Hytteliv i Setesdalsheiene

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Etter at jeg kom sammen med Siren i 1996 ble mulighetene til å komme til fjells en helt annen. Sirens familie hadde hytte på fjellet, i Setesdalsheiene like ved Suleskarveien. Den ble brukt så ofte det var mulig, sommer som vinter. Vi gikk turer rundt i heia, korte og lange ettersom formen og lysten var der. Dette er et ganske småkuppert område hvor de høyeste fjelltoppene når opp i 1160moh, mens hytta lå på ca. 850. Mange flotte utsikter særlig over Myklevatn. Var det fint vær, kunne vi se helt til Svarvarnuten innenfor Berg i Valle.

Myklevatn og Løfjellet

Jeg fikk etter hvert sansen for at dette var en utmerket måte å være i fjellet. Hytta var bygd på 1930-tallet av bønder fra Rysstad. Den var den gang ei stor hytte med sengeplass til 14 (hvis jeg ikke husker feil). Stua var på nærmere 60m2 . Den hadde et anneks som ble kaldt “bispefløyen”. Den var ment for tjenestefolk som hjalp til på hytta. Den ble etter hvert et greit sted å lagre ved, den luftige utedoen var der og hadde noen sengeplasser i nødsfall. Navnet “bispefløyen” fikk den fordi biskop Schjelderup visstnok skal ha overnattet der en gang i tida. Hytta hadde også en del bygdeantikviteter som var skaffet i de harde trettiåra. I gamle dager var det ikke helt enkelt å komme hit. Bilveien til Myklevatn var heller dårlig, gjestene måtte ros over vannet, og fra vannet opp var det ganske bratt. I dag er det mye enklere – særlig om sommeren da vi kan parkere like utenfor hytta. Om vinteren er det noe verre siden ingen i familien disponerer snøscooter. Vi valgte å parkere nede på Brokke og gå på ski opp til hytta, litt over 10km og atskillig høydemeter. Litt slit måtte en jo kunne tåle når en skulle til fjells. Det hendte jo at andre var hyggelige og tok med noe bagasje for oss når vi skulle opp.

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA   OLYMPUS DIGITAL CAMERA     Vannbæring med åk
Hytta hadde fortsatt ikke strøm, men i den seinere tid ble det montert solcellepanel og derfor noen lyspunkter rundt forbi. Ellers var stearinlys og parafinlamper de viktigste lyskildene. Fortsatt måtte vann hentes i elva som rant ut fra Sandvatn. Det var ca 100m og det kunne bli en 4 – 6 bøtter om dagen. Grei jobb. Utedoen var av typen rundt hull med følelsen av god ventilasjon nedenifra. Luksus.

 Morgenstemning Myklevatn
Sirens familie var vel nærmest flasket opp her oppe – i alle fall sommerstid. Da var det ingen Suleskarvei, og det betydde at familien hadde “privat” sandstrand der nå veien går. Det må ha vært fint å være her om sommeren. Det var flott nå også, men trafikken på veien gjorde det ikke så privat lenger, støy var det og. Men det hendte vi tok en dukkert netto – særlig etter lange, svette turer i fjellet. Det syntes jeg alltid var iskaldt, nesten vondt. Andre nøt det!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Suleskarveien OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turmulighetene

Turmulighetene var uendelig mange. Vi kunne variere mellom kortere turer i nærområdet til lengre turer et godt stykke unna. De aller fleste av turene gikk i stiløse områder, så jeg ble god til å lese kart. Kortere turer var rett og slett langs Myklevatn forbi Kummen og Rapen mot Gardevasstøylen der Røde kors har hytte, eller oppover mot Søtebekkfjellet (1089moh) forbi “skatten”. (Skatten forblir en hemmelighet). Et annet alternativ var å gå forbi setervollen på Fiti forbi de to små tjernene til Storetjønn og kulpen – der det var fint å bade for livsnyterne. Da kunne en gå tilbake via Reipetjønnene og over Søtebekk tilbake til hytta. Ofte startet vi med å gå opp forbi Øvre Myklestøyl, som lå høyt oppe i fjellsida, og videre opp mot Urdvassdalen eller opp på Urdvassheia (1140moh). Da gikk vi av og til ned til Urdvatna og Øvre Myklestøyl. Der var det drift for 50 år siden, og Siren fortalte at de gikk dit for å kjøpe melk. Noe av det lengste vi gikk var via Urdvassdalen til Øyulvsbu turisthytte og tilbake over Fiti.

Øvre Myklestøyl OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Urdvasstøylen i dag

En favoritt vi hadde var å gå over Storetjønn via Gluggevarden og langs Langvatnet og fulgte så den merka stien mot Stakkedalen og Tjønndalen til vi kom til Gruvletind (1152moh) – ett av de flotteste utsiktspunktene i heia.

Selv om det vi gikk stiløst, var det lett å gå, særlig over viergrensen da vierkratt kunne være vanskelig å forsere. I dette området var det ikke så mange store myrområder. Stort sett var det framkommelig over alt, noen steder lå det noen snøklatter som smeltet bort i løpet av sommeren. En gang i mai vi gikk til Urdvassheia var det så mye snø at vi fikk problemer. Jeg gikk stadig igjennom og sank igjennom til skrittet. Det lønte seg å gå om morgenen. Noen ganger var landskapet med nokså bratte stup. Urdvassheia var et slikt område, ofte gikk vi ned Hestekveven til Kvislevatn, det var lettere. Her kolliderte jeg en gang med en steinskvettunge som sette seg fast i skjegget mitt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Urdvatna og Urdvasstøylen

Bær

Stort sett gikk vi for å gå og oppleve. Om høsten gikk vi også på bærtur. I første omgang jaktet vi på blåbær, i andre omgang på tyttebær og multer. Selv om det hadde vært rik multeblomstring, var det ofte dårlig sammenheng med blomstringen og der det var bær. Det hadde vel med lokalklima å gjøre. Det var både gode og dårlige somre for multer. Noen ganger kunne gå langt og lengre enn langt for å komme til steder med multer. Men det hadde ikke nødvendigvis med at folk hadde vært der før. En gang fant vi et flott multested ikke langt unna Urdvasstøylene. En annen gang vi var på jakt etter tyttebær, fant vi svært få før vi kom til liene over Urdvasstøylene. De var helt røde. Vi kunne bokstavelig talt fråtse i tyttebær. Vi hadde imidlertid gått flere timer før vi kom dit. Tyttebær hadde jeg i fryseren mange år seinere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

Dyreliv

En gang vi gikk opp mot Gluggevarden så vi plutselig et reinsdyr som kikket på oss på betryggende avstand. Da vi gikk videre, forsvant det, men kort stund seinere så vi det fra et annet hold. Det var tydeligvis like nyssgjerrig. En gang vi var på vei hjem fra Gruvletind så vi også et reinsdyr som gikk i samme retning, men parallelt med oss. Det dyret så vi igjen flere ganger på turen. Hyggelige innslag på turen. Oppe på Søtebekkfjellet har vi også møtt reinsdyr. Dette var sannsynligvis villreinhanner som var utstøtt av den store flokken som finnes her i Setesdalsheiene. Den har vi forresten sett spor av på Kvislevatn i påsken en gang. Der var det i alle fall masse spor etter reinsdyr. Villreinstammen her oppe er jo truet – ikke minst av menneskelige aktiviteter – derfor er snøscooterkjøring forbudt i den kritiske tida når kalvinga foregår, nettopp i påsketider.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Elgen er heller ingen sjelden gjest i området, den har vi møtt en rekke ganger, særlig i fjellskogbeltet. En gang virket en han nokså nervøs og aggressiv så vi gikk i en stor sirkel utenom. Det var kanskje ikke så rart, det var elgjakttid. Da vi kjørte ned av fjellet kjørte en bil med henger foran oss, og på den hengeren var det en død elgokse. Kunne det være den samme, tro?


Ellers var det ikke et yrende dyreliv. Det hendte vi så mus og lemen, men ikke i store mengder. Derimot ble vi angrepet av fjellvåk inne ved Gluggevarden en gang. De hadde bygd seg rede i Gluggevardheia, trodde vi. Vi la oss ned i gresset ved bekken, og da virket det som om den roet seg. Rype var det ikke så sjelden vi skremte opp. De kunne være vanskelig å se. Rev har vi vel knapt nok sett, men jeg så en gang da jeg var på vei fra Gaukhei. Om det har vært fjellrev i området, vites ikke. Det sies at den røde “luringen” har trukket høyere til fjells nå, noe som har med klimaendringer å gjøre.

  Hvor mange ryper kan du se?
Sau var det imidlertid nok av i heiene. En gang under Gruvletind kom vi over et sauekadaver som tydelig var åpnet av et rovdyr. Vi vet ikke hva slags dyr – eller var det ørn? En annen gang fant vi et sauekadaver i veikanten. Ingen tvil om at her hadde det farligste rovdyret på jordoverflaten vært i aksjon – mennesket. Pussig nok dukket lensmannen opp kort tid etter og fikk se slaktet. Sauene bare var der. Det eneste bryet vi hadde med dem var når de hoppet over gjerdet. Da var det av og til en jobb å få dem tilbake der de kom fra. En gang reddet vi en sau som hadde satt seg fast i et elektrisk gjerde som hadde falt sammen.

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vinter

Vi besøkte Leiti flere ganger om vinteren, både vinterferie og påske. Det kunne være en ganske kald opplevelse. Hytta ligger utsatt til for vind siden den ligger høyt og fritt. Isolasjon var ikke oppfunnet da hytta var ny, så det ble mye fyring – også for kråkene. Ofte dannet det seg en snøfonn mellom hytta og “bispefløyen” som måtte forseres når man måtte det nødvendigste. Doopphold ble tilsvarende korte. Det var forresten ovner i alle rom, så muligheten til å bruke mye ved var tilstede. Fortsatt måtte vi hente vann i bekken – ofte måtte du hugge deg gjennom isen for å få tak i vann.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her var ingen maskinpreparerte løyper, heller ingen snøscootere som kjørte opp løyper. Her var det bare å sette i gang å lage egne spor. Best var det om vi kunne gå flere sammen og bytte på brøytinga. Det trengte ikke nødvendigvis så mange til å lage et brukbart spor. Men det kunne variere med værforholdene. Det kunne være mye dyp nysnø, nesten umulig å ta seg fram i. Oftest var snøen blåst sammen, delvis i fonner. Da var snøen mer kompakt og ikke så vanskelig å ta seg fram i. Andre ganger kunne overflaten være hard med skare på toppen. Det kunne gi gode forhold, men var best når du hadde stålkantene i orden. Kunne være hardt å falle på. Det hadde jeg en viss erfaring med. Fikk en del blå merker etter skiturer i fjellet. Det gjorde at jeg ble (litt for?) forsiktig i en del utforkjøringer hvor farten hadde en tendens til å bli for stor.

Storetjønn med Urdvassheia
Ellers måtte vi ta hensyn til værforholdene. Når det blåste, gikk vi sjelden opp på toppene, men holdt oss i dalsøkkene – selv om det kunne blåse godt også der. Det viktigste var å være ute. Kan ikke huske vi opplevde situasjoner der vi følte at det var fare på ferde, men jeg har opplevd forhold – snøføyke der en nesten ikke så hånden for seg – der jeg syntes det var bra å være ikke alt for langt fra hytta.

I nærheten av Gruvletind Urdvassdalen
Veldig mange av skiturene foregikk omkring Myklevatn eller rundt Søtebekkheia – opp den lange dalen og ned over Storetjønn og Fiti. Vi var også innover Langevatnet og opp på Gruvletind noen ganger. Det virket villere nå enn sommerstid. En gang gikk vi inn til Øyulvsvatnet. I nærheten møtte vi mannen som fortalte han døde for ett år siden. Han var i alle fall høyst skigående nå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En variant som vi gikk når det var flott vær var opp Urdvassdalen og ned Hestekveven mot Kvislevatn. Denne utforkjøringen hadde jeg stor respekt for. På Kvislevatn så vi spor etter en villreinsflokk en gang. Ellers gikk vi ofte over til Evardalen for å besøke venner av Siren. Det var også en veldig grei tur vinterstid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis det var bra vær i påsken, var det å være i fjellet og gå på ski nesten paradisisk. Da var lysforholdene utrolig sterke. Men en skulle jo bli brun! Dessverre var jeg ikke flink nok til å smøre meg, så solskader har jeg slitt med seinere.

Fiti fra Urdvassheia.
Det var utrolig fint å få sjansen til å komme på fjellet igjen, og det var svært fint å oppleve fjellet på denne måten. Mange av turene vi gikk var lange og slitsomme, men jeg vet jeg har hatt mye igjen for det både fysisk og mentalt. Med noen få unntak var fjellet der man mottok mer energi slik at livet i lavlandet kunne bli litt enklere å leve. Det var en ganske vanskelig periode i livet dette. Håper de medfølgende bildene kan fortelle litt om skjønnheten i fjellnaturen.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg