Kristiansand 1996 – 2003
I første omgang fikk jeg en leilighet i Dronningensgate midt i Kvadraturen. Da ble det å utforske områdene rundt Kvadraturen. Det sa seg selv: Baneheia og Bymarka. Det ble mange turer etter mange forskjellige stier. Kjøpte turorienteringskart og fant poster i de forskjellige markene. Mener at første gangen jeg kjøpte disse turorienteringskartene var blant annet Baneheia med. Fint å komme steder hvor du vanligvis ikke går. Jeg liker å variere turene mine, velger ofte forskjellige mål og stier for hvor turen skal gå.
En gang jeg ville gå til Bervannet, oppdaget jeg at jeg kunne gjøre en snarvei gjennom skogen på bare noen hundre meter og komme inn på en sti som gikk mer direkte til dette vannet. Det var fint å gå inn her spesielt om sommeren. Da kunne vi ta en dukkert i Bervannet underveis. Tilbake likte vi å gå Locherts løype via Helstønuten og Ravneheia og ned alle trappene til Ravnedalen. Ikke så lang tid etter var snarveien merket med blå merker og skilt: Bervannsstien. Etter hvert oppsto det en sti, og i dag er stien vel etablert. I begynnelsen valgte jeg ofte å gå denne veien. Her var det heller tynt med folk, selv om mange hadde Bervannet som mål.
En annen gang gikk vi hele Bymarka til ende til Gangdalen og tilbake. Mange fine partier og mye fin lauvskog, men også partier som var nokså våte. Møtte elg inni der en gang. Rådyr har jeg også sett, men det er sjelden å møte dyr her. Vi hadde også turer til andre deler av markene om kring Kristiansand – ikke minst Vågsbygd.
Da vi flyttet til Lømsland i nærheten av Ålefjær, ble situasjonen en helt annen. Nå bodde vi bokstavelig talt på landet med skogen som nærmeste nabo. Over oss hadde vi en hei, Huseheia, der det hekket musvåk. Veldig flott å ha de der svevende i elegante svev der de utnyttet de oppadgående luftstrømmene i en slags lek. Dessverre kom de ikke tilbake året etter. Hvor ble de av?
Her var det mye å utforske. I løpet av de to årene vi/jeg bodde der, gikk vi vel de fleste veier og stier i landskapet; mot Jovann og noen ganger helt til Vennesla; til Bjelle og over heia til Brattvollheia helt over i Tveit. En gang fortsatte vi ned til Kjevik og over skauen der tilbake over Ålefjær og hjem. Da var vi vel ute og gikk i mer enn 5 timer. Det var den gangen vi ble stoppet av en elgjeger på post som forlangte at vi gikk et annet sted ellers kunne han jo skyte oss. Og jeg som trodde jeg mer liknet på en bjørn? Men det er vel eneste gangen jeg har blitt truet av en elgjeger. En annen gang var det noen rådyrjegere som irriterte seg over at vi gikk inn i deres jaktområde, men da jeg nevnte at vi hadde grunneierens tillatelse, fikk pipa en annen låt.
Noen ganger fulgte vi postveien over til Foss i Tveit, og gikk tilbake over Skahjem – en gård som lå i Birkenes, men som bare hadde veiforbindelse til Kristiansand. Selv kjørte jeg som regel veien over Svaland til Birkeland og Lillesand for å komme på jobb. Selv om veien var en relativt smal grusvei den gang, var den fin å kjøre. Det var inspirerende med skogen og de små gårdsbrukene langs veien. En kunne virkelig undre seg over hvorfor folk slo seg ned der de hadde gjort det, for eksempel oppe på Svaland. Mine geografistudier fortalte om Ra-morenen som gjorde det mulig. Men jeg unngikk veien over Svaland når det ble for glatt. En gang holdt jeg på å skli inn i skolebussen i bakkene ned fra Svaland.
Vi gikk også turer i Svalandsområdet og en gang over til Verås der Siren hadde slekt. Inne i skogen der var det et område der noen bever hadde gått amok. “Nedhugde” trær eller trær som beveren hadde forsøkt å felle lå om hverandre. Bever så vi en del til også ved Lømsland. I Jovannsbekken holdt det til noen av dem. Av og til skremte beverne oss når vi gikk forbi i mørket. Det lød som børseskudd når de slo med halen. De bygde en demning, og en dag sto deler av skogen under vann. Da ødela noen demningen og en bever ble skutt, trist nok. En annen gang vi gikk innover mot Jovann i høstmørket, hørte vi tydelig snøft fra en treklynge like ved veien, og kort tid etter hørte vi hover svært nærme, men elgen så vi likevel ikke. En sjelden gang så vi elg, men at det var elg i området, var det ingen tvil om. Naboen vår, Torbjørn, hadde ingen problemer med å fylle kvoten i jaktsesongen. Rådyr så vi også en del av, av og til i skråningen opp mot Huseheia. Sannsynligvis holdt rådyrene seg høyt oppe i heia om vinteren, vi så lite til dem da. Fint med godt naboskap. Fascinerende med ville dyr.
Dette var trimområdet vårt. Kommet fra jobb (Siren jobbet som lærer i Vågsbygd og brukte sykkel til og fra) hendte det vi løp en runde rundt Jovann på en times tid. Vi prøvde også å lage vår egen runde i et område som vi synes var veldig vakkert. For å få det til satte vi i gang et ryddeprosjekt av krattskog. Veien var vokst igjen. Utstyrt med sag, grensaks og rosesaks fjernet vi noen hundre meter med krattskog og fikk tilbake en utmerket sti til å gå/jogge i.
Sykkelen ble også brukt i tursammenheng. En gang syklet vi til Buli ved Ogge. Det var ganske tøft særlig over Svaland som lå på nærmere 300 moh. Det ble mer til av vi syklet retning Kristiansand – av og til syklet vi Postveien over Gill. Det var to nokså milde vintre mens jeg bodde der oppe. Skigåing i område ble det lite av. Noen turer innover til Jovann ble det jo, men vi dro helst andre steder som til Drivenesheia i Vennesla.
Disse to årene på Lømsland var svært gode når det gjaldt å være i naturen og oppleve naturen på dens egne vilkår. Naturen var småkuppert og stort sett skogkledd. Bortsett fra skogsbilveiene og noen gamle skogstier, måtte vi stort sett finne fram i skogen på egenhånd. Det ble en slags vane. Kan huske en gang at vi gikk oss litt vill. Det var på Lømslandsheia like bak Brattvollheia. Husker vi kom ut av det ved at jeg plutselig kjente meg igjen. Da var vi på vei motsatt retning av det vi skulle.
Jeg lærte meg til å kjenne at det ikke var skummelt å gå i skogen i mørke med lommelykt; det hendte ut over høsten. Skogen i området var mye eldre skog, men det var også en del nyplantinger. En rekke skogsbilveier tok seg inn i skogene, og som vi brukte for det de var verdt. Litt innenfor Jovann var det mye kalkspatt i berggrunnen. Om våren krydde det av blåveis i området. Det var flott, ikke så vanlig med så mye blåveis i Kristiansandsområdet.
Vi opplevde også en viss mangel på respekt for naturen fra bøndene omkring. Noen steder var det spredt bilvrak rundt forbi i mer eller mindre rusten tilstand – mange var på vei tilbake til naturtilstanden. Ved Bjelle var det reine bilkirkegården. Det var heller trist å se. Et firma som drev med anleggsvirksomhet hadde parkert mye rart i skogen der. Det som hadde vært dyrka mark, lå brakk. Bortsett fra en gård, Klepp, var det lite drift, jordene grodde igjen. På Klepp drev de med kyr. Det var derfor litt overraskende at det var derfra forslaget om å bruke området til golfbane kom. Det ble imidlertid tatt imot med stor begeistring av naboene. Og slik ble det.
Lærte også litt om historien til området. En slektning av Siren hadde drevet garveri her. Huset vi bodde i hadde grunnmur fra ca. 1860, men selve huset var fra 1916 i enkel sveitserstil. Jeg fant ut at det opprinnelige huset var flyttet til Kristiansand til Møllevannet på Grim. Da vi renoverte huset innvendig, fant vi ut at deler av huset var et eldre hus flyttet fra Ålefjær og opp hit. Vi inviterte gamle Torleif Lømsland inn på besøk. Han vokste opp i huset og kunne fortelle oss hvordan det var da han vokste opp. Den gamle gården Lømsland ble delt i tre gårdsbruk omkring 1900, og vårt hus var ett av de tre våningshusene. Det ble seinere skilt ut, men det er en lang historie. Naboen vår, Torbjørn, tok eiendommen på odel utenom huset vårt, så området er fortsatt i Lømslandsfamiliens eie.
Tida på Lømsland var en av de vanskeligste i mitt liv, så tida der ble også preget av det. Det var fint å kunne gå ut i naturen og “lufte” problemene våre, selv om ikke løsningene kom til der og da. Var en periode sykmeldt fra jobb etter å ha møtt veggen. Samtidig ble også Siren sykmeldt fra sin jobb. Selv kom jeg tilbake til jobb etter 4 måneder, og langsomt, men sikkert kom jeg meg tilbake i jobb i løpet av høsten.
Vågsbygd
De to årene vi bodde i Slettheia, betydde at jeg ble godt kjent i Vågsbygdmarka. Området rundt Fiskåvann og Øylihei ble favorittområdet. Torbjørns løype litt lenger inn i Vågsbygdmarka, ble også en favoritt. Det var mange fine turer å gå både sommer, høst, vår og vinter. Aktiviteten var fortsatt stor.
Hånes
De to årene på Hånes var likeså. Men da var jeg aleine og strevde litt med å komme meg ut av og til. Bodde ikke så sentralt i forhold til skogsområder. Rubben og Randesundmarka ble mitt turområde, men prøvde meg også mot Hamresanden. Rubben var et greit mål. Fin utsikt var det også. Et par ganger klarte jeg å rote meg inn i Dyreparken gjennom skauen, en gang ved å gå på isen over vannene. Et par ganger gikk jeg også gjennom skogen til Vesterhus i Høvåg. Fin tur det også. På denne tiden bodde Siren på Iveland, og det ble en del kjøring dit, og turer i Ivelandsområdet, særlig rundt Skaiå. I det hele tatt var det fortsatt stor aktivitet, selv om jeg slet av og til med motivasjonen.
