Nairobi er ingen gammel by. Den feiret 100 års jubileum i 2001. I utgangspunktet var den en stasjon på den nye Uganda Railway som engelske koloniherrer bygde fra 1896. Så bestemte de at de ville ha et verksted her, en stall og etter hvert flyttet de hele administrasjonen opp hit til “Middle of nowhere”. Kort tid etter flyttet hele koloniadministrasjonen etter fra Mombasa. Og slik ble det hovedstad av.
Det som møtte meg første gang var et forvirrende inntrykk, masse folk (det bor mellom 3 og 4 millioner mennesker i denne byen – ingen vet hvor mange.) og stor og forvirrende trafikk. Hvordan skulle vi komme over gata. Det var fotgjengeroverganger, men ingen tok hensyn til dem. Jeg måtte bare stole på lokalkunnskapen, Fatma, hun hadde jo jobbet i byen i mange år. Vi kom over.
Bildene forteller om mange skyskrapere – til dels ganske imponerende. Sentralt i bybildet troner Kenyatta internasjonale kongressenter, med sitt karakteristiske høyhus og spesielle sidebygning formet som en noe forstørret afrikansk landsbyhytte. Skikkelig afrikansk moderne stil, altså. (Mange år seinere fikk jeg vite at arkitekten bak senteret het Karl Henrik Nøstvik, og var fra Bodø. Jeg hadde broren hans som tannlege, og svogeren som elev!) Foran senteret står en statue av Kenyas første president (og far til den nåværende) Jomo Kenyatta. Jeg la merke til at hovedgata (og flyplassen) i Nairobi var oppkalt etter ham.
Folk her i sentrum var pent kledd, gjerne dress og slips og pene drakter. Her foregikk business. Så ingen tiggere i selve sentrum.
Fatma ba meg om å være forsiktig. Ta vare på tingene mine og skjule kamera. Byen hadde jo fått tilnavnet “Nairobbery”. Hun hadde selv mange negative erfaringer. Det var ikke så lett, men jeg brukte bare det minste kameraet. Plutselig stoppet en politimann meg og sa jeg ikke måtte fotografere her. Det var en offentlig bygning jeg tok bilde av, og de var forbudt å fotografere. Ble litt paff og trodde politimannen ville konfiskere kameraet, men han ga meg en advarsel og forsvant med en latter. Fatma passet på nå, men av og til fikk jeg lurt meg til et bilde eller to.
Hun tok meg inn i Uhuru park. Det er et parkanlegg sentralt i byen der offisielle arrangementer kan foregå. Det ble også brukt til politiske møter. (Her hadde folkets president Raila Odinga nettopp blitt innsatt, januar 2018). Ganske vakker park – og ikke minst vakker utsikt mot byen og skyskraperne. La merke de mange fuglene som kretset over akasietrærne: Marabustork – flittige gjester på søppelfyllingene. Hvordan kunne denne fuglen bli symbol for et norsk sjokolademerke?
I en av disse bygningene midt i Nairobi sentrum regjerte det kenyanske sikkerhetspolitiet og de hadde torturkamre i kjelleretasjen. Kjente opposisjonspolitikere havnet der. I dag er det museum. I utkanten av parken anla president Moi et slags monument for kenyansk framgang. Da jeg var der, slo det meg at monumentet var i ferd med å forvitre – her var det ingen som tenkte vedlikehold – kanskje det ikke var så viktig.
Jeg var glad for at Fatma passet på meg. En noe ruset person prøvde å lure meg i nærheten av en colakiosk i utkanten av parken, men forsvant etter kort tid, heldigvis.
I parken var det satt opp et skilt som forklarte at denne delen av parken var reddet av “Green Belt Movement”. Lederen for denne gruppen var Wangari Maathai som fikk Nobels fredspris i 2004. Regjeringen hadde sammen med et britisk firma planlagt en skyskraper bygd i denne delen av parken, noe Wangari Maathai klarte å forhindre, utrolig nok. En sterk kvinne som dessverre døde så alt for tidlig av kreft.
Fatma geleidet meg gjennom folkemylderet på trange fortau og brede avenyer. Det var vanskelig å komme over til et område av sentrum der det i dag var en park. I 1998 var dette stedet for den amerikanske ambassade. En bombe som gikk av ved inngangen til ambassaden drepte over 200 mennesker (noe tilsvarende skjedde også i Dar-es-salam i Tanzania). Al-Quaida påtok seg skylda. Vi gikk inn og besøkte minneparken hvor det var reist et minnesmerke der alle de omkomne hadde fått sitt navn skrevet. Visstnok ingen amerikanere omkom. I dag ligger den amerikanske ambassaden langt utenfor bysentrum. Men ofrene fikk ingenting fra amerikanerne i ettertid.
Nairobi virker for så vidt planlagt, det er en slags kvadratur i sentrum der de viktigste nasjonale bygningene ligger. Presidentpalasset, Statehouse, ligger derimot utenfor sentrum i en stor park. (Umulig å finne på Google map!) Men ellers virket byen svært tilfeldig – akkurat som trafikken. Jo da, det var trafikklys og politi som dirigerte. Likevel var inntrykket lett kaos. Det er ingen organisert kollektiv transport i byen. Busser, matatuer og drosjer svirrer over alt eller står i kø. De er private og er bare opptatt av å tjene penger. Butikker er det også i sentrum, men jeg hadde inntrykk av at de fleste handlet på de store kjøpesentrene litt i utkanten av sentrum som Westgate og Sarit og mange andre. (Westgate ble internasjonalt kjent på grunn av angrepet på senteret foretatt av al-Shaabab i 2013.)
I dette kaoset forlot vi Nairobi inneklemt i en matatu som førte oss av nye og ukjente snarveier tilbake til Kitengela – og vi kunne puste lettet ut….
Allerede noen få dager seinere var vi på ny på tur til Nairobi. Denne gangen var det Buda som sto for transporten. Målet var bydelen Karen. Karen er en bydel med folk med penger. Her var husene gjerne gjemt bak store hekker eller beskyttet av piggtråd. Her lå nemlig Karen Blixens afrikanske farm, som vi skulle besøke. (Tror ikke mine kenyanske venner hadde vært der før). Bydelen Karen er IKKE oppkalt etter Karen Blixen, men etter en niese som også het Karen og som var gift med en eller annen prominent myndighetsperson! Jeg synes besøket var interessant. Kunne fortelle guiden om hva bøkene (de danske) handlet om. Vi fikk vite at det var filmselskapet som laget filmen “Out of Africa” som skaffet møblene til huset. Ellers var det lett å innbille seg hvordan livet på farmen hadde vært. Ute i haven foregikk et bryllup mens vi var der. Men selve kaffeplantasjen var blitt til en eksklusiv bydel.
Vi avsluttet besøket i Karen med å avlegge “Bomas of Kenya” et besøk. Det er et slags kenyansk folkemuseum. Du kunne se hvordan landsbyene til de forskjellige stammene var organisert. I ett hus bodde mannen, mens konene hans hadde egne hus med ulik innhold. Noen steder hadde ungdommen egne hus. I den store bygningen danset profesjonelle dansere kenyanske folkedanser for turister og andre interesserte. Det var litt av et show. Mange av disse dansene er meget akrobatiske, og imponerende utført. Mange av dansene danses i dag bare her, de er borte i lokalmiljøet. Godt at noen klarer å ta vare på dem.
Samme bygningen blir brukt til valgopptelling av den kenyanske valgkommisjonen når det er valg. Her har det nok foregått masse “hokuspokus”. Det er ikke et eneste valg etter 2002 som det ikke har vært strid om – valgfusk eller ikke. Jeg er overbevist om at valgfusk nok har vært hovedregelen, dessverre.
For meg var Nairobi en rotete by med mye bråk og trafikk og til dels trengsel på fortauene. At byen også er så vanskelig å komme fram i, gjør det også vanskelig. Seinere besøk har bare forsterket det inntrykket – i tillegg til at Nairobi er mye, mye mer enn sentrum, Karen og Kibera.
