Andre fjell i syningom.
Skjeggedal-Tovdal
Har også gått en del utenom Setesdalsheiene. Ett av områdene er Skjeggedal og Tovdal. En kort tid hadde vi hytte i Skjeggedal og gikk mye rundt i heiene der, men skikkelig fjell var det ikke i dette området, men mye fin skogsnatur og fine elver og fosser. Mye uberørt natur og eldre fraflyttede gårder. Finest var Rjukanfossen i Tovdal som vi her besøkt flere ganger sammen med besøk på Hillestad galleriet. Vi har også vært noen spredte turer i Austheia, men aldri på noen overnatting.
Gaustatoppen
Gaustatoppen var et annet mål vi hadde. Gaustatoppen (1883moh) er på mange måter et ikonisk fjell synlig som det er fra mange steder i Sør Norge. Formen på fjellet gir assosiasjoner til vulkan, men geologisk er det langt unna å være en vulkan. Det måtte være for svært lenge siden, noen hundre millioner år da kvartsitten som fjellet består av ble dannet. Ironisk nok finner du stein med bølgeslagsmerker på toppen fra en havbunn som var der for tilsvarende mange millioner år siden.
Første gang vi besøkte Gaustatoppen var Marit, med. Vi valgte å overnatte på et pensjonat i Seljord, derfra kjørte vi opp til parkeringsplassen på veien fra Tuddal til Rjukan. Det var høst og fint vær, men skyene lå noe lavt. Turen opp gikk greit, mye stein, men god sti. Da vi kom opp, dukket vi hodet inn skylaget, så fra selve toppen fikk vi ingen utsikt. Mens vi spiste nisten foran turisthytta, benyttet jeg anledningen til å fortelle historien om aksjonen mot tungtvannet under 2.Verdenskrig. Den foregikk jo ikke så langt unna. Så snur jeg meg, og oppdager at på benken ved siden av sitter Claus Helberg. Jeg dunker Marit forsiktig i siden og hvisker i det jeg nikker i retning av Helberg: “Han var med” Historien var til å ta og føle på.
Litt skuffet over den dårlige utsikten, vendte jeg tilbake til Gaustatoppen noen år seinere, men da var været enda verre. Men til topps ville jeg, selv om det blåste kuling på toppen og regnet pisket. Tror ikke jeg møtte noen på den turen, men hadde et meget behagelig opphold på hotellet i Tuddal.
Tur med Røde kors 2010
Tredje gangen jeg besøkte Gaustatoppen var i mai 2010. Det var et arrangement som flyktningguide Røde kors Vest Agder sto for og hvor Gabriel Romero (egentlig fra Colombia) og jeg var leder for. Vi hadde med 25 nye landsmenn og noen norske guider og et par fra Litauen. Etter overnatting ved Gaustablikk, kjørte vi til den samme parkeringsplassen der vi etterlot bussen. Vi hadde fått høre at det var mye snø i fjellet (det var ikke så vanskelig å se) og at det var bortimot umulig å nå toppen – (det sa de i alle fall på hotellet). Vi bestemte oss likevel å dra i vei, vi kun ha fordel av å gå tidlig om morgenen før sola har fått tak. Det viste seg å være en riktig avgjørelse.
Vi kom godt i gang oppover. Vi gikk i grupper etter hvor spreke folk var. En kar fra Burma måtte løpe opp på alle små topper i nærheten av stien. De to litauerne lurte på hvorfor det korset som vi møtte på veien opp hadde et litauisk navn. Jeg fortalte at det var en litauisk maler som omkom her en gang i tida. På grunn av all snøen var det vanskelig å følge stien. Jeg visste at den går en bue opp mot toppen, men de første gikk rett imot toppen. Der er det mye stein å passere, det var ikke helt greit. Men alle som ville opp, kom opp – inkludert meg. Været var praktfullt – endelig. Hytta var ikke åpen til skuffelse for mange. Vi møtte mange på ski og akebrett, så folketomt var det ikke. Nedover fulgte vi stien så lenge det var mulig. Nå begynte vi å gå igjennom snøen på enkelte steder nær steiner som varmet opp snøen så den ble råtten. Men ned kom vi alle, selv om enkelte var svært slitne, (ikke sant Ibrahim)?
Det er flott at naturen er med på å gi en slik god opplevelse. Å besøke Gaustatoppen i flott vær er et must. Det syntes alle som var med på turen også. Men det er også et must å se Gaustatoppen på en viss avstand. Noen år seinere reiste jeg til Rjukan og gikk innover forbi Helberghytta (oppkalt etter Claus Helberg!). Da hadde vi Gaustatoppen i profil det meste av turen, et fantastisk skue. Min nytelse fortsatte da jeg gikk ned stien fra fjellet mot Rjukan, med Krossobanen svevende over hodet mitt. Jeg får assosiasjoner til et annet fjell jeg kjenner svært godt til, men med helt andre dimensjoner, Mt. Kilimanjaro, et fjell jeg ikke har tenkt å bestige, bare beundre på avstand. Husker en natt vi overnattet med utsikt rett mot fjellet……..
Til Folgefonna med Røde kors
Må ta med ta med i denne sammenhengen at vi året før hadde en tilsvarende tur til Folgefonna med et tilsvarende antall nye landsmenn. Det var på samme tid av året og været var like fint. Bussen tok oss over Setesdal og heia mot Haukeligrend og videre over Hardangervidda mot Røldal og Odda. Allerede da hadde vi kommet kontakt med fjell og ikke minst dramatisk norsk natur. For å komme videre måtte vi kjøre utover mot Utne og derfra gjennom eplehagene til Jondal, der vi overnattet. Dagen etter dro vi av gårde i bussen på veien oppover mot Fonna bresenter. Det var en utfordring for en gammel buss på en trang fjellvei med skarpe kurver. Men vi kom opp til den store parkeringsplassen.
Vi valgte å dele oss i to grupper – en som ville være i området nær parkeringsplassen og en som ville dra lengre oppover på breen. Vi hadde ikke ski med, men det var det andre som hadde. Her var det full fart på slalomsesongen og det var bygget store hoppbakker for de som drev med kulekjøring og lignende. Jeg var med i gruppa som gikk høyere opp. Vi fant noen fine fjellnabber vi kunne sitte på og hadde en trivelig tid der oppe i sola, før vi ruslet eller skled ned igjen!
Til Hovden med Røde kors
Har jo vært med på arrangere flere slike turer bl.a. til Hovden der vi har brukt Rødekorshytta der til fjellturer, men også for å introdusere gammel norsk kultur og byggekunst. Det er det mye av i Setesdal. Jeg er ikke spesielt begeistret for Hovden, det er nesten som komme til en liten by på fjellet med alle de bekvemmeligheter vi har i bysamfunnet. I tillegg har de heisen som gjør at turisten “slipper” gleden av å gå opp til fjellet. Ikke særlig bra, synes jeg.
Hensikten med disse turene fra Røde kors side er at våre nye landsmenn skal møte norsk natur, og ikke minst norsk fjellnatur og få lyst til å komme tilbake dit for å bruke den naturen vi har, men som vi også må ta vare på. Det blir billig å bruke Røde korshytta, men ellers synes jeg det er et dårlig utgangspunkt for et møte med norsk fjell. Men det skal sies at når en har kommet forbi turistinstallasjonene og vandrer innover heia, er det lett å glemme de negative opplevelsene i starten av turen. Det er flott på heia samme hvor den er.
Preikestolen
Jeg har allerede fortalt hvordan jeg besteg Preikestolen første gang – i 1967 på sykkelturen. Den andre gangen var en liten ekspedisjon jeg hadde i 2005. Da hadde jeg lyst til å se om jeg kunne gjenta turen for nesten 40 år siden. Været var vakkert, og det var steike varmt, +26 eller noe sånt. Da jeg gikk oppover møtte jeg mange folk, men da jeg nærmet med platået, var det folketomt. Jeg har ikke det beste forholdet til høydeskrekk, og det var et parti like før platået jeg likte dårlig. Her var det ikke så særlig plass, og alternativet var 600meter rett ned i Lysefjorden. Jeg fikk nå vaklet meg ut på platået, så meg rundt og oppdaget kanskje grunnen til at det ikke var noen på platået akkurat nå. Et tordenvær var på vei utover Lysefjorden. Det var grunn til en hastig retrett. Kliss blaut ble jeg jo, men dette var varmt regn, ikke sånt iskaldt som fjellet vanligvis byr på.
Siste gang jeg besøkte Preikestolen var igjen en Røde korstur med nye landsmenn. Da var også kona mi, Fatma med. Det var en svært hyggelig tur, men vi kom aldri helt ut på platået (pulpitt) – noe alle de andre gjorde. Årsaken vet du. Den gang opplevde jeg en enorm tilstrømming til Preikestolen. Folk gikk nesten i kø utover. Og det var ikke bare våre folk som snakket “utenlandsk”. Det virket som alle verdens språk var representert blant de som var ute og gikk. Ja, Preikestolen er fantastisk alle måter, men det er det mange andre steder i Norge som er.
På turen i 2005 hadde jeg en stopp i Suldal. For moro skyld fulgte jeg en vei innover og havnet etter par timers gange ved et stort fjellvann (som selvfølgelig var regulert). Jeg liker å ta slike avstikkere når jeg er på biltur på denne måten. En får se ukjente steder en knapt nok har hørt om. Tilsvarende gjorde jeg i Fyresdal. Da var jeg innom et turistkontor og fikk kart over et lokalt fjellområde og bestemte meg for å gå dit. Det ble en flott tur med utsikt over Fyresdal og fjellene omkring.
Kjerag i Ryfylke.
Preikestolen er flott, men Kjerag er utrolig mye mer utfordrende på mange måter. Det ligger også ved Lysefjorden, men fra “Bolten”, steinen mellom de to fjellsidene er det 1000 meter ned i fjorden. Innerst i fjorden ved Lysebotn finner du Kjerag. Men først må du kjøre den tidligere anleggsveien til “Ørneredet” eller Øygardstøyl, høyt og fritt over Lysebotn. Den har mange svinger før du kommer ned til Lysebotn, kanskje litt skummelt for enkelte, men ikke for en dreven sjåfør fra Setesdal bilruter. Han kjørte en gruppe nye landsmenn også på tur med Røde kors med meg som ansvarlig leder.
Men da hadde jeg besøkt Kjerag flere ganger tidligere – alle ganger med gjester fra andre land: To jenter fra Australia og ei fra Nederland, alle venner av Marit. Det var nesten et sjokk for oss da Kate fra Brisbane plutselig sto ute på “Bolten” og vinket til oss. Fikk ikke en gang tatt bilde av det – på grunn av sjokket. Var mer med da Marit og hennes nederlandske venn sto ute på “Bolten” og vinket. Det fikk jeg tatt bilde av, men jeg får kvalmefornemmelser hver gang jeg ser bildet.
Turen ut til Kjerag også mer utfordrende enn til Preikestolen. Først går det bratt opp på nakent fjell til den første toppen, så ned i dalen på baksida og opp neste høyde litt høyere enn den forrige, men ikke så bratt; videre ned på den andre sida over en bekk og så til slutt oppover langs kanten av stupet – uten at jeg har problemer med det. Men det virker utvilsomt luftig når du ser deg omkring. En gang hadde vi følge med noen unge menn som tydeligvis skulle hoppe fra Kjerag. Det er jo svært populært å drive med basehopping derfra – ikke helt ufarlig det også?..
Turen med Røde kors var ikke helt vellykket. Vi fikk nemlig et skikkelig sommerlig regnvær over oss i det vi kom fram til “Ørneredet”. Jeg hadde tenkt å avlyse hele turen, men det viste seg at sikten var brukbar, så en av de andre lederne ville ta med seg en gjeng inn til Kjerag for å se om det var mulig. Vi andre holdt oss rundt Øygardstøylen, hvor vi spiste middag etter at “ekspedisjonen” var vel tilbake – heldigvis. Det var vel halvparten som gjennomførte turen, den andre halvparten ble i alle fall søkkblaute de også. Et par stykker nektet jeg å gå videre innover. De hadde rett og slett ikke kondis til å gjennomføre turen.
Kjerag er spektakulær på mange måter, men turen dit er ikke blitt så populær som den til Preikestolen. Den er i alle fall mer krevende, og er svært luftig hvis du vil ut på “Bolten”. Da har du “bare” 1000 meter under deg til fjorden der nede??
Fristende…… ?
