Breheimen – revisited.
Breheimen er nok en av de mindre kjente og brukte fjellområdene våre. De ganger jeg har vært der er det ikke akkurat vært mange mennesker jeg har møtt. Er det slik at folk ikke er så glade for å oppleve is og snø sommerstid? Det har vi jo nok av vinterstid. Selv har jeg bare gått på bre to ganger i mitt liv. Det var Fannaråken og Fortundalsbreen. Jo da, det er goldt mange steder i Breheimen, men det kan være kort vei til grønne og frodige plasser. En slik dal skal være Mørkrisdalen som jeg ikke har gått i, men selve Jostedalen er jo en slik dal nær storbreen der folk driver sitt jordbruk.
Jeg har også hatt noen mindre gjenbesøk etter mine lange turer der i 1967, 69 og 70. Hva var det som gjorde at jeg ville tilbake? Jotunheimen er jo vedtatt å være Fjellheimen – med stor F. For meg er Breheimen villskapen og et siste møte med rester fra istiden. På UiO lærte vi at det var ikke sant, for ca. 5000 år tilbake i tid var det såpass varmt at det sannsynligvis ikke fantes noen isbreer i Norge. De nåværende isbreene var alle “nye” – altså bare noen få tusen år gamle.
Dessuten hadde jeg jo funnet meg ei favoritthytte som jeg har kommet tilbake til gang på gang: Sotaseter – selv om det i 2010 ikke helt var meningen.
Nigardsbreen
Den første gjenvisitten var imidlertid allerede i 1996, med bil. Det vil si jeg kjørte opp Jostedalen til bresenteret for å parkere på parkeringsplassen foran Nigardsbreen. Derfra måtte jeg gå før jeg kom til fronten av denne utstikkeren av Norges største bre: Jostedalsbreen. Den er ikke den største og lengste dalbreen ut fra Jostedalsbreen, som er en såkalt platåbre. Den aller lengste og største er Tunsbergdalsbreen, men den kan ikke oppleves annet enn fra fly eller du må krysse over noen farlige fjell.
Nigardsbreen er spektakulær på mange måter: Den er stor og imponerende. Da jeg var der var fronten bratt og virket aktiv. Derfor var den avsperret med tau så ikke folk skulle gå for nære. Det kunne nemlig rase fra breen. Likevel så jeg grupper klatre opp på breen, hvilket kan være svært så farlig.
Historien om Nigardsbreen er også spennende, i alle fall de siste 300 årene. På 1700-tallet oppsto “den lille istiden”. Det var et nokså kjølig klima som forårsaket sammen med mye nedbør at de fleste breene rykket ganske kraftig fram. Det ble fortalt at kornet ikke modnet og om hungersnød mange steder. Nigardsbreen rykket fram helt til gården Nigard i Jostedal, derav navnet. Den nådde sitt maksimum omkring 1748 – da hadde den rykket fram 3km på kort tid. Fram til i dag har breen trukket seg tilbake 4,5km. Innsjøen foran breen dukket fram på 50-tallet. Breen hadde tilvekst på 1990-tallet, men etter 2003 har den trukket seg tilbake 200 meter. Det forklarte hvorfor fronten var nokså bratt i 1996 da jeg besøkte breen. Den var da i ferd med å rykke framover.
Jeg har stor respekt for breer og valgte å holde meg bak tauene, men møtet med isbreen var rimelig mektig. Menneskene som kravlet der oppe på breen ble små i den store sammenhengen.
Etterpå satte jeg meg i bilen og kjørte videre oppover Jostedalen et stykke til Fåbergstølen. Der sto det et skilt at videre kjørte du på eget ansvar. Det var mulig å kjøre på anleggsveien helt opp til Styggevatnet – der jeg hadde overnattet i 1970. Jeg fikk beundre de enorme sandurforekomstene som kalles Fåbergstølsgrandene. Her var store mengder sand, grus og leire blitt avsatt av breene gjennom tidene. Elva skiftet løp hele tida. De har det samme på Island foran Vatnajøkulen (navnet sandur er islandsk), men i mye større målestokk. Her så jeg også flere slike utløpere fra storbreen, Jostedalsbreen. Jeg valgte å snu framfor å kjøre videre retning Styggevatn.
Skei 2007
Neste dag bestemte jeg meg for å sykle inn i Breheimen. Det vil si, jeg syklet inn en dal litt nord for Skei kalt Stardalen. Den førte helt inn til Jostedalsbreen. Det ble en trivelig sykkeltur som endte i en vegg av is innerst i dalen; Fonn het stedet. Det var ganske voldsomt. Det så ikke ut til å være særlig vits å dra videre innover.
Jeg syklet litt tilbake til en gård som het Høyvik og dro sykkelen inn Haugadalen til Haugastøylen. Nå gikk det stier videre innover. En av dem gikk over fjellet til Olden over Oldeskaret. Her er det et lite område som er isfritt og som deler Jostedalsbreen og Myklebustbreen. Det kunne ha vært fristende å gått den veien hvis det var fint vær. Men har var det kommet tåke med litt småregn, så jeg foretrakk å gå opp til Haugabreen, en arm av Myklebustbreen. Der oppe i duskregnet møtte jeg to nederlandske par som gjerne ville oppleve breen, men ikke hverandre. De hadde imidlertid ikke noe imot å snakke med meg.
Haugabreen er altså en dalbre, og det var nokså tydelig at den var under avsmelting. Inntrykket var likevel et mektig syn.
Breer gjør inntrykk. De er skremmende når de rykker fram, slik de gjorde på 90-tallet – med bulder og brak. (På Svalbard finnes det breer som rykker fram så fort at du kan høre det – det er snakk om flere hundre meter i løpet av en sommer). De minner oss direkte om jordas klimavariasjoner og minner oss om at naturen er ikke noe som er stabilt, men er under kontinuerlig forandring. Vi lærte i geografistudiet om hvordan klimaet varierer over tid og at vi har hatt mange nedisningsperioder den siste millionen av år. I tillegg har menneskene gjennom sine utslipp de siste 200 årene påvirket det naturlige variasjonsmønsteret – noe vi ennå ikke vet helt konsekvensen av. Går vi mot en ny istid – eller?
Tungestøylen
På samme turen stoppet jeg også i Hafslo. Hensikten var å fortsette der vi avbrøt i 1968 på veien til Veitastrond. Da snudde vi ved Kvam ved Veitastrondsvatnet. Nå ville jeg sykle helt inn. Veien innover var smal, men grei den. Det var bygd noen tunneler siden sist for å unngå vinterstengt vei. Syklister syklet utenfor. Veldig greit, men det begynte å bli litt gjengrodd enkelte steder.
Da jeg da kom til Veitastrond, fant jeg ut at det var ikke noe vits å snu der. Veien gikk jo videre til Tungestøylen, en tradisjonsrik privat turisthytte bygd midt i breriket med Jostedalsbreen som nærmeste nabo. Ja, det var en mektig opplevelse med breer på alle kanter hengende ut over fjellrabbene. Var innom og fikk en kaffekopp og noe å bite i. Noen var der og snakket med vertinnen om hvor lenge stedet hadde blitt drevet. Det var i nærmere 100 år etter hva jeg forsto.
Ikke visste jeg da at stormen “Dagmar” som kom 2.juledag i 2011, knuste to av bygningene. Så det var ikke bare breene som kunne true.
Sykkelturen tilbake til Hafslo ble en ren fornøyelse. Målet var nådd. Men en kunne fortsatt undre seg på at folk valgte så isolerte steder for å skaffe seg et utkomme. Ikke rart at dette var ett av de viktigste rekrutteringsområdene for utvandringen til USA i sin tid.
Sota
Jeg måtte bare tilbake til Sota igjen. Hadde jo vært der så mange ganger i min ungdom. Nå ville jeg være med på min første fellestur med DNT i Breheimen. Det var jo spennende.
Denne gangen kom jeg ikke med buss, men min egen bil. Hadde overnattet på Elvesæter i Bøverdalen sammen med mange som skulle til Galdhøpiggen. Dit skulle ikke jeg. Koste meg oppover og beundret de mange gamle hus og gårdsmiljøene før jeg tok en liten stopp i Bismo i Sjåk. Hadde jo god tid. Stoppet også ved Veslvatnet som Sota ligger i den andre enden av.
Sota var blitt mye større siden jeg var her sist i 1970. Hovedhuset var ikke så mye forandret (heldigvis), men ut over vollen var det kommet opp mange overnattingshus og andre hus. Brukte litt tid til å gå rundt i området og puste inn Sotalukta, beundre setergrenda, kyrne som fredelig gikk rundt og beitet og skogen omkring. Sota ligger på ca. 750moh i en dyp, men ganske vid U-dal. I bakgrunnen troner Tverrådalskyrkja med sine 2087m. Så skrev jeg meg inn i gjesteboka – og oppdaget at de tre foregående gjestene tilhørte regjeringen: Jens Stoltenberg, Liv Signe Navarsete og Kristin Halvorsen. De hadde åpnet “Breheimen nasjonalpark” dagen før. Etter hvert dukket mine 5 turkamerater opp – alle “litt” over de 30. Bare en kvinne. Turlederen var dansk. En kjente jeg litt fra før: Finn fra Froland, men nå bosatt i Kristiansand. Han var vel på min alder, men så ikke så sprek ut, (men var sprekere).
Neste morgen var vi klare til innsats. Gruppebilde ble tatt og så la vi i vei på seterveien. Allerede nå følte jeg at gruppa hadde det travelt. Vi tok en liten pause ved Mysubytta seter. Nå skulle vi gå på sti videre. Langs Surtbyttvatnet var det litt myrlendt og jeg var uheldig og trådde nedi et gjørmehull og fikk hjelp til å komme opp. I det vi hadde kommet et stykke opp i Sprangdalen, begynte det å regne. Vi passerte under tunga til Greinbreen. Den så passe slapp ut.
I oppoverbakkene fikk jeg problemer med å løfte beina. De føltes som bly. Var det sekken som var det største problemet? Eller var jeg i dårlig form? Det siste burde det ikke være, jeg trodde at formen var grei. I alle fall ble jeg hengende etter i bakkene oppover mot hytta. Turlederen var sammen med meg, men han var det lite hjelp i – han tenkte vel sitt (men det fikk jeg aldri vite). Da jeg endelig kom fram til Sprongdalshytta (dalen het Sprongdalen på den andre sida), var jeg temmelig sliten. De andre hadde allerede fått innredet seg.
Ved middagen erklærte jeg at jeg ville gå tilbake til Sota, det så ikke ut til at det var min tur i fjellet denne gangen. De andre støttet meg i beslutningen, og turlederen sa det var en riktig beslutning.
Neste dag tok jeg farvel med resten av gjengen og begynte å rusle tilbake der jeg kom fra. Heldigvis snudde jeg meg før jeg begynte nedoverbakkene forbi breen og fikk se at skydekket sprakk opp og deler av Jostedalsbreen kom til syne. Det var vakkert. Jeg så også at de andre begynte oppstigningen mot Greindalen. Der gikk jeg i 1970, så der var jeg også kjent. Seinere fikk jeg vite at den eneste damen i gruppa brakk ankelen like før de kom til Arentzbu. Der måtte hun være til de andre 4 i gruppa hadde fått gitt melding på Nørstedalsseter dagen etter. Da kom helikopteret med en gang.
Jeg fikk stort sett fint vær på turen tilbake, kunne ta meg flere småstopp og nyte naturinntrykkene. Det eneste jeg ikke nøt, var mine undersotter – føtter – som var blitt nokså såre inne i støvlene. Litt nedenfor Mysubytta møtte jeg en geiteflokk. Har alltid hatt et godt forhold til geiter (framfor sauer). Disse var i alle fall svært så vennlige.
Vel framme på Sota igjen avtalte jeg med vertskapet at jeg kunne bo der til gruppa kom tilbake om 3 dager. Plassmangel var det ikke. Det var ikke mange gjester der i den tida jeg var der. Det synes jeg var synd. Sota er et bra sted å være. Følte meg privilligert å være eneste gjest ved middagsbordet.
De neste dagene var været slett ikke så dårlig, så jeg fikk gjort mange fine turer fra Sota. Første dagen var jeg såpass sårbeint at jeg valgte å ta det med ro og gå med sandaler. Likevel valgte jeg stien langs elva Stilla – en rolig sti gjennom et vakkert landskap der elva er den som gir landskapet mye liv. Det er mye gammel fjellfuruskog her som må ha stått i mange år. Knudrete og fine og sikkert beinharde hvis du vil forsøke å hogge dem ned.
Rusla litt mellom setervollene på Mysubytta. Plakater informerte meg om seteranlegget. Det syntes jeg var nyttig. Folk så jeg ikke noe til, men ett sted så jeg de satte opp ei gammel laftet hus. Ting var på gang.
Neste dag fikk jeg på meg støvlene og valgte å følge stien oppover mot Sottjørnin. Da var jeg absolutt kommet på høyfjellet, 1530moh. Stigninga var veldig grei og utsikten ble videre og videre jo høyere opp du kom. Nå forsto du plutselig hvorfor området ble kalt Breheimen, det blinket i blåis fra alle kanter – unntatt i øst. Foran meg så jeg Sottjørnin og Tundradalskyrkja, men litt lengre borte sto Tverrådalskyrkja tydelig fram. Veldig sakralt bilde. Vakkert, men goldt landskap. Stien videre ville føre meg til Nørstedalsseter forbi Illvatnet med masse stein og ur.
(Nå i ettertid kan jeg jo trekke en parallell til Kenya. Mitt hus i Afrika ligger på ca. 1600moh – under ekvators sol og varme. Ingen direkte fjellfølelse.)
Dagen etter valgte jeg å følge stien i retning av Fortundalsbreen. Det var den samme stien Ola og jeg fulgte i 1967, men den gang i masse regn. Nå hadde jeg fint vær, men noe kald vind. På veien opp fikk jeg etter hvert en veldig fin utsikt over Mysubytta og området rundt. Litt seinere kom jeg inn i Tverrådalen hvor det ennå var grønt og fint. Etter en ny stigning kom jeg inn i Steindalen – som virkelig bar sitt navn med rette. Jeg valgte ikke å krysse Steindalsbekken, men gå videre langs Steindalstjørni. Det gjorde vi forresten i 1967 også. Da kom vi greit opp på breen. Jeg valgte ikke å gå helt bort til breen, det var en skikkelig sur vind.
Det jeg kunne se at nå var breen bare blåis. Det så ut som det var vanskelig å gå på breen uten skikkelige brodder. I 1967 gikk vi i snø på breen, da var det ikke noe problem. Jeg hadde håpet å kunne se gruppa komme over breen, men det skjedde ikke, så jeg valgte å gå tilbake til Tverrådalen i ly for vinden. Derfra ruslet jeg tilbake til Sota. Ei av jentene på Sota var ute i skogen for å plukke blåbær. Om det var til eget bruk eller til gjestene vet jeg ikke. En time seinere kom gruppa etter en fin, men kald tur over breen.
Å ligge på ei hytte fast og ta turer ut ifra hytta er ideelt for meg. Oppholdet på Sota var en rein nytelse og gav meg nok en bekreftelse på det.
Skåla 1843
Kanskje noe av det tøffeste jeg har gjort – og som et reint innfall var å bestige fjellet Skåla i Stryn. Jeg hadde egentlig vært i Romsdal og hadde vært en tur i Kristiansund og Bud. Utenfor Molde plukket jeg opp tre polske haikere og vi avtalte at jeg skulle kjøre dem til Stryn. Jeg satte dem av i Stryn og fant ut at jeg kunne kjøre til Loen og overnatte der. Så sagt, så gjort. Det ble forresten ikke Aleksandra hotell, men et annet.
Været var imidlertid strålende og bak hotell Aleksandra tronte Skåla, et fjell jeg både hadde hørt om og lest om. Var ikke det en grei tur og gå opp der? Neste morgen strålte været og sola og jeg. Jeg ville på tur – opp “Norges lengste oppoverbakke”!
Det begynte bra. Vi fulgte – det var flere av oss – stien jevnt og trutt oppover Fosdalen til den svingte opp mot et lite vann med muligheten til å ta en avstikker til Vesleskåla. Den muligheten var jeg ikke interessert i. Pratet med en student fra Ukraina på veien oppover. Etter en liten pause fortsatte jeg videre oppover ura. Jeg trodde at det var god sti hele veien opp, men gjennom denne ura var det ikke det, heller litt kronglete. (Har hørt rykter om at seinere har noen prøvd å gjøre noe med det, bl.a. ved å transportere en gravemaskin opp dit med helikopter).
Nå var jeg oppe i ca. 1100moh. Så bøyde merkinga bratt av til venstre, og det ble skikkelig bratt. Nå følte jeg meg utrolig tung i beina, og heller slapp i kroppen. Jeg hadde med mat, men ikke drikke, og det tror jeg ikke var så bra. En kar som passerte meg, sa til meg at nå er du 1400moh. Bare bruk den tida du trenger. Det var nettopp det jeg gjorde. Det var tross alt bare 400 høydemetre igjen. Kommet opp det bratteste var det litt flatere over en stor snøflekk og plutselig var jeg ved den opparbeidete stien som førte til topps til Kloumanns tårn, som han bygde for tuberkulosepasienter. De døde vel før de nådde toppen? I alle fall døde Kloumann før tårnet var fullført.
Jeg satte meg ned på en stein rett på oversiden av tårnet, pustet ut og dypt og prøvde å komme meg. Tok to små slurker vann i pøsen inne i hytta. Så oppdaget jeg at 20 meter bak min rygg var det et stup på flere hundre meter. Det var ikke noen vits i å flytte meg nå, hadde jo sittet trygt i nesten en halv time. Etter hvert ruslet jeg litt rundt. Utsikten var bare fantastisk i alle retninger, mot Jostedalsbreen mot øst og mot Nordfjord mot vest. Bare den var verd slitet opp. Kameraet ble flittig brukt. (Det er mulig å gå videre på breene fra Skåla mot selve Jostedalsbreen, men det var ingen tur for meg der og da.)
Så begynte den lange nedturen. På det bratteste valgte jeg og noen andre å ake på baken på en snøflekk som lå beleilig til. Det var da jeg kom ned i ura at det fatale skjedde. Jeg kjente et stikk i låret. Ett eller annet røyk. Det var heldigvis ikke noe problem å gå nedover – langsomt, men sikkert. Det gjorde ikke veldig vondt akkurat da, men da jeg kom ned til veien og skulle gå bort dit jeg hadde parkert bilen at jeg virkelig merket smerten i låret. Men da hadde jeg kommet både opp og ned fra “Norges lengste oppoverbakke!”
Jeg brukte bort imot 5 timer opp den gangen. De som løper “Skåla opp” bruker litt over en time. Det høres umenneskelig ut. Det får være deres problem. Klarer de å nyte naturen omkring?
Hjemturen gikk uten stans over Strynefjellet, med en hyggelig stopp i Lillehammer underveis. Smerten i låret gikk over etter en ukes tid. Det var en utrolig opplevelse – spektakulært i så flott vær. Takk for at jeg fikk oppleve dette!
