Jotunheimen er en av de mest populære fjellområdene i Norge. Også jeg har besøkt området noen ganger – med glede. Men slik var det ikke for 200 år siden. Da var Jotunheimen ukjent. Da var Dovre og Snøhetta Norges høyeste fjellområde – “enig og tro til Dovre faller”. På 1800-tallet, da folk begynte å reise litt rundt i Norge, oppdaget man Jotunheimen. Ibsen reiste over Sognefjellet og i “Peer Gynt” fra 1867 forteller han om bukkerittet over Gjendineggen. Den som virkelig oppdaget Jotunheimen og skaffet det navnet, var O. A. Vinje som bygget seg en steinbu like ved der Fondsbu er i dag. Da han merket at døden ville komme, var hans første tanke å komme seg til Jotunheimen for å dø der. Dessverre gikk det ikke slik. DNTs virksomhet har gjort Jotunheimen populær, så populær at det til tider kan virke overbefolket. Det påstås at 80 000 mennesker krabber over Besseggen hvert år. Jeg har vært en av dem – men på mine gamle dager mislyktes jeg – med glede.
Vetti og Friken 1996
I 1996 hadde jeg min første”tilbakeskuende” tur til Jotunheimen. Var ikke egentlig så veldig motivert, men tok rett og slett bilen og kjørte av gåre. Noe av det første jeg gjorde var å besøke noen venner både på Golsfjellet og Hemsedal før jeg etter hvert havnet i Årdal og Hjelle nederst i Utladalen. Målet var å gå opp på Friken og se Hurrungane derfra – slik jeg gjorde i 1969. Dette var etter min mening det vakreste utsiktspunktet i Norge. Nå var det blitt “vei” opp til Vetti gård (ble kalt “Dugnadsveien” og var fortsatt bare gårdsvei), men naturen var like dramatisk. Var selvfølgelig en tur bortom Vettisfossen – Norges høyeste frittstående fossefall 278m fritt fall – like imponerende som for 30 år siden. Overnattet på Vetti gård og hadde en prat med Jørgen Vetti før jeg dro over Vettismorki – som nesten ikke var til å kjenne igjen – og opp på Friken. Jeg var heldig med været, tåka lettet mens jeg var på vei opp og Hurrungane framsto i all sin prakt. Langt der nede lå Utladalen, hvor det til og med hadde ligget en gård, Vormeli, Norges mest utilgjengelige – Ikke så langt unna lå Skogadalsbøen. Dit skulle jeg ikke denne gangen. Jeg valgte å gå tilbake til Vetti, betalte og hadde et raskt besøk på den restaurerte gården Avdalen sammen med svært så andpustne agronomer fra Nederland. Interessant prosjekt. Legg merke til alle de døde furutrærne – dessverre.
Etter å overnattet i Årdal, kjørte jeg veien fra Øvre Årdal til Turtagrø. Den skal jo ha spektakulære utsikter mot Hurrungane fra den andre sida. Jeg kjørte imidlertid i tykk tåke og hadde heller problemer med å se veien. Kommet vel til Turtagrø fikk jeg imidlertid et glimt av Store Skagastølstind. Så bar det over Sognefjellet med glimt av Fannaråken, Smørstabbreen og Sognefjellshytta. Neste stopp var Spiterstulen. Neste mål var Glittertind!
Glittertind 1996
Litt underlig, kanskje – hvorfor ikke ta selveste Galdhøpiggen mens en var på de kantene. Jeg kan ikke svare på hvorfor ikke, men jeg fant ut at Glittertind var mer tilgjengelig enn Galdhøpiggen – og ikke på langt nær så folksomt. Glittertind er bare 4 meter lavere.
Turen oppover ble en litt blandet fornøyelse. Jeg fikk på mange måter kalde føtter – i dobbelt forstand. I det jeg begynte på selve oppstigingen, kjente jeg at det var ganske kjølig i lufta etter hvert som jeg steg. Jeg var temmelig lett kledd – trodde dette skulle være en “lett” joggetur opp på toppen. Mangel for respekt for fjellet. Det andre var at det ble temmelig bratt og ikke helt enkelt å ta seg oppover. Da bestemte jeg meg for å snu og gå ned igjen, og heller prøve å nå toppen en annen gang når jeg var bedre forberedt.
Besseggen 2008
Det gikk en del år før jeg prøvde meg på nytt, ikke før i 2010. I mellomtida hadde jeg gjort et nytt mislykket forsøk på å gå Norges mest berømte fjellrute den motsatte veien: Besseggen. Det var i 2008. Det hele skjedde ved en tilfeldighet. Jeg var på besøk hos min sønn som hadde leid ei hytte på Beitostølen. Hytteby er det rette begrepet i den sammenhengen. Sønnen og kona måtte en tur til Oslo i et ærend, så jeg bestemte meg for å ta en tur til Gjendesheim for å angripe Besseggen derfra. Værmeldingen for neste dag var optimistisk etter mye plask tidligere på sommeren. Ingen god natt, det var mange folk som skulle prøve seg. Nest morgen så det litt grått ut. Sa farvel til alle som stresset for å ta båten til Memurubu for å gå motsatt vei. Så bega jeg meg oppover Veslfjellet. Ganske drøy den stigningen for å oppdage at på toppen kom vi opp og tåke og ei haglebyge. Og jeg som gikk i shorts! Vi var fire stykker som var der oppe, og vi besluttet å gå sammen. Her var jo stup på to av sidene, så vi måtte være forsiktige. Plutselig sprakk skydekket opp og Gjende med de omkringliggende herligheter sto fram i all sin prakt. Til og med en liten regnbue fikk vi oppleve før den forsvant med bygen. Men nå så jeg også hvor luftig det var. Etter hver som vi gikk nedover bandet, merket jeg at høydeskrekken begynte å ta tak. Den var ikke plagsom i 1967, men da gikk jeg jo motsatt vei. Da vi kom til et visst punkt, bestemte jeg at jeg ville snu og gå opp igjen. Lenger ned, og kanskje ville hele systemet stivne til og føre til at jeg ikke kunne flytte meg i det hele tatt. Den sjansen tok jeg ikke. Så ned Besseggen kom jeg ikke denne gangen.
Derimot gikk jeg opp på flaten igjen, tok de siste utsiktsbildene mot eggen og oppdaget at en av de passerende vandrerne var en av våre kjente statsmetrologer, Jon Smits. Han hadde vett nok til å vente med å starte til haglebygen hadde passert. Nå valgte jeg å følge stien ned til Bessvannet. Der var det ikke folksomt slik at ikke mange trengte å se “nederlaget”. I to timer vandret jeg nedover til jeg til slutt kom fram til Gjendesheim igjen. I mellomtida hadde jeg oppdaget at støvlene mine var litt korte i stortåa, som ble mer og mer sår etter hvert som jeg gikk nedover. Det var fantastisk å gå på flatmark igjen – uten at tærne led.
Glittertind 2010
Jo, jeg måtte prøve en gang til, men fra den andre siden – fra Glitterheim. Det var et sted jeg aldri hadde vært før. Det ble en lang biltur, men til slutt kom jeg fram til parkeringsplassen ved grensen til Jotunheimen nasjonalpark. Derfra måtte jeg gå eller sykle (!) til hytta. Sykkelen måtte du leie for 100kr. Jeg valgte å gå. Det var fint å rusle innover langs veien, men etter hvert angret jeg beslutningen, det tok lang tid å gå. Det var da jeg fant en sykkel slengt i grøfta. Den var fullt brukbar å sykle på, men girsystemet var ikke helt patent. Når det gikk mest nedover, var ikke det så farlig. I alle fall trillet jeg greit innover til Glitterheim. Det var heller ikke vanskelig å overbevise verten at jeg hadde funnet sykkelen i veikanten og at den trengte reparasjon. Da jeg skulle tilbake, valgte jeg å leie sykkel!
Glitterheim var en flott plass å være på. På mange måter ideelt for en eldre “herre” på fjelltur. Her var det mange muligheter i mange retninger. Dessuten kunne en slappe av i hyggelige omgivelser og kanskje ha muligheten til å være litt sosial. Det var ikke akkurat fullt, heller, og noen valgte å bo i telt utenfor hytta. Akkurat det siste kunne jeg ikke tenke meg. I telt har jeg frosset nok tidligere i livet mitt. Dessuten ble været nokså vått den neste dagen, så jeg valgte å gå i retning av Spiterstulen og vente på bedre vær til den store “fjellklatringen”. Det ble til at jeg ruslet innover Veodalen forbi sandursletten der elvene fra Veobreen renner ut. Kunne se så vidt et glimt av breen i regntåka i det jeg kom til den store ura i Veslglupen. Skulle jeg gå opp eller ikke? Jeg valgte å gå opp. Det som var litt spennende var at denne ura var ikke stabil, det vi si du kunne se flere steder at det hadde kommet ned nye stein fra Ryggjehøe i løpet av nyere tid. Kommet opp til Veslgluptjønn, var tåka og regnet så tett at det ikke var noe vits å gå videre. Tilbaketuren gikk uten særlig dramatikk bortsett fra at jeg ble blautere.
Neste dag opprant med mer optimistisk vær. Noen tamrein holdt på nede ved elvebredden i solskinnet. En flott dag å gå på Norges tak på. Turen startet optimistisk. Ideelle forhold. Men jeg hadde i bakhodet at det var snakk om 1100 høydemetre høydeforskjell. Allerede da jeg kom opp den første kneika kunne jeg se Glitterheim vakkert under meg i Veodalen. Men langt der oppe i det fjerne så jeg målet – Norges nest høyeste fjell, Glittertind (2465 moh). Det virket så fjernt. Samtidig synes jeg hørte et sus bak ryggen min. Snart oppdaget jeg hva det var. En reinflokk på ca 50 dyr på vei oppover – beveget seg nesten lydløst i landskapet – og passerte meg på bare 50 meters avstand. Det var en skikkelig inspirasjonskilde.
Oppover gikk det, i mitt tempo. Det var flere som passerte meg på veien, men jeg måtte holde mitt tempo. Etter en liten hvil var jeg oppe ved Glitterbreen og krysset over den. Nå så jeg toppen og nå var den bare noen hundre meter unna, men det så litt skummelt ut med den snøskavlen på toppen. Dessuten var det bratt ned på den andre siden. Jeg gikk så nærme jeg turte gå. Jeg hadde klart det! Noen unge mennesker som til og med hadde tatt med akebrett inviterte meg på lunsj. Det ble en hyggelig lunsj. Det ble også tid til å beundre utsikten. Turen ned gikk også i mitt tempo – heldigvis – dessuten hadde jeg nye støvler så stortærne mine fikk ikke samme dårlige behandlingen som ned fra Besseggen.
Dette ble en hyggelig fjelltur. Målet ble nådd og opplevelsene var gode. Har mer og mer fått sansen for å bruke ett sted som utgangspunkt for turer. Glitterheim var et slikt sted. På veien tilbake skulle jeg få gjenoppleve en tur jeg hadde for mange år siden. Det skjedde helt spontant – noe jeg skal komme tilbake til seinere.
Så inspirerende og interessant å lese bloggen din og spesielt om Glittertind. Er det slik at den turen, og turen opp til Galdhøpiggen kan gjøres selv om man har høydeskrekk? 😊