MAHLER 5. – og en klaverkonsert!

Takk KSO for en flott konsert.

La meg ta hovedinnvendingene først:

  • Den var for lang. To store verk på samme kveld blir for mye av det gode – i alle fall for meg.
  • Etter hvert ble det veldig varmt og dårlig luft i salen. Folk svettet i vinternatten.

Klaverkonserten var Khatsjaturians debutarbeid fra 1936 – den var stort anlagt med stort orkester – til og med tuba, bassklarinett (med mye solo) og sag(!) var involvert. Mariam Kharatyan gjorde en imponerende prestasjon. Jo, jeg hørte noen orientalske innslag underveis, men når en vet hva denne komponisten utviklet seg til blant annet i ballettmusikken Gayane og Spartacus, savnet i alle fall jeg noe av det folkelige. Til sammen med et vakkert ekstranummer tok denne delen ca. 40 minutter.

  Alma Mahler

Mahlers 5. ble den opplevelsen jeg hadde ventet på.  Orkesteret var breddfullt og det ble masse lyd – men for meg var det absolutt god lyd – musikk. Dette er ikke den Mahlersymfonien jeg oftest lytter til, men etter hvert som verket skred framover møtte jeg hele tiden kjente ting. Og de kom.

Mahlers musikk bølger hele tiden fra det dramatiske til det ytterste pianissimo. Kan vel si at 4. Satsen – Mahlers kjærlighetserklæring til Alma – den berømte adagiettoen er det viktigste unntaket. Her flyter strykerne sammen til en fullkommen enhet – uten å bli forstyrret. Etter min mening ble den praktfullt spilt – et høydepunkt. Det er særlig 2. satsen jeg har størst problemer med. Her går det hele tiden fra ytterpunkt til ytterpunkt. Har aldri fått helt tak i den.

  Mahler på vei til jobb.

Selv om jeg ikke er fagmann i musikkvitenskapen, vet jeg såpass mye at det er noe som heter kontrapunktikk. Mahler er spesialist – det “renner over” av temaer som settes opp mot hverandre. Fuger og fugatoer strømmer på. Det skjer hele tiden. Derfor er Mahlers musikk så spennende – her er sorg og glede mikset inn i hverandre. Bernstein sa om Mahler at hadde et barns fulle følelsesregister – noe som går igjen i musikken hans. Tydeligst var det i siste satsen der temaene fra de tidligere satsene møter hverandre og som programmet sier “når solskinnet i form av andre satsens koral dukker opp på nytt”. 

KSO gjorde en stor innsats ved å framføre denne symfonien. Studentene var til god hjelp, og Eivind Gullberg Jensen var uten tvil en dyktig orkesterleder. Han har jo allerede et internasjonalt navn. La meg til slutt nevne at jeg aldri har hørt basslinjen så tydelig før (les tuba), at Simon Breyer gjorde en fantastisk innsats på 1.horn, men at resten av horngruppa (det var to ekstra) var faktisk litt svake i perioder, at Jens Forus og co. viste at trompetister er KSO godt forsynt med, treblåserne hadde masse å gjøre – og gjorde det bra. La spesielt merke til de raske nedgangene i scherzosatsen – og at strykerne låt som en gruppe. Vel strøket!

Mahlers famile – dessverre døde den yngste datteren av skarlagensfeber. Det var til og med etter at han hadde skrevet sangsyklusen “Kindertotenlieder”.

Nå drømmer jeg om at KSO prøver seg på nr.6 eller 9 – særlig den siste.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg