Det ble plass til to lange turen ut fra Kitengela – den ene mot grensa til Tanzania; den andre mot Rift valley, men dypere ned i dalen mot innsjøen Magadi. Det var Buda som inviterte på disse turene. Han stilte opp med bil og kunnskap om å kjøre i trafikken i Kenya.
Den første turen gikk til Lake Magadi. Først kjørte vi strake veien til Isinya for å svinge inn på en vei som gikk til Kiserian ved foten av Ngongfjellene – der Karen Blixen dro på sine rideturer. Først så veien ganske lovende ut, til å bli et hullete mareritt av en vei. Ingen som hadde særlig stor interesse av å vedlikeholde denne veien. Midt i veien sto noen folk med spader under dekke av å jobbe med å reparere veien. Men egentlig var de bare ute etter penger. Ved å krysse fra den ene til den andre siden kom vi fram til slutt. Vi måtte forresten kjøre denne veien tilbake, med den samme opplevelsen. Enkelte steder så vi kyr og sebra beite fredelig side ved side. Ellers var det ikke så ofte vi så ville dyr på slike utflukter.
Veien fra Kiserian mot Magadi var bedre, men også den hadde sine hull og mangler. “Potholes in barabara”. Vi kjørte opp bakkene slik at vi kom opp på kammen av Ngong Hills og fikk flott utsikt utover Rift valley i retning av Lake Magadi. Nå kjørte vi nedover et landskap med skog og bush.
Ett sted var veien noe smal mens det lå mye småstein og grus lands veien. Det var et sted som var svært utsatt for flom i regntida. Dette var også maasailand. Ellers var det langt mellom bebyggelsen i dette karrige landskapet. Noen få landsbyer, noen beitende kyr, sauer og geiter, noen maasaier (noen fikk til og med sitte på med oss). Underveis passerte vi et skilt ved et sted som het Olorgesaille, der det ble fortalt at her hadde urtidsmennesket bodd. (Vi skulle komme tilbake hit ved en seinere anledning).
Noe jeg la merke til at det oppsto lokalt små virvelvindsøyler som så litt truende ut, men som ikke var farlige i virkeligheten.
Han bemerket det vaktmannen ved porten at det måtte være varmt for en muzungo som meg. Det kunne jeg ikke benekte. Det som opptok meg var at her var det parkert mange tankvogner utover på en jernbanefylling som gikk tvers over innsjøen, bort til den kjemiske fabrikken som lå ute på neset. Her ble det produsert soda på basis av det naturlige kjemiske innholdet i vannet i Magadisjøen. Tidligere var det et britisk kjemisk firma som sto for denne produksjonen. I dag hadde et indisk firma, TATA, overtatt. Den ferdige sodaen ble så transportert i tankvogner på jernbane til Mombasa for utskipning til verdensmarkedet. Spennende.
Vi ble ikke så lenge i denne bakerovnen (og gjennom årene skulle vi vende tilbane til Lake Magadi flere ganger).
NAMANGA
Turen til Namanga var vel det siste sprellet vi gjorde på den første turen. Det var muligens mine drømmen om å få et lite glimt av Kilimanjaro som lå bak det hele. Det skulle ikke være umulig, mente Buda. Så vi dro av gårde langs Pan African Highway retning mot Isinya, men nå videre mot Kaijado og Tanzania.
Veien var fortsatt under arbeid. Kinesiske ingeniører og afrikanske arbeidere holdt på stadig vekk mange steder. Så da var det å forlate den flotte, nyasfalterte hovedveien, og ut på typisk afrikansk “rough road”. Ved Kaijado krysset vi over jernbanelinjen mellom Lake Magadi og Mombasa. Litt lengre vestover passerte vi gjennom den lille byen Biisil der det foregikk et maasaimarked. Virkelig en fargerikt skue fra bilvinduet.
Maasaiene er jo kjent for sine håndarbeider og sine fargerike stoffer, ikke minst rødt. Og du vil finne at tøyene er utrolig varierte og vakre.
Etter to timer kom vi fram til Namanga. Da hadde vi passert utallige flokker med kyr og maasaier på vei til og fra markedet i Biisil. Nå begynte terrenget å endre seg noe, det ble enda mer kupert, og over byen Namanga reiste det seg et høyt fjell. Namanga ligger nede i en forsenkning i terrenget, og det må være litt fuktighet der, for det vokser mange trær i området – til og med en elv som Fatma hadde badet i som mindre. Ganske frodig.
Buda bestemte seg for å kjøre helt bort til grensepasseringen. Var det en form for forberedelse, men han kjørte til venstre for bommen og plutselig var vi i et område som verken var Kenya eller Tanzania. Området kunne være 100 meter bredt, og det var mye aktivitet der, bl.a. var det mange Scania lastebilder parkert der og også noen butikker. Underlig – i ingenmannsland? Etter en stund kjørte vi inn i Kenya igjen og inn i byen Namanga. Ingen tvil om at vi var i maasailand – her vrimlet det av maasaier som skulle handle, eller var de bare på bytur? Ingen stor by, og nokså gjørmete gater.
Skulle vi se Kilimanjaro måtte vi kjøre videre ut av Namanga mot Amboseli National Reserve. Selvfølgelig var det intet veiskilt som fortalte hvor veien mot Amboseli gikk, vi måtte bare bruke retningssansen. Etter noen få kilometer var plutselig veien sperret. De gravde en stikkrenne tvers over veien. Noen hadde likevel kjørt opp en vei utenom, nokså primitiv – sikkert ikke gjort av veiselskapet. Men vi kom rundt, men det varte ikke lenge kom vi til en ny slik omkjøring.
Også den forserte vi utenom veien, men det var bare så vidt det gikk. Kommet til en bakketopp, så jeg et tre med mange fuglereder i. Det var sånne forseggjorte reder. De forklarte at det var redene til veverfuglene som pleide å samle redene i kolonier som dette. Dessuten var det noen enorme termittuer i nærheten som jeg ville kikke på. Før vi visste ordet av det, strømmet det kvinner og barn ned mot oss fra de nærmeste hyttene. Fatma arrangerte fotosession før vi kjørte videre.
Bare noen kilometer unna synes vi at vi så noen konturer i disen. Var det konturene vi så av Kilimanjaro der i disen? Vi antok det. (Men jeg tror ikke det var det).
Lykkelig over å ha sett Kilimanjaro, vendte vi til bake til Namanga – der vi kjørte bort til Namanga River Hotel for å få litt mat. Det var et hyggelig sted mellom de store trærne, mens marekattene lekte i tretoppene og kom dalende ned på bakken med jevne mellomrom. Hadde respekt for apekatter, og syntes best de holdt seg på litt avstand. Det gikk bra. Maten lot vente på seg, om det var strømbrudd eller noe annet husker jeg ikke, men det var nesten mørkt før vi returnerte mot Kitengela. Hjemturen gikk bra – tror det var den gangen vi ble fulgt av et heidundrende afrikansk tordenvær på litt avstand. Det lynte og rumlet i ett sett. Slikt kan du bare oppleve i Afrika.
