 5.mars 1953. Shostakovitsj mente at Prokofjev måtte ha fått kjennskap til Stalins død og døde dermed selv av latter. Håper han er mer udødelig enn Stalin. Denne konserten burde fortelle noe om det.
Det var et godt besøk. Allerede på flyplassen møtte jeg velvillige og hyggelige mennesker som signaliserte tydelig at de ville meg vel. I løpet av de 14 dagene jeg var på besøk ble dette bare utdypet. Jeg kom godt ut av det med Salmah på 3 år. Bare etter et par dager var det utviklet et tillitsforhold.
Det samme med Buda. Han hadde sin virksomhet og lille familie i Machakos, men stilte opp for oss stadig vekk. Han var vel da temmelig nygift, og kona hans ventet barn i løpet av sommeren 2011. Når han ble skilt fra mor til Fatma, vet jeg ikke. Vi hadde ingen kontakt med henne, men hun bodde visst fortsatt i Machakos.
Buda in action
Fatma fortalte ikke mye om faren, men han bodde visst i Namanga, byen vi hadde vært innom på besøk. Fatma fortalte meg lite om sin barndom og oppvekst, bort fra at det ble brudd med foreldrene da hun var rundt 14 år. Fatma og jeg kom godt ut av det med hverandre, og da jeg luftet tanken om å komme tilbake, var svaret absolutt ja.
At vi tilhørte hver vår religion, bød heller ikke på noe problem. Vi ble enige om å være uenige, men vi var også enige om at vi trodde på Gud/Allah og at nestekjærlighet og gjensidig toleranse og respekt var viktig. Det ble aldri til at jeg flyttet til noe hotell – selv om strømmen både kom og gikk og vannet forsvant i perioder. Den hvite plasstolen brøt sammen etter kort tid. Men jeg vi fikk skaffet noen flere puter å sitte på. Jeg hadde det virkelig bra.
Maten har jeg ikke nevnt, men det gikk også bra. Ugali med sukomaviki ble ikke min favoritt, men det var mye annet som var spiselig, mye ris og pasta og grønnsaker – og mye kylling.
Jeg tok piller mot malaria, men så nesten ikke en eneste mygg. Selvfølgelig hadde vi myggnetting om natten. Kitengela lå såpass høyt over havet (ca.1 600m) at det ikke var noen som fikk den farlige malariaen, men det var ikke så høyt at den var helt borte.
slakteri
Men alt ellers var annerledes. Klimaet var behagelig – enda det var på den varmeste tida. Kan ikke huske jeg opplevde noe annet enn ett tordenvær. Det kan være skummelt nok med mye rumling fra alle kanter, men det var sjelden å se lyn som slo ned i bakken – de fleste gikk fra sky til sky.
Her var det full mulighet til å bli full. Det ble mange.
Jeg elsket å sitte på verandaen og sitte å se på folkelivet som foregikk under meg. Det var mye som var annerledes, blant annet trafikken på veien, hvordan bilene var lastet – ofte på måter som ikke hadde vært tillatt i Norge. Folk satt ofte på lasteplanet. Folk gikk til og fra butikker, jobb, ja, å gå var vanlig med og uten varer. Sykler så jeg lite til, oftest var det sykler brukt i en eller annen yrkessammenheng – transport av ting. Syklene var stort sett enkle uten noen form for gir eller ringeklokke. Håper de hadde bremser.
Motorsykler – bodabodaer – var vanlig. De ble brukt av folk med litt penger til transport til og fra butikk eller jobb. De var som regel kinesiskprodusert og hadde et langt sete der opptil flere personer kunne sitte, selv om det var ikke lov. Jeg så opp til 4 personer på en bodaboda – ingen hadde hjelm. Så også at sjåføren hadde hjelm, men han hadde ingen hjelp til passasjeren. Problemet var å kunne holde seg fast. Noen holdt seg fast i sjåføren, men de fleste holdt seg i setet, gjerne på den bakerste bøylen. Det kostet vel ikke mer enn 50Ksh med en tur fra butikken og hjem = ca. 4NOK. Et annet problem med bodabodaene var at de holdt stor fart og konkurrerte med fotgjengerne om plassen på fortauene eller gata. Det hendte en sjelden gang at jeg reiste med bodaboda, men unngikk det hvis jeg kunne. Den siste muligheten var å ta trehjulsmotorsykkel eller tuktuk, men det var lite aktuelt det første besøket.
Det var mye søppel som flagret omkring. Det var ingen offentlig søppeltømming, men noe privat søppeltømming var det. Rett under leiligheten var det en plass der søppel ble samlet, og en dag i uka kom en traktor med henger og fylte opp søppelet. Hvor søppelet ble kjørt og dumpet, vet jeg ikke, men sannsynligvis på en åpen fylling ett eller annet sted i nærheten.
Søppelplassen
Ja, det var mye som var annerledes, men mye var spennende og interessant. Mye var også litt deprimerende – ikke minst mangelen på organisering – det er jo vi så vant til. Ingen kontroll av mye aktivitet. Og søppelet som mange steder bare fløt – eller blåste omkring.
Litt plagsomt var det at folk glodde. I første omgang ble jeg ikke vant til det. Sånn er det bare når du er hvit og alle tror du er rik. Rik har jeg aldri følt meg, kanskje bortsett fra da jeg besøkte Øst-Europa for mange år siden. Men jeg var jo rikere enn folk flest, ingen tvil om det, men de som virkelig var rike, ja der var jeg bare smågutt. Dessuten: I min bevissthet forsvant dette med forskjellig hudfarge fullstendig – og har ikke vært der siden.
Skopussere, busser og en syklist!
Så forsvant jeg opp i en sky til vinterlandet Norge. Allerede i slutten av mars (påsken) var jeg tilbake i Kitendgela.
Det ble plass til to lange turen ut fra Kitengela – den ene mot grensa til Tanzania; den andre mot Rift valley, men dypere ned i dalen mot innsjøen Magadi. Det var Buda som inviterte på disse turene. Han stilte opp med bil og kunnskap om å kjøre i trafikken i Kenya.
Den første turen gikk til Lake Magadi. Først kjørte vi strake veien til Isinya for å svinge inn på en vei som gikk til Kiserian ved foten av Ngongfjellene – der Karen Blixen dro på sine rideturer. Først så veien ganske lovende ut, til å bli et hullete mareritt av en vei. Ingen som hadde særlig stor interesse av å vedlikeholde denne veien. Midt i veien sto noen folk med spader under dekke av å jobbe med å reparere veien. Men egentlig var de bare ute etter penger. Ved å krysse fra den ene til den andre siden kom vi fram til slutt. Vi måtte forresten kjøre denne veien tilbake, med den samme opplevelsen. Enkelte steder så vi kyr og sebra beite fredelig side ved side. Ellers var det ikke så ofte vi så ville dyr på slike utflukter.
Veien fra Kiserian mot Magadi var bedre, men også den hadde sine hull og mangler. “Potholes in barabara”. Vi kjørte opp bakkene slik at vi kom opp på kammen av Ngong Hills og fikk flott utsikt utover Rift valley i retning av Lake Magadi. Nå kjørte vi nedover et landskap med skog og bush.
Ngong Hills
Ett sted var veien noe smal mens det lå mye småstein og grus lands veien. Det var et sted som var svært utsatt for flom i regntida. Dette var også maasailand. Ellers var det langt mellom bebyggelsen i dette karrige landskapet. Noen få landsbyer, noen beitende kyr, sauer og geiter, noen maasaier (noen fikk til og med sitte på med oss). Underveis passerte vi et skilt ved et sted som het Olorgesaille, der det ble fortalt at her hadde urtidsmennesket bodd. (Vi skulle komme tilbake hit ved en seinere anledning).
Noe jeg la merke til at det oppsto lokalt små virvelvindsøyler som så litt truende ut, men som ikke var farlige i virkeligheten.
Til slutt kom vi fram til Lake Magadi. Det var et svært annerledes landskap. Utpå sletta sto rester etter noen mindre vulkaner. Vannet i Lake Magadi hadde et rødlig skjær. Det var mange flamingoer og andre fugler i vannet på jakt etter mat. Vi så også stimer med småfisk. Men det var ikke dem flamingoene var på jakt etter. Det var mikroorganismen som de varme kildene la grunnlaget for – for denne innsjøen hadde ekstremt varmt vann. Det var ikke bare varmt i vannet, lufttemperaturen hadde også steget til bakerovnnivå.
Magadi i det fjerne
Han bemerket det vaktmannen ved porten at det måtte være varmt for en muzungo som meg. Det kunne jeg ikke benekte. Det som opptok meg var at her var det parkert mange tankvogner utover på en jernbanefylling som gikk tvers over innsjøen, bort til den kjemiske fabrikken som lå ute på neset. Her ble det produsert soda på basis av det naturlige kjemiske innholdet i vannet i Magadisjøen. Tidligere var det et britisk kjemisk firma som sto for denne produksjonen. I dag hadde et indisk firma, TATA, overtatt. Den ferdige sodaen ble så transportert i tankvogner på jernbane til Mombasa for utskipning til verdensmarkedet. Spennende.
Lake Magadi på Google Maps
Vi ble ikke så lenge i denne bakerovnen (og gjennom årene skulle vi vende tilbane til Lake Magadi flere ganger).
NAMANGA
Turen til Namanga var vel det siste sprellet vi gjorde på den første turen. Det var muligens mine drømmen om å få et lite glimt av Kilimanjaro som lå bak det hele. Det skulle ikke være umulig, mente Buda. Så vi dro av gårde langs Pan African Highway retning mot Isinya, men nå videre mot Kaijado og Tanzania.
Biisil
Veien var fortsatt under arbeid. Kinesiske ingeniører og afrikanske arbeidere holdt på stadig vekk mange steder. Så da var det å forlate den flotte, nyasfalterte hovedveien, og ut på typisk afrikansk “rough road”. Ved Kaijado krysset vi over jernbanelinjen mellom Lake Magadi og Mombasa. Litt lengre vestover passerte vi gjennom den lille byen Biisil der det foregikk et maasaimarked. Virkelig en fargerikt skue fra bilvinduet.
Markedet i Biisil
Maasaiene er jo kjent for sine håndarbeider og sine fargerike stoffer, ikke minst rødt. Og du vil finne at tøyene er utrolig varierte og vakre.
Etter to timer kom vi fram til Namanga. Da hadde vi passert utallige flokker med kyr og maasaier på vei til og fra markedet i Biisil. Nå begynte terrenget å endre seg noe, det ble enda mer kupert, og over byen Namanga reiste det seg et høyt fjell. Namanga ligger nede i en forsenkning i terrenget, og det må være litt fuktighet der, for det vokser mange trær i området – til og med en elv som Fatma hadde badet i som mindre. Ganske frodig.
gammel vei
ny vei, fjellene ved Namanga i det fjerne.
Buda bestemte seg for å kjøre helt bort til grensepasseringen. Var det en form for forberedelse, men han kjørte til venstre for bommen og plutselig var vi i et område som verken var Kenya eller Tanzania. Området kunne være 100 meter bredt, og det var mye aktivitet der, bl.a. var det mange Scania lastebilder parkert der og også noen butikker. Underlig – i ingenmannsland? Etter en stund kjørte vi inn i Kenya igjen og inn i byen Namanga. Ingen tvil om at vi var i maasailand – her vrimlet det av maasaier som skulle handle, eller var de bare på bytur? Ingen stor by, og nokså gjørmete gater.
Ingenmannsland
Skulle vi se Kilimanjaro måtte vi kjøre videre ut av Namanga mot Amboseli National Reserve. Selvfølgelig var det intet veiskilt som fortalte hvor veien mot Amboseli gikk, vi måtte bare bruke retningssansen. Etter noen få kilometer var plutselig veien sperret. De gravde en stikkrenne tvers over veien. Noen hadde likevel kjørt opp en vei utenom, nokså primitiv – sikkert ikke gjort av veiselskapet. Men vi kom rundt, men det varte ikke lenge kom vi til en ny slik omkjøring.
Også den forserte vi utenom veien, men det var bare så vidt det gikk. Kommet til en bakketopp, så jeg et tre med mange fuglereder i. Det var sånne forseggjorte reder. De forklarte at det var redene til veverfuglene som pleide å samle redene i kolonier som dette. Dessuten var det noen enorme termittuer i nærheten som jeg ville kikke på. Før vi visste ordet av det, strømmet det kvinner og barn ned mot oss fra de nærmeste hyttene. Fatma arrangerte fotosession før vi kjørte videre.
Bare noen kilometer unna synes vi at vi så noen konturer i disen. Var det konturene vi så av Kilimanjaro der i disen? Vi antok det. (Men jeg tror ikke det var det).
Kilimanjaro?
Lykkelig over å ha sett Kilimanjaro, vendte vi til bake til Namanga – der vi kjørte bort til Namanga River Hotel for å få litt mat. Det var et hyggelig sted mellom de store trærne, mens marekattene lekte i tretoppene og kom dalende ned på bakken med jevne mellomrom. Hadde respekt for apekatter, og syntes best de holdt seg på litt avstand. Det gikk bra. Maten lot vente på seg, om det var strømbrudd eller noe annet husker jeg ikke, men det var nesten mørkt før vi returnerte mot Kitengela. Hjemturen gikk bra – tror det var den gangen vi ble fulgt av et heidundrende afrikansk tordenvær på litt avstand. Det lynte og rumlet i ett sett. Slikt kan du bare oppleve i Afrika.
Når jeg ser tilbake på de 14 dagene jeg var i Kenya, synes jeg at jeg var utrolig heldig som kom så mye rundt og fikk oppleve mye nytt. Enda har jeg tre turer til å fortelle om, en gikk til Nairobi, en annen til Magadi og den tredje til Namanga. Alle fulle av nye opplevelser.
Nairobi er ingen gammel by. Den feiret 100 års jubileum i 2001. I utgangspunktet var den en stasjon på den nye Uganda Railway som engelske koloniherrer bygde fra 1896. Så bestemte de at de ville ha et verksted her, en stall og etter hvert flyttet de hele administrasjonen opp hit til “Middle of nowhere”. Kort tid etter flyttet hele koloniadministrasjonen etter fra Mombasa. Og slik ble det hovedstad av.
Vi kom kjørende inn med matatu – bare det var en skremmende opplevelse i den tøffe trafikken. Men vi overlevde og landet etter hvert ved jernbanestasjonen. Nairobi har fortsatt jernbanestasjon, men ingen tog – for å sette det på spissen. Det gikk tog til Mombasa tre kvelder i uka – de skulle være framme neste dags morgen. Forsinkelser var det bestandig. Godstog var det flere av – det kunne vi se fra verandaen home i Kitengela.
Det som møtte meg første gang var et forvirrende inntrykk, masse folk (det bor mellom 3 og 4 millioner mennesker i denne byen – ingen vet hvor mange.) og stor og forvirrende trafikk. Hvordan skulle vi komme over gata. Det var fotgjengeroverganger, men ingen tok hensyn til dem. Jeg måtte bare stole på lokalkunnskapen, Fatma, hun hadde jo jobbet i byen i mange år. Vi kom over.
Bildene forteller om mange skyskrapere – til dels ganske imponerende. Sentralt i bybildet troner Kenyatta internasjonale kongressenter, med sitt karakteristiske høyhus og spesielle sidebygning formet som en noe forstørret afrikansk landsbyhytte. Skikkelig afrikansk moderne stil, altså. (Mange år seinere fikk jeg vite at arkitekten bak senteret het Karl Henrik Nøstvik, og var fra Bodø. Jeg hadde broren hans som tannlege, og svogeren som elev!) Foran senteret står en statue av Kenyas første president (og far til den nåværende) Jomo Kenyatta. Jeg la merke til at hovedgata (og flyplassen) i Nairobi var oppkalt etter ham.
Jomo Kenyatta Conference Center
Folk her i sentrum var pent kledd, gjerne dress og slips og pene drakter. Her foregikk business. Så ingen tiggere i selve sentrum.
Kenyatta avenue
Fatma ba meg om å være forsiktig. Ta vare på tingene mine og skjule kamera. Byen hadde jo fått tilnavnet “Nairobbery”. Hun hadde selv mange negative erfaringer. Det var ikke så lett, men jeg brukte bare det minste kameraet. Plutselig stoppet en politimann meg og sa jeg ikke måtte fotografere her. Det var en offentlig bygning jeg tok bilde av, og de var forbudt å fotografere. Ble litt paff og trodde politimannen ville konfiskere kameraet, men han ga meg en advarsel og forsvant med en latter. Fatma passet på nå, men av og til fikk jeg lurt meg til et bilde eller to.
Ulovlig foto!
Hun tok meg inn i Uhuru park. Det er et parkanlegg sentralt i byen der offisielle arrangementer kan foregå. Det ble også brukt til politiske møter. (Her hadde folkets president Raila Odinga nettopp blitt innsatt, januar 2018). Ganske vakker park – og ikke minst vakker utsikt mot byen og skyskraperne. La merke de mange fuglene som kretset over akasietrærne: Marabustork – flittige gjester på søppelfyllingene. Hvordan kunne denne fuglen bli symbol for et norsk sjokolademerke?
I en av disse bygningene midt i Nairobi sentrum regjerte det kenyanske sikkerhetspolitiet og de hadde torturkamre i kjelleretasjen. Kjente opposisjonspolitikere havnet der. I dag er det museum. I utkanten av parken anla president Moi et slags monument for kenyansk framgang. Da jeg var der, slo det meg at monumentet var i ferd med å forvitre – her var det ingen som tenkte vedlikehold – kanskje det ikke var så viktig.
Moi memorial.
Jeg var glad for at Fatma passet på meg. En noe ruset person prøvde å lure meg i nærheten av en colakiosk i utkanten av parken, men forsvant etter kort tid, heldigvis.
I parken var det satt opp et skilt som forklarte at denne delen av parken var reddet av “Green Belt Movement”. Lederen for denne gruppen var Wangari Maathai som fikk Nobels fredspris i 2004. Regjeringen hadde sammen med et britisk firma planlagt en skyskraper bygd i denne delen av parken, noe Wangari Maathai klarte å forhindre, utrolig nok. En sterk kvinne som dessverre døde så alt for tidlig av kreft.
Fatma geleidet meg gjennom folkemylderet på trange fortau og brede avenyer. Det var vanskelig å komme over til et område av sentrum der det i dag var en park. I 1998 var dette stedet for den amerikanske ambassade. En bombe som gikk av ved inngangen til ambassaden drepte over 200 mennesker (noe tilsvarende skjedde også i Dar-es-salam i Tanzania). Al-Quaida påtok seg skylda. Vi gikk inn og besøkte minneparken hvor det var reist et minnesmerke der alle de omkomne hadde fått sitt navn skrevet. Visstnok ingen amerikanere omkom. I dag ligger den amerikanske ambassaden langt utenfor bysentrum. Men ofrene fikk ingenting fra amerikanerne i ettertid.
Minnetavle over de omkomne i attentatet mot ambassaden
Nairobi virker for så vidt planlagt, det er en slags kvadratur i sentrum der de viktigste nasjonale bygningene ligger. Presidentpalasset, Statehouse, ligger derimot utenfor sentrum i en stor park. (Umulig å finne på Google map!) Men ellers virket byen svært tilfeldig – akkurat som trafikken. Jo da, det var trafikklys og politi som dirigerte. Likevel var inntrykket lett kaos. Det er ingen organisert kollektiv transport i byen. Busser, matatuer og drosjer svirrer over alt eller står i kø. De er private og er bare opptatt av å tjene penger. Butikker er det også i sentrum, men jeg hadde inntrykk av at de fleste handlet på de store kjøpesentrene litt i utkanten av sentrum som Westgate og Sarit og mange andre. (Westgate ble internasjonalt kjent på grunn av angrepet på senteret foretatt av al-Shaabab i 2013.)
Politimann i arbeid
I dette kaoset forlot vi Nairobi inneklemt i en matatu som førte oss av nye og ukjente snarveier tilbake til Kitengela – og vi kunne puste lettet ut….
Allerede noen få dager seinere var vi på ny på tur til Nairobi. Denne gangen var det Buda som sto for transporten. Målet var bydelen Karen. Karen er en bydel med folk med penger. Her var husene gjerne gjemt bak store hekker eller beskyttet av piggtråd. Her lå nemlig Karen Blixens afrikanske farm, som vi skulle besøke. (Tror ikke mine kenyanske venner hadde vært der før). Bydelen Karen er IKKE oppkalt etter Karen Blixen, men etter en niese som også het Karen og som var gift med en eller annen prominent myndighetsperson! Jeg synes besøket var interessant. Kunne fortelle guiden om hva bøkene (de danske) handlet om. Vi fikk vite at det var filmselskapet som laget filmen “Out of Africa” som skaffet møblene til huset. Ellers var det lett å innbille seg hvordan livet på farmen hadde vært. Ute i haven foregikk et bryllup mens vi var der. Men selve kaffeplantasjen var blitt til en eksklusiv bydel.
Den afrikanske farmen
Vi avsluttet besøket i Karen med å avlegge “Bomas of Kenya” et besøk. Det er et slags kenyansk folkemuseum. Du kunne se hvordan landsbyene til de forskjellige stammene var organisert. I ett hus bodde mannen, mens konene hans hadde egne hus med ulik innhold. Noen steder hadde ungdommen egne hus. I den store bygningen danset profesjonelle dansere kenyanske folkedanser for turister og andre interesserte. Det var litt av et show. Mange av disse dansene er meget akrobatiske, og imponerende utført. Mange av dansene danses i dag bare her, de er borte i lokalmiljøet. Godt at noen klarer å ta vare på dem.
Samme bygningen blir brukt til valgopptelling av den kenyanske valgkommisjonen når det er valg. Her har det nok foregått masse “hokuspokus”. Det er ikke et eneste valg etter 2002 som det ikke har vært strid om – valgfusk eller ikke. Jeg er overbevist om at valgfusk nok har vært hovedregelen, dessverre.
For meg var Nairobi en rotete by med mye bråk og trafikk og til dels trengsel på fortauene. At byen også er så vanskelig å komme fram i, gjør det også vanskelig. Seinere besøk har bare forsterket det inntrykket – i tillegg til at Nairobi er mye, mye mer enn sentrum, Karen og Kibera.
Den var for lang. To store verk på samme kveld blir for mye av det gode – i alle fall for meg.
Etter hvert ble det veldig varmt og dårlig luft i salen. Folk svettet i vinternatten.
Klaverkonserten var Khatsjaturians debutarbeid fra 1936 – den var stort anlagt med stort orkester – til og med tuba, bassklarinett (med mye solo) og sag(!) var involvert. Mariam Kharatyan gjorde en imponerende prestasjon. Jo, jeg hørte noen orientalske innslag underveis, men når en vet hva denne komponisten utviklet seg til blant annet i ballettmusikken Gayane og Spartacus, savnet i alle fall jeg noe av det folkelige. Til sammen med et vakkert ekstranummer tok denne delen ca. 40 minutter.
Alma Mahler
Mahlers 5. ble den opplevelsen jeg hadde ventet på. Orkesteret var breddfullt og det ble masse lyd – men for meg var det absolutt god lyd – musikk. Dette er ikke den Mahlersymfonien jeg oftest lytter til, men etter hvert som verket skred framover møtte jeg hele tiden kjente ting. Og de kom.
Mahlers musikk bølger hele tiden fra det dramatiske til det ytterste pianissimo. Kan vel si at 4. Satsen – Mahlers kjærlighetserklæring til Alma – den berømte adagiettoen er det viktigste unntaket. Her flyter strykerne sammen til en fullkommen enhet – uten å bli forstyrret. Etter min mening ble den praktfullt spilt – et høydepunkt. Det er særlig 2. satsen jeg har størst problemer med. Her går det hele tiden fra ytterpunkt til ytterpunkt. Har aldri fått helt tak i den.
Mahler på vei til jobb.
Selv om jeg ikke er fagmann i musikkvitenskapen, vet jeg såpass mye at det er noe som heter kontrapunktikk. Mahler er spesialist – det “renner over” av temaer som settes opp mot hverandre. Fuger og fugatoer strømmer på. Det skjer hele tiden. Derfor er Mahlers musikk så spennende – her er sorg og glede mikset inn i hverandre. Bernstein sa om Mahler at hadde et barns fulle følelsesregister – noe som går igjen i musikken hans. Tydeligst var det i siste satsen der temaene fra de tidligere satsene møter hverandre og som programmet sier “når solskinnet i form av andre satsens koral dukker opp på nytt”.
KSO gjorde en stor innsats ved å framføre denne symfonien. Studentene var til god hjelp, og Eivind Gullberg Jensen var uten tvil en dyktig orkesterleder. Han har jo allerede et internasjonalt navn. La meg til slutt nevne at jeg aldri har hørt basslinjen så tydelig før (les tuba), at Simon Breyer gjorde en fantastisk innsats på 1.horn, men at resten av horngruppa (det var to ekstra) var faktisk litt svake i perioder, at Jens Forus og co. viste at trompetister er KSO godt forsynt med, treblåserne hadde masse å gjøre – og gjorde det bra. La spesielt merke til de raske nedgangene i scherzosatsen – og at strykerne låt som en gruppe. Vel strøket!
Mahlers famile – dessverre døde den yngste datteren av skarlagensfeber. Det var til og med etter at han hadde skrevet sangsyklusen “Kindertotenlieder”.
Nå drømmer jeg om at KSO prøver seg på nr.6 eller 9 – særlig den siste.
Det nye året begynte med en hviledag, men så inviterte Buda oss på tur til Nairobi National Park. Jeg hadde lest om den på forhånd, den ligger rett utenfor sentrum av byen og skulle ha alle typer ville dyr – unntatt elefanter.
Vi gjorde noen forberedelser som å ta med litt mat og ikke minst vannflasker, før vi satte av sted i Budas Honda. Parken når faktisk helt bort til Kitengela, og det var en port i nærheten av Athi River, Cheetah gate. Vi kjørte bortom, men den porten var stengt. En årsak til det var at en del matatuer fant ut at det gikk raskere å kjøre gjennom parken enn på hovedveien til Nairobi sentrum. Den gjennomkjøringa var ikke parkmyndighetene, KWS, interessert i.
Frihetsmonumentet lå like i nærheten av Wilson Airport
Vi hadde forresten en stopp ved et varemagasin rett ved Wilson Airport. Derfra går alle småflyene ut til distriktene, ofte med safariturister, som på den måten unngår de elendige veien for eksempel til Maasai mara.
Impalaen som hilste oss velkommen
Vi kjørte deretter videre til hovedporten for parken i Langata. Der skulle vi kjøpe billetter. Prissystemet i parken er slik at turistene betaler mest. Tror prisen den gang var 60 USD for meg og 1000 Ksh for mine kenyanske venner – en viss forskjell i pris. Så viste det seg at det var umulig å betale med kort. Det var ikke mobildekning! Heldigvis hadde jeg nok i kontanter, så inn kom vi etter hvert.
Kongoni
Safari er fascinerende. Har vært på safari i Sør-Afrika, så det var ikke første gangen, men det var første gangen i Kenya og Nairobi. Den største forskjellen var at her kjørte vi inn i parken i egen bil. Det varte ikke lenge før vi så vårt første dyr, en impala. Men så gikk det heller treigt. Vi kjørte og kjørte, men ingen dyr var å se. Da forsto jeg hvor stor denne parken er. Til slutt så vi en kongoni (noen kaller den hesteantilope). Vi valgte å velge en annen vei, og plutselig så vi store mengder med dyr, særlig sebra, giraff, bøfler, antilopearter, gaseller, struts og en ensom sekretærfugl. Fascinerende å være på safari med en kulisse av storby i bakgrunnen. Ingen løver eller neshorn denne gangen, men jeg hadde igrunnen sett mer enn nok…
struts hann
Bystork
eland antilope, den største
Til slutt besøkte vi et minnesmerke over den store brenningen av elefantstøttenner som ble gjennomført av president Moi en gang på 90-tallet. Det var støttenner beslaglagt av KWS og politi gjennom mange år. (Det ble gjentatt av president Kenyatta i 2015 i et forsøk på å intensivere kampen mot krypskyting.)
Jeg har vendt tilbake til Nairobi National Park mange ganger i ettertid. Den er fortsatt fascinerende og spennende. Har fått med meg både løve og svart neshorn, samt krokodiller og skilpadde. Men noen er flinke til å holde seg skjult.
Skjult var ikke Nairobis største slum, Kibera, som lå på veien ut av parken – ikke langt fra Langata og Nairobis største golfbane. Vi hadde god utsikt mot den enorme slumbyen. Jeg følte ingen grunn til å stoppe. Elendigheten og fattigdommen var jeg godt kjent med fra før av. Det skal bo over 1 million mennesker her, ingen vet vel egentlig hvor mange.
Kiberaslummen
Da var utsikten mot Athi River og Kitengela vakrere:
Jeg må innrømme at husken har slått litt feil allerede. Turen til Rift Valley gikk faktisk gjennom Nairobi sentrum med en liten stopp før vi for videre. Dessuten hadde jeg glemt at jeg gjorde en transportteknisk erfaring – vi reiste med “matatu” den første delen inn til Nairobi før vi ble plukket opp av Buda – som jo den gang bodde i Machakos.
Det ble 3-4 turer med matatu, før vi ga det opp. Matatu er simpleste form for offentlig transport i Kenya. Det advares mot dem i alle guidebøkene. Men hva er en matatu?
Matatu til høyre med plass til 14 passasjerer minst
Det er minibusser – ombygde varebiler fra Toyota eller Nissan som kan ta 14 passasjerer hvis du stuer godt + bagasje. Ofte tar de med noen flere for sikkerhets skyld. Så sitter du der avhengig av sjåførens kjøreferdigheter og humør stuet inn i en boks som sild i tønne. Jeg var fysisk for stor og satt derfor trangere enn de andre. Dessuten ville konduktøren ha dobbelt betaling av meg siden jeg var “muzungo” – hvit. Fatma forklarte at jeg var hennes gjest og at hun betalte for meg. Det var greit. Den gang kostet turen til Nairobi 100Ksh = ca. 7NOK, så det var ikke akkurat dyrt (for meg). Men det var om å gjøre å få flest mulig turer for å tjene mest mulig penger. Det kunne hende at matatusjåfører kommanderte passasjerene sine ut lenge før de kom til sentrum, fordi trafikken sto i uendelige køer.
Gateselgere i Nairobitrafikken
Sjåførene kjørte som noen svin – de presset bilen det den kunne. De ble etter hvert påbudt å ha fartssperre slik at de ikke kunne gå fortere enn 80kmt. De ble ofte demontert eller deaktivert. Ble de stoppet av politiet, kunne de enkelt betale seg ut av det. Politifolk skulle jo også leve. Dessuten – hvis først ulykken var ute og matatuen traff en lastebil, kunne fort hele matatuen bli flat og alle omkomme. I ett tilfelle var det en lastebil som mistet bremsene og meide ned to matatuer og hele 28 personer omkom.
Matatu presser seg fram
Nairobi sentrum
Til fots
Det var tross alt tryggere å gå, selv om en ikke kom så langt. Men når det gjaldt å “utforske” Kitengela, så var det svært så greit. Det ble en del turer omkring – særlig om ettermiddagen når sola ikke var så intens og det var en svalende vind. Det ble etter hvert mange slike turer i nærmiljøet.
Men det var også litt rart, det vil si folk synes det nok var rart å møte gående muzungoer. Selv gikk jo vanligvis folk, men vi hadde jo penger og skulle kjøre bil. Vi ble forresten stoppet flere ganger av bodaboda-kjørere (lokale motorsykkeldrosjer) som stoppet og spurte om vi skulle sitte på.
Bodabodakjørere klare til innsats
I begynnelsen synes jeg det var best (og tryggest) å gå sammen med Fatma. Det hendte at Salmah også var med. Da var det ikke så mange som glodde. En av de første turene vi hadde var nedover den lange veien gjennom “The New Valley”. Den gikk nedover mot savannen og jernbanen mellom Mombasa og Nairobi. Den var vel ikke mer enn 2 – 3 km lang, men kunne virke lang nok i solsteiken. Blant annet passerte vi en “seasonal river”, en lokal politistasjon, en maasaileir, noen hus som var under oppføring og helt nederst en skole bygget i bølgeblikk.
Maasaileiren
Fatma snakket hyggelig med maasaiene så jeg ble invitert inn og fikk forklart litt om å leve i slike hus. Inne var det jo stu mørkt – jeg så ingen ting. Smugfotograferte maasaiene utenfor – maasaiene skal alltid ha penger for å bli fotografert. En av kvinnene som viste oss huset, var tydeligvis utdannet. Hun var også annerledes kledt. Hun fortalte litt om maasaienes situasjon i området. Dette var nemlig maasailand som andre var i ferd med å kjøpe opp.
I dag er det ingen maasaihytter nederst i The New Valley, men en swimmingpool for beboerne i et boligområde i nærheten der jeg nå har hus.
Nybygd hus i området
Vi synes vi hadde en interessant tur til et ukjent område. Det var ingen tog som passerte, men de kunne vi se hjemmefra når de en sjelden gang beveget seg over savannen. At det var her vi skulle slå oss ned noen år seinere, og at dette ville bli vår vei ut og inn til vårt hjem visste vi ikke den gang. Heller ikke at en flom ødela veien og et hus – slik at man måtte bygge ei bru over elva. Denne brua var siden den eneste delen av veien som ikke var full av huller – ingen visste noe om veivedlikehold. Heller ikke at bølgeblikkskolen nederst ved jernbanen forsvant – uvisst hvor.
Nyttår i Kitengela – en nyttårsrakett!!
En gang dristet jeg meg å gå på egenhånd. Jeg valgte å gå langs Namangaveien – hovedveien mot Tanzania. Noe fortau var det ikke, men det var fullt av spor på siden av veien, så det var greit å gå. Penger hadde jeg lagt igjen hjemme, bare pass og mobiltelefon for å kunne ringe “home”. Turen gikk greit den, noen unger kom og tigget penger, men ble skuffet da jeg fortalte at jeg ikke hadde penger på meg. Etter det spurte folk sjelden etter penger.
Veien fra Namanga mot Kitengela
Seinere fant jeg en tur innimellom husene bak blokka vi bodde i – ut på den gamle Namangaveien og videre ut på savannen mellom sisalplanter forbi en nedlagt skole som hadde en minneplakett som fortalte at den var blitt åpnet av innenriksminister Kibaki for noen år tilbake. Det var en offentlig skole like i nærheten også. Jeg likte å gå over savannen her på grunn av den svale vinden og utsikten mot Ngongfjellene i det fjerne. Det var der Karen Blixen hadde sine rideturer fra sin afrikanske farm.
