Fjellopplevelser på eldre dager Hardangervidda og der omkring

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA Utsikt mot Mogen

 Mogen og Hardangervidda.

En litt spesiell avstikker gjorde vi sommeren 2006. Da dro vi til Mogen ved Møsvatn. Dit var det greit å komme – med båt. MB “Fjellvåken II” brakte oss trygt fram over Møsvatn. Landingsplassen for båten var avhengig av vannstanden. Nå var det lite vann i Møsvatn så da ble det noen ekstra hundre meter å gå. I dette området finnes det en del biler – mange uten nummer. Her er jo ingen forbindelse med noe offentlig veinett. Men bil hadde vi ikke bruk for.


Mogen er en trivelig plass i søndre delen av Hardangervidda. Stedet har lange tradisjoner som turiststasjon. I dag er det DNT som driver stedet.

Argehovd
Den første ettermiddagen valgte vi å gå oppover langs elva Kvenna forbi gården Argehovd. Det er fortsatt bosetting enkelte plasser langs Møsvatn. Stien oppover var litt kronglete, og ikke minst rik på mygg og fluer. Vi gikk opp til Kvenna før vi ruslet tilbake en sti som gikk litt høyere opp i lia – med færre insekter.

  Kvennavassdraget

Dagen etter bestemte vi oss for å gå innover mot Lågaros – en av DNTs selvbetjente hytter sør på Hardangervidda. Det var en fin tur. Vi steg jevnt opp til Gjuvsjåen forbi Hellegjuvet, vandret langs stranda på dette ganske store vannet, steg videre oppover og speidet febrilsk etter hytta, fikk i stedet ganske fin utsikt over deler av vidda og etter hvert Hardangerjøkulen i det fjerne. Plutselig hadde vi Lågaros der. Her var det folketomt. Bare ei mus møtte oss i på gressvollen utenfor. Hytta så strøken ut den, men vi valgte å spise nista vår utenfor i solveggen og forberede turen tilbake til Mogen.

 


Turen tilbake til Mogen gikk mye lettere enn oppturen, både fordi det gikk jevnt nedover, og at vi gledet oss til å få servert god middag når vi kom fram. Og det fikk vi. (Verten trodde ikke det var mulig å gå til Lågaros fram og tilbake på så kort tid.)

 
Neste dag var været fortsatt smilende. Vi var blitt kjent med en gjeng pensjonister som drev som løyperyddere og merkere. Derfor valgte vi å gå utenfor det oppmerkede løypenettet – vel, hm, det var vel mer gammel vane å gå utenfor stiene. Vi valgte å gå rett oppover mot nærmeste fjelltopp, Hyttenutan (1450moh). Det var en veldig grei oppstigning, grønt og fint. I det vi nærmet oss toppen, svingte en kongeørn seg over oss, men forsvant så. Området vi nå kom inn i var svært så steinete og litt vanskelig å ta seg fram i, men etter hvert kom vi ned i en liten fjelldal med en koselig bekk. Til slutt nådde vi fram til stien mellom Mogen og Stordalsbu og Kalhovd. Nista ble fortært og turen tilbake til Mogen kunne begynne. Etter hvert fikk vi flott utsikt over Vinjefjorden (del av Møsvatn), Mogen, Argehovd og Kvennedalen før vi tusla nedover gjennom store mengder med storkenebb før vi endelig kom fram til Mogen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mogen var en grei plass som utgangspunkt for turer i den søndre delen av Hardangervidda. Her er det også mer variert natur – ikke bare flat vidde.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA Møsvatn

Kinso

Kinso er også i utkanten av Hardangervidda, men langt i vest – i Hardanger. Dit kom jeg på en av bilturene mine med sykkel og fjellstøvler i bagasjen i 2007. Stoppet på Kinsarvik og tok inn på hotellet der. Som vanlig var ikke personalet norsk. En kollega av meg hadde fortalt om Kinsovassdraget og jeg hadde også lest om det i en DNT Årbok. Derfor hev jeg meg på sykkelen og syklet så langt jeg kunne komme inn Kinsodalen før jeg måtte begynne å gå. Jeg kom helt inn til Tveitefossen, den nederste og den eneste som er litt utbygd. Videre fulgte jeg den merka stien til Stavali før jeg stoppet ved Søtefossene. Det er en anselig mengde imponerende fosser du går langs på den strekningen. Det er godt at de ikke har blitt bygd ut. Det var en flott naturopplevelse. To damer jeg møtte, hadde gått fra Stavali og ned. De misunte meg sykkelen, for de siste kilometerne på vei var heller kjedelige å gå.

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hjølmodalen

På en annen tur tok jeg også en avstikker – denne gangen uten sykkel. Jeg kom fra Odda og skulle i retning Hardangervidda. Stoppet ved et veikryss der skiltet pekte i retning Hjølmo. Visste egentlig ikke hvor jeg gikk eller skulle, men bare fulgte dalen oppover. Også denne dalen ender brått i en dalende akkurat som nabodalen, Måbødalen med Vøringsfossen. Hjølmodalen hadde Valursfossen innerst inne – en foss de færreste har hørt om. Den er da – i motsetning til Vøringsfossen – ikke så lett å komme til, men heller ikke så imponerende. I området er det imidlertid en som er like spennende; Vedalsfossen, som har to fall ved siden av hverandre, innerst i Vedalsjuvet. Imponerende, for den kunne jeg se fra veien innover Hjølmodalen. Veien steg etter hvert i store slyng oppover mot vidda. Jeg ble passert av noen ivrig løpende unge menn som ville presse seg i bakkene opp. Veien endte da oppe på vidda i Berastølsdalen. Ikke så veldig langt å gå herfra og til Viveli DNT hytte. Det hadde jeg ikke tenkt å gjøre. Møtte noen som hadde med noen hester som skulle innover vidda. Så ruslet jeg tilbake den veien jeg kom fra, med noen naturopplevelser rikere. Er glad i slike avstikkere….

 SONY DSCSONY DSC

7 fjellsmarsjen 2006

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Ingen er i tvil om i hvilken by jeg er?
En litt spesiell fjelltur og kanskje den mest krevende jeg har vært med på og fullført er 7 fjellsmarsjen over Bergens byfjell. Det er en årviss foreteelse – som regel i mai måned. I 2006 hadde vi fått en invitasjon fra en venn i Bergen til å være med. Hun hadde gått den noen ganger før, men trengte noen til å være med på turen. Det vil gå så mye lettere da hvis flere gikk sammen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA Lyderhorn og Damsgårdfjellet

Det hele hørtes skremmende ut. Jeg hadde vært oppe på Ulrikken og Fløyfjellet før, men med hjelp av heis eller bane. Nå skulle vi plutselig bestige alle sju fjella rundt Bergen på en gang. Det hørtes fortsatt skremmende ut. Var det i det hele tatt mulig. Visste knapt nok navnet på dem alle sammen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA Løvstakken med “kjendis”.
Vi ankom Bergen via Utne og Jondal – klare for den store dysten. Hanne hadde gått den før og forklarte hva det hele gikk ut på. Mat- og drikkeinntak var det viktigste. Vi ville får middag servert underveis av hennes slektninger. Men så sto den store styrkeprøven igjen: Ulrikken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA Ulrikken, den store “bøygen”
Jeg skal ikke gå i detalj, men vi startet med å gå nærmest i kø. Vi valgte å bruke staver. Det hadde vi brukt en del, og det var til hjelp både oppover og nedover. Her var det mye av begge deler. Først over Lyderhorn (396), derpå Damsgårdfjellet (350) og så Løvstakken (477) som det siste av de tre på vestsiden. Da kjente jeg godt i beina at det hadde vært en del gåing opp og ned. Nå var det litt mat i sentrum av Bergen og litt privat avslapning før vi ga oss i kast med Ulrikken (640moh). Det ble den store bøygen, det var bare så vidt jeg klarte å løfte beina de siste meterne opp mot toppen. Det fantastiske var at været var så bra. Det hadde vært noe annet om det hadde vært typisk Bergensvær. Etter å ha kommet oss ned Stølekleiva til Svartediket – det var svært bratt og glatt – erklærte jeg at nå ville jeg ikke mer; vi hadde tre fjell igjen og beina mine var gelé. Men Hanne erklærte at jeg var i bedre form enn henne, så her var det bare å stå på. Og slik ble det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA Ned fra Ulrikken
Et annet forhold var også det at nå kunne vi stort sett gå på turveier forbi Fløyfjellet (400) og helt opp til Rundemannen (550). Da begynte langsomt, men sikkert nedstigningen retning sentrum og Bergen Turlag som var arrangør. Vi måtte bare bortom Sandviksfjellet (417). Jo da, vi vaklet til sentrum, fikk diplom og t-skjorte og sa takk for turen og vaklet ut til Hannes bolig. Jeg vil ikke fortelle om de neste dagene, for beina var gelé noen dager til. Men vi klarte å kjøre bilen over fjellet og hjem….

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA Fra Rundemannen

Jeg klarte det! MEN jeg kan spare min begeistring for slike arrangementer. Det gjelder “Birken” og “Den store styrkeprøven” også, selv om dette er arrangementer hvor “se og bli sett” momentet også er sterkt inne. Jo da, det får mange folk ut og det utfordrer, men hva får du igjen for det. Godt jeg hadde med fotoapparat så jeg kan se hva jeg har opplevd.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg