Innover mot Naspevarden
Kristiansandsområdet er ikke det beste for skigåing, landskapet er for småkuppert til det, men det fins noen muligheter. Været er også en begrensende faktor. Det er ikke så ofte at det er gode snøforhold nært byen. I Bymarka var det en tradisjonell rødmerket løype som jeg gikk en gang. Den gikk inn fra Eg og gikk inn forbi Bervannet. Den hadde nok vært bra en gang i tida, men nå var den litt trang og uoversiktlig. Det fins noen lysløyper blant annet i Jegersberg og i Baneheia, men de er ganske korte. Men vi gikk våre egne turer vi. En gang det kom mye snø gikk vi inn i Baneheia der ingen hadde gått tidligere og brøytet løype rundt 3.Stampe. Vi har gått på vannene i Vågsbygdmarka. I Jegers fulgte vi en gang veien rundt om Kyrrtjønn og fortsatte videre Postveien mot Ålefjær så langt vi kom. Så snudde vi og gikk tilbake. Denne veien skulle først og fremst kunne brukes av ryttere.
Postveien Bymarka
Det var mer snø og bedre forhold innover i landet i Vennesla og Øvrebø. Loland, Drivenesheia og Hægeland ble etter hvert flittig besøkt. Vi hadde mange turer til Loland og Moseidvarden, men mange flere til Naspevarden. Turen til Naspevarden var svært populær for mange. Kom du ikke tidlig opp til Drivenes, var det vanskelig å finne parkeringsplass. Denne turen gikk i en rundløpe som var variert med en del klyving den første delen, flotte, slake partier i den midtre delen, fine utforkjøringer den siste delen ned fra Naspevarden, men med en bratt bakke som kunne være litt vanskelig. Underveis hendte det hvis været var flott at vi fant oss en lun plass i sola og nøt matpakke og te/kaffe et stykke utenfor hovedløypa. Da var livet virkelig godt. Mange fine naturopplevelser underveis.
ved Naspevarden
En gang føret var skikkelig isete og løypa var steinhard, trynte jeg bokstavelig talt. Brillene ble knust og ansiktet ble nokså forslått. Likevel valgte jeg å fullføre. Det er klart at slike opplevelser gjorde at en ble litt mer forsiktig.
folksomt i løypa fra Naspevarden fint utfor fra Naspevarden
Etter hvert vi kjørte oftere og oftere helt til Hægeland for å gå på ski i løypa innover mot Lauvås. Fra en parkeringsplass ved Høverstad på veien til Bjelland, gikk løypa innover myrene mot Lauvås, i en jevn stigning. I begynnelsen fulgte løypa skogsbilveien inn til gården, men så ble den lagt om til en mye flottere trasé bak gården. Enkelte bratte bakker var det, men de var stort sett greie. Terrenget innover her var mer glissen skog, åpent og trivelig. Mange pølsebål kunne vi observere langs løypa på de riktig fine dagene utpå vinteren en gang. Av og til gikk vi ut av løypa og fant ei nedfallen utløe som ly for matpakkespising og soling. Vi møtte ofte Vidar fra Tveide her på Hægeland – han tror jeg nesten “bodde” i løypene innover mot Lauvås. Det var i disse løypene jeg gikk min siste skitur i 2012.
terreng Lauvåsløypa
Lauvås
Av og til dro vi helt til Evje for å gå på ski. Her var det et moderne skistadion og flere løyper innover, men ikke alle var opparbeidet. Mange fine muligheter her, men flere ganger vi var her oppe måtte vi brøyte løype selv. En gang gikk vi inn til Himmelsyna med praktfull utsikt over store deler av det sørlige Agder. Da vi kom tilbake i fint driv mot stadion, møtte vi nederlandske soldater som skulle drive skitrening. Det er ikke ofte når en har vært på skitur at en har blitt møtt med applaus i de siste nedoverbakkene. Vi var vel tross alt noe flinkere enn dem?
Ja, det har blitt mange fine skiturer i området rundt Kristiansand. I jobbsammenheng har jeg også hatt fornøyelsen å gå noen turer på Øynaheia ved Herefoss med elever. Det er bra for en østlending å komme seg “hjem” en gang i blant 🙂
Neste gang vil jeg ta dere med opp på fjellet igjen…..