Lillesand 1978 – 95
Kontrasten til Bodø ble Lillesand dit jeg flyttet med kone og to små barn. Fjell var totalt fraværende. Skog var det nok av og heier fantes, men de var ikke høyere enn 166moh. Likevel, mye bra turterreng. Stikkord her er Skifjell, Kalveld og Olashei, men det fantes mye annet også, ikke minst øyer, holmer og skjær. Båt måtte til, men båt og østlending hører ikke helt sammen. Det ble 3 – 4 år, dermed forsvant interessen også blant resten av familien.
I løpet av de 17 årene jeg bodde i Lillesand, hadde jeg en fjelltur med min sønn. Vi fikk aller nådigst en dag – ingen overnatting. Det ble en biltur til Ljosland, gå gamleveien inn til Lakkenstua og tilbake og så returnere hjem. Det ble litt heseblesende, men vi hadde en flott tur – trass i veldig myrlendt enkelte steder. For meg ble det litt nostalgisk, for min sønn ble det i alle fall smak av noe. Tror foranledningen var at han hadde vært på tur til Lakkenstua med skolen (leirskole?) og ville oppleve det på nytt. En bra start, men det kom aldri noen oppfølger.
Men ellers ble det spredte turer i området rundt Lillesand. I sin tid ble det opparbeidet og merket stier til noen viktige turmål som Skifjell og Olashei. Da jeg flyttet til Hestheia, ble å gå til Skifjell et naturlig mål. Det tok litt over en halv time, og når vi kom fram, ga det flotte utsikter. Enda finere var det å gå til Olashei, men da brukte jeg vanligvis å kjøre et stykke og gå opp. Turen til Olashei ga mange flotte utsyn underveis – ikke bare når du kom til toppen. Hit gikk vi flere ganger på ski om vinteren når det var skiføre. Løypa var litt kronglete underveis, men det gjorde lite når utsikten var så flott. Det var bare det at det var nokså sjelden snøvintre på Sørlandet, og etter 1990 var det vel ingen?
En sjelden gang kjørte vi til Birkeland og gikk på ski på Tveidemyrene eller gikk til Fjellsgård; eller vi dro opp på Heimdal og gikk på heia der oppe, blant annet til Trottohytta. Det var Håkon som var med på disse turene, Ane tror jeg bare var med en gang på Tveidemyrene. Et par ganger gikk vi på ski på Øynaheiene. Der var det flotte preparerte løyper, det jeg kaller “trikkespor”. Var også der med skolen på noen skidager. Fint å kunne friske opp gamle kunnskaper, selv om jeg aldri har regnet meg selv som en kløpper på ski, mer en habil skigåer.
Krise
Det var mange ting som skjedde samtidig og som utviklet seg til det som jeg vil kalle en krise, ikke minst personlig. Bedriftslegen synes jeg hadde høyt blodtrykk og sendte meg til en indremedisiner i Kristiansand. Dit ankom jeg nokså heseblesende. Han målte blodtrykket til foruroligende høyt og satte meg på kraftig medisinering. Fikk fire ulike medisiner for å tvinge blodtrykket ned. Det førte til stor indre uro, jeg gikk konstant svimmel og følte meg uvel. Jeg tok kontakt med doktor Woie i Lillesand, som rådet meg til å slutte med to av medisinene, blant annet betablokker som gjorde at hjertet mitt slo svært langsomt. Det var et riktig valg. Dessuten besluttet jeg å ta skjeen i min egen hånd og endre livsstil – ikke minst mer mosjon. Nå begynte jeg å gå til Skifjell hver dag etter jobb. Sa til meg selv at hvis jeg skulle dø, var det bedre å gjøre det ute i naturen enn hvilket som annet sted. Men jeg døde ikke, snarere tvert imot.
En annen side er selvfølgelig at de latente problemene i ekteskapet kom tydelig fram, og nå ble de etter hvert satt på spissen. Resultatet ble at jeg brøt ut nyttårsaften 1995. På denne tida hadde jeg møtt Siren. Hun ville hjelpe meg ut av min egen misere (det var også hennes sykdom). Hun hadde jo også sine egne ting som jeg ville gjerne hjelpe henne med. Det som skjedde videre var ikke så bra, dessverre. Jeg etablerte meg etter hvert i Kristiansand. En periode ble det mye flytting: Dronningensgate i litt over ett år, Lømsland i to, Slettheia i to, Joreid i Birkenes i 5 år til dels sammen med – til dels uten Siren – og til slutt Lund i Kristiansand . Det var i perioder litt kaotisk.
Det ble også begynnelsen på en ny periode med mye fysisk aktivitet i mitt liv ikke minst i skog og mark og i fjellet. Siren var ikke av den som satt i sofaen og tvinnet tommeltotter, snarere tvert imot. Hun likte seg bedre utendørs enn inne. Det passet meg bra. Jeg tror jeg i løpet av disse årene har vært de fleste stedene i skogene rundt Kristiansand, Vennesla og Birkenes kommune – til fots, på sykkel eller på ski. Det gjaldt også området rundt Lillesand, ikke minst fordi det hendte at jeg tok en tur etter skoletid. Området rundt Kaldvell ble frekventert flere ganger. Det har en spennende historie.
Trass i at aktiviteten de 17 årene jeg bodde i Lillesand ikke var på topp reint fysisk, var det mye bra ved denne tida også – ikke minst da vi bodde i Hestheia. Naturen var absolutt i nærheten. Vi kunne plukke blåbær i hagen, og lyngen var vanskelig å bli kvitt. Elgen kom på epleslang til naboen noen ganger. Møtte elg et par ganger på vei innover i marka. En gang lurte jeg på hvem som ville springe først. Det ble elgen, heldigvis.
