I gymnaset åpnet mulighetene seg: Laget hadde ofte utflukter til Nordmarkskapellet der vi hadde turer. Dermed ble jeg ganske kjent med terrenget mellom Frognerseteren, Tryvann og Blankvann. Vi gikk til og med natturer med lommelykt. Noen få ganger “lurte” vi oss helt inn til Kobberhaugene, og endog Kikut i 1959. Etter hvert ble det nesten hver søndag utover i sesongen. I gymnaset tok jeg gullmerket på ski for første gang.
De første årene av studietida ble det ikke så mange turer. Det stoppet liksom litt opp. Det var jobbing som var konkurrenten. Etter hvert lærte jeg å kunne både gå på tur og jobbe – særlig når jeg hadde kveldsvakt: Tur om formiddagen, jobb om kvelden. Ja, det var da det helt tok av – turene ble lengre og lengre innover i Nordmarka – nye steder som jeg knapt hadde hørt om, ble besøkt.
1970
Utstyret var som de fleste hadde på den tida: treski med kandaharbindinger og bambusstaver. Det var vel da jeg begynte å gå lengre turer at jeg kjøpte meg turlangrennsski med rottefellabindinger. Det gjorde det lettere i det lange løp, og det var ingen problemer med stabiliteten, men noen slalåmski var de ikke. Du hadde lite styring i utforkjøringen, men det var vanligvis ikke noe problem. Til sist endte jeg opp med Bonna-ski turlangrenn, de beste, som ikke ble lagt bort før glassfiberskiene kom. (Jeg har dem ennå).
Lønnemosehøgda 1970
Vår, sommer og høstturer ble det etter hvert flere av. Husker en gang en kamerat og jeg hadde bestemt oss for å gå inn til Kikut seint på ettermiddagen for å overnatte. Vi hadde utstyrt oss med lykt. Det vi ikke hadde fått med oss var at selv om det var oppholdsvær i byen, var det regn i marka. Det ble den våteste turen i marka jeg har vært med på. Vi kom fram og fikk tørket klær på Kikut. Det var bedre vær neste dag. Noe tilsvarende opplevde vi da vi skulle gå fra Lommedalen til Løvlia. Da snudde vi halvveis, og kom tilbake til Lommedalen, klissblaute, mens det var like tørt nede i dalen.
Kikut fra Kobberhaugen
Sykling ble det etter hvert mer av også i marka. Hadde jo lange turer både til Trondheim, Bergen, Florø og Stavanger. Noe av forberedelsene foregikk på skogsbilveiene i marka. De omdiskuterte og utskjelte skogsbilveiene. Men for oss som ville komme innover i marka, var de ideelle. Trafikken innover var heller ikke så stor. Sjelden vi møtte biltrafikk av noe slag, og sykler var det heller ikke mange av.
ved Gjerdingen 1970
Jeg hadde skaffet meg en blå DBS vanlig tursykkel med tre “Stormy-Archer”-gir i 1960. Det var det beste på markedet, bortsett fra sykler med “bukkestyre”, rasersykkel, som ikke var egnet for tur i marka. Sykkelen var grei, men ikke god nok. På to av langturene jeg hadde, brøt sykkelen nesten sammen på grunn av tyngden av bagasjen. Eikene på bakdekket knakk stadig vekk. I 1968 kjøpte jeg meg en rød Diamant også med tre gir, og det var en helt annen kvalitet. Veinettet var nesten sammenhengende tvers gjennom marka, men jeg husker at ved Gjerdingen måtte jeg trille sykkelen over et veiløst område. Men noen hadde gjort det før meg.
Jeg vokste opp i Oslo ved Bislett. Nordmarka lå nærmest. Husker ikke helt hvordan det begynte. Min mor var familiens ivrigste turgåer, søndagstur var nesten obligatorisk. De fleste gikk nok i nabolaget, men av og til tok vi bussen til Maridalen og gikk for eksempel til Skjærsjøen eller andre steder i nærheten.
Men siden min mors familie holdt til i Bærum, gikk vi også mye tur der. En gang husker jeg vi tok toget til Heggedal for å se hytta som min mor bodde de siste månedene av krigen. Husker for den saks skyld at vi en gang tok trikken til Grini og så Ila fengsel på avstand. Det var jo konsentrasjonsleiren Grini under krigen.
HKB en vinterdag
En ting er sikkert: Jeg ble flasket opp i Nordmarka det siste året før jeg begynte på skolen i Tomm Murstads barnehage på Voksenkollen med egen trikk til og fra . Det var i 1949-50. Likevel tror jeg ikke det var der jeg lærte å gå på ski, det lærte jeg tidligere, men det var unektelig mitt første møte med Nordmarka. Husker at vi i min ungdom av og til tok trikken til Frognerseteren for å gå ned “Korketrekkeren”. Bare en gang kan jeg huske at vi akte på kjelke ned de samme bakkene. Det var ganske skremmende.
Utsikt fra Tryvannstårnet desember 1969. Norefjell i bakgrunnen
Ellers var det også turer rundt Sognsvann og Ullevålseter som ble min start i Nordmarka. Det hendte vi gikk ned til Ullevål stadion på ski ned de beryktede “Damefallene”. Som det går fram av dette var mitt kjennskap til Nordmarka nokså perifer bokstavlig talt – det var store deler av marka jeg ikke kjente til i det hele tatt.
Ullevålseter november 1970
Jeg hadde hørt snakk om å gå på ski til Kikut. Det så ikke særlig oppnåelig ut. Hadde egentlig ingen som ville gå sammen med meg – unntatt min mor. Vi startet fra Maridalen den 2.mars 1957 – samme dagen som 50km i Holmenkollen, så det var ikke så mange på tur i marka. Vi startet turen med å gå mot Kamphaug – ikke den direkte ruta mot Kikut. Vet ikke hvorfor mor valgte denne ruta, fordi den falt ut svært uheldig: Folkene var ikke hjemme, men det var en stor St. Bernhardshund som gikk løs på tunet. Den valgte bjeffende å følge etter mor som fortvilt prøvde å komme seg ut i skogen på den andre sida. Jeg var litt i villrede hva jeg skulle gjøre, men begynte å ta meg rundt Kamphaug på den andre siden. Heldigvis møttes vi på den siden der løypa fortsatte, da var hunden rykket tilbake til Kamphaug uten å ha fått “smaken på” mor. Vi hadde fått oss en støkk, men det gikk bra. Var vel 13 år den gangen.
Kamphaug oktober 1970
Turen videre gikk greit, vi kom oss til Kikut og kom oss hjemover via Ullevålseter og Sognsvann. Husker jeg bestemte meg for at neste gang ville jeg gå uten moderen. Det gikk for treigt. Så det ble den siste turen på ski med min mor.
Gyrihaugen er ikke den høyeste toppen på Krokskogen. Lengst nord har vi Ringkollen på 701moh, lengre sør Oppkuven på 704moh. Jeg har besøkt begge.
Ringkollstua i juli 1969
Min lengste skitur noensinne gikk hjemmefra i Bærum til Ringkollen og så tilbake til Sørkedalen over Langlia. Den var da på litt over 70km. I utgangspunktet gikk jeg sammen med fetteren min, men han brakk staven ved Vivangshøgda, så han returnerte hjem.
Flotte forhold i marka
Turen gikk aldeles utmerket – inntil jeg gikk siste biten over Langlivannet. Plutselig begynte det å snø og det gikk mye tråere. Selv bakkene nedover mot Sørkedalen forbi Kjelsås (der jeg en gang møtte en elg) gikk trått – jeg ville rett og slett komme for seint til bussen. Jeg gikk det jeg hadde av krefter, men klokka gikk fortere, så da jeg nærmet med bussholdeplassen ved Sørkedalen skole var jeg 5 minutter for seint. MEN det var mange skiløpere som skulle med bussen, så da jeg kom fram var det fortsatt folk som holdt på å laste ski på bussen. Snakk om flaks.
mot Oppkuven
Jeg trivdes godt i området rundt Heggelivannene og Oppkuven. Var på mange måter villmarka i Krokskogen det. Her er det fortsatt en del urskog som øksa ikke hadde berørt. Her ble den siste bjørnen i Oslomarka skutt en gang midt på 1800-tallet. Det var nesten så en ventet å støte på bjørn i området. Kanskje det var her trollene på Krokskogen oppholdt seg? Det ble heldigvis oftest turgåere jeg møtte – og noen sauer. Ikke så mange folk sommerstid, men en gang vinterstid opplevde jeg rene køen innover mot tårnet på Oppkuven. For et tårn måtte til for å kunne se over tretoppene. Etter hva jeg husker, var utsikten best nordover mot Kringla og Spålen og skogområdene der omkring. (I dag er det et nytt tårn reist på Oppkuven).
Utsikt nordover fra Oppkuven
Oppkuvvatn 1970
Det er mulig Krokskogen ikke er det beste stedet å sverme i. To ganger hadde jeg med dame på tur i området – uten at det førte til noe som helst. En av gangene var til Lysedammene. Det synes jeg er et av de mest sjarmerende områdene innerst i Sørkedalen. Hun var dansk så kanskje hun ikke forsto språket? Den andre fra Bærum – og vi gikk til selveste Oppkuven, kanskje hun også hadde språkproblemer? Eller var jeg ikke sjarmerende nok? Vel, hun jeg etter hvert ble gift med, var med på en tur lengre vest på Krokskogen……
Heggelia januar 1964
Selve Heggeli gård var litt “mystisk”, det var ingen servering der, så sjelden folk i området, det ble bare å nyte synet av de fredelige bygningene som vel lå under Løvenskiold-Vækerø. En av de vakreste plassene i Oslomarka synes nå jeg. Historien forteller at en oslomann syntes stedet var så vakkert at han ga navnet til en bydel på vestkanten i Oslo. Derfor var det lenge en holdeplass på Røabanen som hadde det velklingende navnet Heggeli. (For lengst nedlagt 1995)
Søre Heggelivann mai 1969 med sykkel
Ellers brukte jeg sykkelen mye i området; sykkelturen gikk ikke reint sjelden til Heggelivannene. Av og til besøkte jeg den sagnomsuste Kusteinen med flott utsikt.
Kustein mot Norefjell 1971
Kustein august 1970
I det hele tatt det området av Krokskogen jeg besøkte mest, både sommer som vinter. Og det var her jeg både startet og avsluttet min karriere som treplanter i 1959. Nå overlates visst det meste til naturens eget arbeid. Det er kanskje det beste.
Heggelia juni 1965
Det ble bare en sommernatt på Krokskogen for meg – i alle fall ute. Etter militærlivets “gleder” fristet teltlivet aldri meg. Godt at en har steder som Løvlia. Det er klart at i de stille timer er sjansen for å oppleve dyr større. Det har det vært dårlig med på Krokskogen. Det eneste møte jeg kan huske var med en elg ved Kjelsås innerst i Sørkedalen. Jeg var på ski full fart nedover veien (for å rekke bussen?) da en elg kommer luntende oppover veien rett imot meg. Jeg hadde ikke sjanse til å stoppe, men elgen hoppet elegant ut av veien og borte ble den, og reddet var jeg.
Sørkedalen fra Kjelsås juni 1965
Det er lenge siden jeg har vært tur på Krokskogen nå. Har flyttet til andre deler av landet som også har mye vakker natur. Sånn sett savner jeg egentlig ikke denne skogen, selv om jeg egentlig gjør det også ? det er så mye historie og mange historier.
KROKSKOGEN er skogområdet mellom Sollihøgda og Ringkollen – Sørkedalen og Lommedalen, grovt skissert. Det er et relativt flatt område som stiger langsomt vestover slik at den vestlige delen står opp som en rygg mot Tyrifjorden dypt der nede. Av høyereliggende partier på denne ryggen er vel Gyrihaugen mest kjent, med en fenomenal utsikt i alle retninger, både mot sør og øst mot sørøstre del av Krokskogen. Vestover går derimot blikket ut over Tyrifjorden like til Norefjell i det fjerne, mulig også Gaustatoppen – et fantastisk utsyn til alle kanter.
Vil ikke påstå at det er vanskelig å komme dit, men toppen ligger litt utenfor min allfarvei, så det har bare blitt noen få besøk, både vinter og sommer. Den sprøeste ideen fikk jeg i 1968 da en kamerat og jeg syklet via Stubdal og gikk opp på toppen St. Hansaften og ble der til det grydde av dag. En utrolig soloppgang i det disige været. Og så turen hjemover gjennom skogen til Lommedalen. Om jeg ikke har sett harer i skogen før, fikk vi sett det i alle fall da. Det hoppet og spratt over alt.
Gyrihaugen 23.6.1968
Vinterstid kan utsikten være enda mer praktfull. Her er hva jeg opplevde en februardag i 1969
Like nedenfor Gyrihaugen ligger en litt spesiell naturformasjon: Mørkgonga. Den besøkte jeg på sommerstid en gang, og det var bryet verdt. En mystisk dyp kløft i det vulkanske fjellet kunne sette fantasien i sving en mørk kveld. Her gikk det i sin tid en meget bratt ferdselsvei i sin tid. Kanskje seterjentene gikk opp og ned her med sine melkeprodukter til Fjellseter eller andre setre i nærheten? Eller hva med nattefrierne?
Like ved lå Migartjern som har fått navnet sitt etter bekken som renner ut av tjernet som sender vannet i en spesiell bue som får assosiasjonene til å gå.
Kleivstua
Tror ikke jeg har gått hele veien fra Sollihøgda til Løvlia, men nøyd meg med å gå til Kleivstua eller Sørsetra. Det er fine turer, du aner Tyrifjorden vestover, og ved Kleivstua har du Dronningens berømte utsikt (selv om den ved Gyrihaugen er enda mer praktfull).
Sørsetra 1.2.1969
Men sommerstid har jeg flere ganger vandret den gamle kongeveien fra Lommedalen til Kleivstua og gått ned til Sollihøgda for å ta bussen. Det synes jeg er en spesiell tur, mye historie underveis. Veien har svært gamle røtter, men kongevei ble den i 1807 og 1826. Bernt Anker hadde store økonomiske interesser i veien fordi den kunne brukes til å frakte trekull til Bærums Verk. Jernverksindustrien blomstret på denne tida. Jeg vet ikke om jeg så for meg kølabøndene med sine lass underveis til verket da jeg vandret forbi Langebru, Benteplassen, Midtskogen og Bruløkka. En gang om våren jeg skulle gå veien, var den ikke brøytet forbi Langebru. Det var mye snø, men jeg tok sjansen på at hvis jeg vasset i snøen videre, ville jeg igjen komme til brøytet vei. Heldigvis stemte det. Men jeg husker det var en tung kilometer å stampe i snøen.
Jonsrud gård i Lommedalen
Midtskogen gård
Benteplassen
Dette er en interessant vei å vandre. En føler sterkt historiens nærhet. Kanskje noe av svettelukta fra trekullkjørerne fortsatt henger i noen steder…..
Skogen med mange myter og fortellinger; Peder Christen Asbjørnsen og Bernard Herre med flere har fortalt om opplevelser i dette skogområdet med eventyr og sagn. Det er som om en møter en gjemt fortid når en går inn i dette skogsområdet utenfor Oslo.
På den tida var det flust med setervoller med mange dyr og budeier og skogsarbeidere som lå ute i vinternatta i tømmerkoier. Ikke å forglemme de som drev med brenning av trekull på alle kullebunnene. Dessverre er det ikke mye tilbake av den historiske virkeligheten. Setrene er for lengst nedlagt og tømmerhoggerne er industrialisert. Ingen tømmerkoier på Krokskogen mer – selv ikke i min barndom. Setrene ble lagt ned før 2. Verdenskrig, noen få holdt på ut på 1950-tallet. Men fortsatt kan du se sporene etter dem – før vollene gror igjen eller hyttene overtar.
Sørsetervollen
Er ikke helt sikker på når mine første turer til Krokskogen fant sted. Det må ha vært i området innerst i Sørkedalen. Da jeg var speider i Oslo 1 hadde vi en overnattingstur ved Sloravann under åpen himmel. Vet ikke om det var årsaken til at det å sove under åpen himmel ikke har virket så veldig fristende i ettertid. Seinere ble det en del sykkelturer til Skansebakken og Lysetjernene. I 1959 var jeg imidlertid med på et treplantingsprosjekt ved Søndre Heggelivann. Det var Laget som hadde påtatt seg å plante trær i området. Jeg kom en uke etter de andre, og jeg måtte ta meg til Heggelivann med sykkel. At det var så mange lange oppoverbakker hadde jeg ikke drømt om. Var helt skutt da jeg kom fram. Men ellers var det en trivelig uke. Gutt hakket og jente plantet på rad og rekke. Mye hyggelig prat og. Har aldri sett etter om skogen vokste opp. Det var jo en tørr sommer det året. Vi bodde i en brakke, og det var greit nok.
treplanterenes bolig ved Søre Heggelivann
Omtrent samtidig – eller litt seinere – hadde jeg et framstøt mot Krokskogen fra Nordmarka. Jeg bodde fortsatt i Oslo, var rundt 15 år og hadde begynt å beherske skituren til Kikut fra Frognerseteren. Hvorfor ikke gå videre mot Løvlia? Mine forberedelser var sparsomme, jeg hadde et kart som var nokså ufullstendig. Jeg gikk og gikk, og det gikk oppover, stadig oppover. Skulle jeg snu? For en gangs skyld slet jeg meg videre og til slutt skled jeg inn på tunet foran Løvlia temmelig sliten. Jeg hadde fullstendig overvurdert avstanden. Hvilken retning jeg avsluttet turen, husker jeg ikke. Hjem kom jeg – en liten triumf i egne øyne.
Løvlia 1971
Seinere ble det mange tilsvarende turer den samme løypa eller via Katnosa da jeg var på det sprekeste. Løvlia ble på mange måter et viktig mål for meg. Det lå høyt og fritt med utsikt i alle fall mot sør, det hadde mat, drikke og hvile og et par tilfeller overnatting. Men det var sommerstid. Dessuten var returen enkel fra Løvlia – det gikk nedover i nesten alle retninger. Men Gyrihaugen sperret utsikten vestover.
Påskeskirenn på Løvlia 1971, Gyrihaugen i bakgrunnen.
– har nettopp holdt sin vårkonsert i foajeen på Kilden, huset de hører hjemme i. Mange strømmet til, arrangøren gikk tom for stoler, kanskje ikke så rart siden konserten var gratis. Denne gangen slo våren virkelig til. Konserten ble holdt i strålende vårvær. Det kunne vi i koret nyte fra våre plasser i foajétrappa med utsikt over havna, om vi tok blikket vekk fra dirigenten et øyeblikk. (FY).
Repertoaret var da også preget av vår, vet ikke hvor mange sanger med tittelen “vårsang” vi sang, og da pianisten slo til med en komposisjon av Sinding med tittelen “Vårsang”, fikk Petter Hangeland publikum virkelig til å le. Petter var nemlig vår konferansier – noe han gjennomførte med glimt i øyet. At noen av disse sangene – de fleste svenske – var noe trauste, fikk nå stå sin prøve. Allsangene var også tradisjonelle, med ett unntak, en mer lokal vårsang, “Vårvise”: “Nå klokker det så herlig og befriande…”. Som kormedlem har jeg jo en viss følelse av hvordan det gikk, mye vakker sang omkring der jeg sto. Og publikum klappet velvillig.
Det var imidlertid ikke den eneste oppgaven koret hadde i vår. Det har blitt en tradisjon at vi drar på tur. De første turene tidligere år har gått til nabolandet i øst, ja, for to år siden var vi til og med over grensa til Schleswig.
Bodil øver med oss i Stavanger
I år gikk turen innenlands til Stavanger. Der møtte vi tre andre kor – i en konsert i Sunde kirke – der vi møtte blant annet et kor med kolleger, “Sangbrødrene” med gjennomsnittsalder på 82 år. Eldste deltaker var 93 og han opptrådte som solist. Ellers deltok to damekor, “Tastakvins” og “Kløverdam” som begge holdt etter mitt skjønn høyt nivå. Konserten var fin den. Hyggelig å høre andre kor og hva de strever med. Vi hadde også noen fellesnumre, så da ble det skikkelig trangt på scenen. Imponerende av Alexandra Orzechowska-Niedziela som sto som dirigent og konferansier.
Dagen etter var den første tiden til fri disposisjon, men noen av oss benyttet anledningen til et besøk i Stavangers nye konserthus. Vi ble imponert over hva vi så, ikke minst den romslige scenen der Sølvstrupene fint hadde fått plass.
Hvor viktig er Sølvstrupene for Kilden? Sølvstrupene er i alle fall viktig for oss som er med. Vi er ca. 150 aktive sangere, og flere står på venteliste for å komme inn. Dirigentene våre, Anne Balsnes og Bodil Nørsett, står begge på under øvelsene for å få mest mulig vellyd ut av koret. Og etter mitt skjønn har de lykkes med det langt på vei. Noen av oss har ingen bakgrunn i korvirksomhet tidligere, men mange har vært med i kor (og er med i andre kor fortsatt) og har lang erfaring. Selv startet jeg i kor i 1965. Under presentasjonen av Kilden og virksomheten der på Tv (Hovedscenen) ble ikke Sølvstrupene nevnt med et ord. Ok, da er vi kanskje ikke viktige nok?
Men for å sitere Anne Balsnes: Å være med på en øvelse i Sølvstrupene er ingen jobb for pensjonister….
Det er vi godt fornøyd med.
PS: Det er sjanse til å høre koret på 17. mai i Kilden kl.1400. Da skal vi synge med KSO – fullt symfoniorkester. Det gleder vi oss til 🙂
Det var tidlig, tidlig søndags morgen. Det var februar og det var vær for skitur. Utstyret var på plass: sportstrømper og nikkers, ulltrøye, skjorte og fleecegenser ytterst med lomme og fancy stripe. Ingen sekk. Frokosten inntatt. Kan ikke huske om mor var oppe eller ei. Sannsynligvis var hun det.
Den første Kolsåsbanetrikken til byen. Min fetter var (ofte) med. Søvnig trikketur til Majorstua, raskt over på første vogn til Frognerseteren. Skiene i reim på utsiden av vogna. Ikke noe problem så tidlig om morgenen. Ikke så mange på vei til marka. Seinere fullt med turgåere med ski på begge sider av vogna. Voksenkollen til venstre – Frognerseteren til høyre.
Vi gikk av på Voksenkollen. Skiene måtte smøres. Med hva? Denne morgenen var det blå Swix – eller var det Østbys ett eller annet. Det viktigste var god glid og ikke bakglatt. På Voksenkollen var det smørestasjon for de “proffe”. Men skiene våre var godt preparert på forhånd. Treski – turlangrenn, tyngre enn dagens glassfiber. Husker det sto mellom Splittkein og Bonna med Rottefella bindinger med metallbøyle. Jeg fikk til slutt Bonnaski, lokalt produsert i Lommedalen. Jeg har dem ennå!
Her lærte jeg forresten å gå på ski. 1949/50. Tomm Murstads barnehage med barnehagetrikk til Voksenkollen.
Glåmene
NÅ kunne turen begynne. Første mål: Kikut før klokka 9! Vi trengte ikke å gå over Tryvann, det var unødvendig. Derfor valgte vi Skomakerløypa til Skomakertjern bak Tryvannsstua. Det gjaldt ikke å ta seg ut i starten, spare på kreftene, gli framover. Blankvann neste – Glåmene – nå ante vi Kikut i det fjerne. Husker vi av og til stoppet på Appelsinhaugen for å ta – nettopp en appelsin. Nedover i godt driv mor Fyllingen og over Fyllingen.
Husker noen fortalte en historie om Fyllingen. De drev med overnatting der for turgåere. Kona kommanderte: Gutta på det rommet og jentene på det andre. Hun undret seg alltid over hvorfor det om morgenen alltid var hulteribulter….
Kikut med stor trafikk
Kan ikke huske helt hva vi gjorde på Kikut. Var vi innom – eller gikk vi bare videre? Selvfølgelig har jeg vært innom mange ganger, men slik som nå var det bare et heft – vi var jo bare halvveis – til Katnosa. Bakkene videre oppover var seige. Har forresten vært noen ganger oppe på Kikuttoppen, en av Nordmarkas flotteste utkikkspunkter.
Sandungen
Sandungen – et nytt vann med en gård vi bare passerte. Sikkert underlagt Løvenskiold-Vækerøe. På ny oppover nye bakker. Kirkeberget til høyre – Oslos høyeste ås på 630moh. (Nesten like høy som Ulriken i Bergen!). Også den har jeg besøkt både sommer og vinterstid. Og så Katnosa, vårt første egentlige mål på turen – dobbelt så langt som til Kikut: 26km fra Voksenkollen. På tide å ta en pause, kanskje litt mat og noe å drikke – solbærtoddi?
Katnosa
På Katnosa møtte vi de første som kom med toget nordfra – fra Grua og Mylla, noen til og med fra Roa. Den turen var mest populær i slutten av februar – mars. Da gikk man med sola i ansiktet hele veien… Den turen har jeg også gjort noen ganger.
Hva nå? Vi kunne gå tilbake mot Kikut over Bjørnsjøen og videre mot Sognsvann. Det var sjelden aktuelt. Nei, vi ville gå vestover – over Spålen og Storflåtan til Løvlia, neste vannhull!
Finnerudseter
Den løypa var ikke så mye trafikkert. På 60-tallet var det i det hele tatt ikke snakk om maskinpreparerte løyper. Her måtte man tråkke selv. Det hendte av og til at vi måtte tråkke løypa mot Spålen selv, etter snøfall.
Storflåtan
Ikke i dag. Det glei greit innover skogen forbi Finnerudseter til Storflåtan.
På vei oppover fra Storflåtan
Da begynte utfordringen. Bakkene opp til Løvliseterflakene – over 600moh. De var alltid et slit. Hadde jo gått 40 km nærmest i ett. Energitilstanden var nær nullpunktet. Det gikk uhyre treigt opp de siste bakkene. Drømmen om vørterøl på Løvlia var eneste drivkraften. Du verden så sliten, så sliten. Heldigvis gikk den siste kilometeren i lett nedoverbakke til vi endelig svingte inn på vollen foran Løvlia.
Folksomt ved Løvlia
Her var det folksomt. Både ute og inne. Mange gikk fra Stubdal eller Kleivstua. Det var ikke så langt, men de fleste kom vel fra Sørkedalen eller Lommedalen.
Løvlisetervollen med Gyrihaugen i bakgrunnen
Løvlisetervollen var vid og brei. I det fjerne så vi Gyrihaugen med det videste utsynet i hele Oslomarka. Jeg drømte om å komme dit. (Og jeg kom dit etter hvert både vinterstid og sommerstid.)
Det var godt å få fylt opp energien. En halvtimes hvil med mat og vørterøl (kan ikke helt huske hva vi spiste. Vafler?) gjorde underverker. Hvor skulle vi gå nå?
På en måte sa det seg selv: Lommedalen. Det var den greieste løypa. Det var jo over 300m høydeforskjell og det gikk jevnt og trutt nedover. Sørkedalen var absolutt et alternativ, men vi likte ikke så godt løypa ned til Skansebakken. Dessuten måtte vi gå av bussen på Bjørnsletta, og det var jo et stress å gå bak bussen for å ta skiene (uten at bussen reiste av gårde før vi var ferdige) for å ta Kolsåsbanen hjem derfra. En gang tok jeg feil ski i farten. De var like de jeg selv hadde, men disse var 10 cm kortere. Håper vedkommende som fikk mine ble fornøyd.
Et tredje alternativ var rett og slett å gå hjem – over Vidvangen – Kampen – Vensåsseter – Burudvann – Muren – jordene ved Øverland – Haslum og til Egne Hjem. Det var det ikke tid til i dag. Det var ikke så lenge til det ble mørkt. Men jeg har gjort det noen ganger.
Selv om det var under en time siden jeg hadde vært helt utmattet av trøtthet og mangel på energi, kan jeg huske at dette ofte var den beste delen av turen. Jeg følte at jeg fløy av sted og at jeg kunne ha gått dobbelt så langt om jeg hadde kunnet. (Det har jeg da også gjort en gang, i alle fall nesten: 72km på en skitur er ikke så verst). Kroppen fungerte, frasparkene var gode og gliden var perfekt. Kunne det bli bedre? Jeg var en del av naturen omkring meg. Jeg var i pakt med naturen. Var aldri redd for naturen. Det ble noe religiøst over det. Bakkene nedover var passe utfordrende – å gå over vannene var alltid litt kjedelig. Husker at det en gang var så kaldt at støvlene ble stive av frost da jeg gikk over Treungen.
Den siste utfordringen var bussen. Bussene fra Guriby gikk en gang i timen. Her gjaldt det ikke å komme for seint. (Gjorde det en gang jeg var yngre og frøys på meg skikkelig bronkitt. Da var jeg så nær bussen at jeg nesten kunne ta på den, men kjøre gjorde den). En annen ting var at de gikk annenhver time over Bekkestua og annenhver time over Kolsås – Sandvika. Den siste ble betjent av “Lommedalsbussen” og jeg mener at de hadde grønne busser mens Bærum forenede (BFB) hadde gule og brune busser. Helst ville jeg ha bussen til Bekkestua – ellers måtte jeg bytte på Kolsås.
Denne gangen nådde jeg bussen med god margin. Deilig følelse i kroppen. Sliten, ja vel, men ikke så sliten. Turen var på ca.55km. Såpass måtte den være for å nå målet: Gullmerket på ski, 500km i løpet av en vinter.
Første gangen jeg klarte det var i gymnaset i 1962. Det er årsaken til at jeg fikk meget i gym, for ellers er ikke gym min greie. Det ble 3 ganger til – for skigåing konkurrerte også med jobbing – særlig da jeg var H-res på Bærumsbanen. Skigåing tok seg godt opp på slutten av studietida. Da jeg var hovedfagsstudent, hadde jeg Oslomarka som prosjekt, så da ble det lov å ta turer også på hverdager.
Min kjærlighet til Oslomarka handler imidlertid ikke bare om vår skitur, men om et mangfold av turer, både sommer og vinter, til fots, på ski og ikke minst på sykkel.
Takk for turen!
(Alle bildene er tatt i perioden 1965 – 1971 av meg!)
Litt uvanlig konsert fordi det ikke var noen utpreget solistinnslag, bare to vokale innslag i det spanske innslaget til de Falla. Det ble KSOs egen konsert med musikk som (dessverre) ikke blir spilt for ofte på våre breddegrader. Når det er kjølig og kalt ute, varmer det spesielt godt med litt musikalske varmere breddegrader.
Det som også var spesielt, var at nesten all musikken var skrevet som ballettmusikk, men arrangert for konsertbruk – og at all musikken som ble spilt var komponert i tiden rundt 1.Verdenskrig.
Ballettmusikk var imidlertid ikke det første stykket på kveldens program, “En trist kveld” (Un soir triste) av Lili Boulanger, som døde bare noen måneder seinere av en kronisk magesykdom. Musikken var ikke trist, men mer mystisk synes nå jeg med mange tette klanger i et nokså dempet orkester – noen ganger dissonerende – litt opprivende, men stillferdig. En kan virkelig stille spørsmålet, hvilken retning hadde hun gått om hun hadde fått leve?
Maurice Ravels “Gåsemorfortellinger” (Ma mère l’Oye) var jo egentlig klaverstykker skrevet for barn, men omformet til voksen ballett med et eventyrlig innhold. Ravel synes jeg klarte å gjenskape den eventyrlige stemningen i de fem scenene fra balletten med mange fine solistiske innslag fra mange forskjellige instrumenter. Jeg falt spesielt for Ninas piccolofløytespill og Marions engelske horn, som vel var gåsemoren – fortelleren. Ravels musikk er stemningsskapende, rafinnert og delikat, og KSO gjenskapte dette universet på en flott måte.
Etter pause var det mer ballett og mer ildfulle toner. Manuel de Fallas ballett “Den trekantede hatten” (Le sombreros de tres picos) var jo også en slags eventyrfortelling der hatten var et symbol på makten – magistraten, som ville ha kona til mølleren. Det gikk ikke slik – rettferdigheten skjedde – og balletten endte da med en festlig finaledans der trombone og tuba endelig kunne tre inn i musikken og delta i festen. Denne musikken trengte mer synlighet enn konsertversjonen ga. Allerede i starten merker man fraværet av balletten, for det er danserne som smeller i kastanjettene og klapper i hendene og roper, mens i går var det orkesteret som var ballett. Det fungerte jo, men det var ikke helt troverdig. I tillegg var solisten, Stepanka Pucalkova, innom og spredte spansk fyrrighet i to innslag i balletten. Det gjorde hun meget bra. Av og til – særlig i begynnelsen – synes jeg det lød litt lite spansk, men etter hvert ble det mer og mer spansk og masse liv. Dette mestret KSO fint.
Fint at programmet hadde mye god informasjon om verkene som ble spilt – så vi kunne følge med i musikken. Synes i det hele tatt at programmene har fått mye grei informasjon for tida, nå også med hvem som spiller.
Gøy å høre KSO i andre musikalske uttrykk enn det vanlige. Dette ga meg en god opplevelse. Mer!
Det er ikke ofte det står en kvinnelig komponist på programmet til KSO. I kveld er en av de tre komponistene kvinne, Lili Boulanger. Det er i år 100 år siden hun døde, hun rakk bare å bli 25 år gammel før sykdommen gjorde det slutt. Hun rakk likevel å skrive en hel del verk (også mange ufullførte) i sitt unge liv, bl.a. kveldens verk “Du’n Soir Triste”. Vi vil oppdage at hun levde i en overgangstid fra romantikk til mer impresjonistisk uttrykk. Må jo nevne at søsteren, Nadja Boulanger, som ble en viktig musikklærer for mange kjente komponister og musikere: Aaron Copland, George Gershwin, Arthur Honneger, Leonard Bernstein var blant hennes elever.
Maurice Ravel er vel mer kjent – ikke minst for hans fantastiske Bolero, men han skrev mye mer enn Bolero. Han regnes vel først og fremst for å være en impresjonistisk komponist, men han har større spennvidde i musikken sin enn Debussy. ” Ma mere l’Oye” / “Gåsemor forteller” er en virkelig vakker og litt mystisk illustrasjon til eventyrene, som er både kjente og ukjente; særlig er Ravel opptatt av det eksotiske, indisk / asiatiske. Dessuten var Ravels mor spansk, noe som leder oss over i kveldens hovedverk: “Den trekantede hatt” av de Falla.
Manuel de Falla er regnet som Spanias store komponist tidlig på 1900-tallet da han skrev flere verk som har blitt stående som sentrale spanske musikkverk. Ett av dem er balletten “El sombrero de tres picos” – “den tresnutete hatt”. Det er en dramatisk trekanthistorie der magistraten vil arrestere mølleren fordi han drev et pek med ham, men etter flere forviklinger er det magistraten som må dra sin vei med halen mellom beina… Spennende musikk med både fandango, seguidillas og annen spansk dansemusikk. Her får vi også høre kveldens solist, Stepanka Pucalkova.
Det interessante er at kveldens tre verk er skrevet omtrent på samme tid – tida rundt første Verdenskrig. Også forrige konsert var det tidsmessig lite sprang – da var verkene fra 1943 og 48! Er dette villet fra programkomiteens side?
Spennende program. To store musikkverk fra 1900-tallet av to sentrale komponister: Dimitrij Shostakovitsj og Bela Bartok. Tidsforskjellen mellom verkene er heller ikke så stor. Bela Bartoks konsert er fra 2. Verdenskrig, mens Sjostakovitsj skrev sitt verk i 1948 etter å ha samarbeidet med fiolinisten David Oistrakh ved en rekke konserter tidligere samme år.
Imidlertid kom den sovjetiske kulturkommisar Andrej Zhdanov med et voldsomt angrep på samtidskomponistene nettopp i 1948 fordi de skrev for vanskelig musikk. Musikken var ikke folkelig og tjente ikke kommunistpartiets interesser. Dermed valgte Sjostakovitsj å legge fiolinkonserten i en skuff (der lå også mye annet som også ventet på en mulighet til å bli oppført.) I 1955 var Stalin død og begravd og David Oistrakh framførte konserten for første gang. Fiolinkonserten kan på en måte sammenlignes med Beethovens 4. Klaverkonsert som vi hørte Ihle Hadland spille siste uke. Den er en av Shostakovitsj mest personlige verk. “I karakter er den mer lik en symfoni for fiolin og orkester. Solisten må ikke bare vise virtuositet, men også mulighetene til å avsløre sine dypeste følelser, tanker og stemninger” (Shostakovitsj om konserten.) Håper Guro Kleven Hagen klarer å formidle dette. Konserten er min favoritt (har den med Dimitrij Sitkovetskij).
Av den ungarske komponisten Bela Bartoks mange verker er vel “Konsert for orkester” en favoritt. Bela Bartok var modernist, mens hans modernitet bygde mer på ungarsk folkemusikktradisjon enn 12-tonerekken til Schönberg. Den 2.Verdenskrigen hadde brakt ham som flyktning til USA der han led av hjemlengsel og fikk også diagnostisert lymfekreft. Han fikk imidlertid en bestilling på et orkesterverk mens han var i USA og skrev denne konserten for orkester, full av innfall og utfall, skjemt og dypt alvor – utrolig kreativt. Blant annet bruker han et tema fra Shostakovitsj 7.symfoni som han parodierer!
Det er alltid spennende med denne “konserten”, som er vel det nærmeste Bartok kommer en symfoni. Det er kanskje det verket som har gjort ham populær hos mange! Jeg gleder meg til å høre hva KSO får ut av musikken til Bartok.
