Matatu
Jeg må innrømme at husken har slått litt feil allerede. Turen til Rift Valley gikk faktisk gjennom Nairobi sentrum med en liten stopp før vi for videre. Dessuten hadde jeg glemt at jeg gjorde en transportteknisk erfaring – vi reiste med “matatu” den første delen inn til Nairobi før vi ble plukket opp av Buda – som jo den gang bodde i Machakos.
Det ble 3-4 turer med matatu, før vi ga det opp. Matatu er simpleste form for offentlig transport i Kenya. Det advares mot dem i alle guidebøkene. Men hva er en matatu?
Det er minibusser – ombygde varebiler fra Toyota eller Nissan som kan ta 14 passasjerer hvis du stuer godt + bagasje. Ofte tar de med noen flere for sikkerhets skyld. Så sitter du der avhengig av sjåførens kjøreferdigheter og humør stuet inn i en boks som sild i tønne. Jeg var fysisk for stor og satt derfor trangere enn de andre. Dessuten ville konduktøren ha dobbelt betaling av meg siden jeg var “muzungo” – hvit. Fatma forklarte at jeg var hennes gjest og at hun betalte for meg. Det var greit. Den gang kostet turen til Nairobi 100Ksh = ca. 7NOK, så det var ikke akkurat dyrt (for meg). Men det var om å gjøre å få flest mulig turer for å tjene mest mulig penger. Det kunne hende at matatusjåfører kommanderte passasjerene sine ut lenge før de kom til sentrum, fordi trafikken sto i uendelige køer.
Sjåførene kjørte som noen svin – de presset bilen det den kunne. De ble etter hvert påbudt å ha fartssperre slik at de ikke kunne gå fortere enn 80kmt. De ble ofte demontert eller deaktivert. Ble de stoppet av politiet, kunne de enkelt betale seg ut av det. Politifolk skulle jo også leve. Dessuten – hvis først ulykken var ute og matatuen traff en lastebil, kunne fort hele matatuen bli flat og alle omkomme. I ett tilfelle var det en lastebil som mistet bremsene og meide ned to matatuer og hele 28 personer omkom.
Til fots
Det var tross alt tryggere å gå, selv om en ikke kom så langt. Men når det gjaldt å “utforske” Kitengela, så var det svært så greit. Det ble en del turer omkring – særlig om ettermiddagen når sola ikke var så intens og det var en svalende vind. Det ble etter hvert mange slike turer i nærmiljøet.
Men det var også litt rart, det vil si folk synes det nok var rart å møte gående muzungoer. Selv gikk jo vanligvis folk, men vi hadde jo penger og skulle kjøre bil. Vi ble forresten stoppet flere ganger av bodaboda-kjørere (lokale motorsykkeldrosjer) som stoppet og spurte om vi skulle sitte på.
I begynnelsen synes jeg det var best (og tryggest) å gå sammen med Fatma. Det hendte at Salmah også var med. Da var det ikke så mange som glodde. En av de første turene vi hadde var nedover den lange veien gjennom “The New Valley”. Den gikk nedover mot savannen og jernbanen mellom Mombasa og Nairobi. Den var vel ikke mer enn 2 – 3 km lang, men kunne virke lang nok i solsteiken. Blant annet passerte vi en “seasonal river”, en lokal politistasjon, en maasaileir, noen hus som var under oppføring og helt nederst en skole bygget i bølgeblikk.
Fatma snakket hyggelig med maasaiene så jeg ble invitert inn og fikk forklart litt om å leve i slike hus. Inne var det jo stu mørkt – jeg så ingen ting. Smugfotograferte maasaiene utenfor – maasaiene skal alltid ha penger for å bli fotografert. En av kvinnene som viste oss huset, var tydeligvis utdannet. Hun var også annerledes kledt. Hun fortalte litt om maasaienes situasjon i området. Dette var nemlig maasailand som andre var i ferd med å kjøpe opp.
I dag er det ingen maasaihytter nederst i The New Valley, men en swimmingpool for beboerne i et boligområde i nærheten der jeg nå har hus.
Vi synes vi hadde en interessant tur til et ukjent område. Det var ingen tog som passerte, men de kunne vi se hjemmefra når de en sjelden gang beveget seg over savannen. At det var her vi skulle slå oss ned noen år seinere, og at dette ville bli vår vei ut og inn til vårt hjem visste vi ikke den gang. Heller ikke at en flom ødela veien og et hus – slik at man måtte bygge ei bru over elva. Denne brua var siden den eneste delen av veien som ikke var full av huller – ingen visste noe om veivedlikehold. Heller ikke at bølgeblikkskolen nederst ved jernbanen forsvant – uvisst hvor.
En gang dristet jeg meg å gå på egenhånd. Jeg valgte å gå langs Namangaveien – hovedveien mot Tanzania. Noe fortau var det ikke, men det var fullt av spor på siden av veien, så det var greit å gå. Penger hadde jeg lagt igjen hjemme, bare pass og mobiltelefon for å kunne ringe “home”. Turen gikk greit den, noen unger kom og tigget penger, men ble skuffet da jeg fortalte at jeg ikke hadde penger på meg. Etter det spurte folk sjelden etter penger.
Seinere fant jeg en tur innimellom husene bak blokka vi bodde i – ut på den gamle Namangaveien og videre ut på savannen mellom sisalplanter forbi en nedlagt skole som hadde en minneplakett som fortalte at den var blitt åpnet av innenriksminister Kibaki for noen år tilbake. Det var en offentlig skole like i nærheten også. Jeg likte å gå over savannen her på grunn av den svale vinden og utsikten mot Ngongfjellene i det fjerne. Det var der Karen Blixen hadde sine rideturer fra sin afrikanske farm.
