For livet til fjells har ikke bare hatt med hytteliv å gjøre. Noen ganger har det blitt kortere hytte til hytte turer også. En gang jeg skulle møte Siren på Øyulvsbu nyttet jeg anledningen til å gå til hytta ved Håhelleren. En trivelig måte å vente på noen på.
Fra Øyulvsbu gikk vi nordover mot Svartenut, også ei hytte tilknyttet DNT-sør. Jeg likte meg godt i den midtre delen av området med blinkende småtjern og grønne gressvoller. Flott område dette også, selv om de hvite strendene fra Rosskrepfjorden kan virke litt “provoserende”. Andre steder kan det være nokså vått med store myrer.
To ganger har vi ruslet ned fra Øyulvsbu til Gaukhei i fint, lett terreng. På Vidalega hilste vi på sauegjeteren (eller hva han gjorde oppe i her med hesten sin). Et sted observerte vi sauer og reinsdyr beite side om side i fredelig sameksistens. En gang tok vi igjen to damer som hadde gått feil en gang i litt tåkete vær, og som nå var takknemmelig for at de fikk følge med “kjentfolk”.
En annen gang var det så fullt på Gaukhei at vi vandret videre til Josephsbu. Det er en av de nyere selvbetjente hyttene i Setesdalsheiene. Fint å være der. Bra at de nå har sikkerhetsbuer ved de fleste av hyttene. Hvis det skjer noe, for eksempel brann, har man en mulighet til finne ly. Fra Josephsbu er det mulig å ta seg til Lakkenstua, men en grunneier satte seg visstnok på bakbeina og nektet DNT å merke sti mellom hyttene. Men det er fullt mulig å gå stiløst mellom hyttene, det kan ingen nekte deg, men du bør ha kart, kompass eller GPS.
En av gangene vi besøkte Gaukhei var for å hente datteren til Siren som hadde jobbet på Gaukhei noen uker den sommeren og bære noe av utstyret hennes opp til bilen. Det hadde vært noen fine uker. Det forstår jeg godt.
Gaukhei
Trivelig på Gaukhei – eneste betjente hytte i Setesdalsheiene, men i nokså begrenset tidsrom sommerstid. Det er godt å komme dit når en er temmelig sliten etter en lang vandring. Så får man til gjengjeld god mat og mulighet for avslapping og sosialt samvær i hyggelige omgivelser. Hytta har lange tradisjoner i Setesdalsheiene. Den ligger egentlig nokså usentralt til – ikke geografisk, men jeg mener at hytta er vanskelig å nå for barnefamilier fordi det er nokså langt å gå for små barn helt til hytta. Bortsett fra Ljosland, er det en 7 timers tur fra de fleste utgangspunktene, og det er temmelig langt for de fleste.
Sauesanking?
En siste gang gikk jeg aleine en høsttur til Gaukhei fra Langeid. Gikk greit opp veien til Ormetjønn og videre innover til ei ny selvbetjeningshytte i Tjønndalen. Den har bare 8 senger. Jeg så fram til å ha en svært stille og fredelig kveld for meg sjøl, da jeg plutselig hørte folk på døra. Det var sauesankere. Sjefen selv spurte pent om det var mulig å dele hytta med meg. Det sa jeg ja til.
Dagen etter gikk vi sammen videre forbi den gamle selvbetjeningshytta i Stakkedal før vi skilte lag oppe på heia. Jeg fikk imidlertid tilbud om å være med på sauesanking, noe jeg sa nei takk til – med utsiktene til nydelig middag på Gaukhei i frisk erindring! Middagen var god den. I det flotte høstværet (det var siste sjanse til å nyte middagen på Gaukhei) gikk jeg tilbake samme vei, bortsett fra at jeg fulgte den nye stien ned til Tjønndalen.
Min nye venn fra Langeid sa at den nye omleggingen var egentlig helt unødvendig. Det var bare en sur setesdøl som ville hevde seg. Nå valgte jeg å gå strekket helt til Langeid uten å stoppe på Tjønndalen. På toppen av den lange bakken møtte jeg på ny min nye venn med traktor og henger. Dermed fikk jeg elegant skyss på hengeren ned til bilen!
Bossbu
I nordre delen av Setesdalsheiene har jeg også vært en tur, da med overnatting på Bossbu. Det var Siren som kjørte meg inn til Berg i Valle, et greit sted å starte for en tur i Setesdalsheiene – både sommer som vinter. For her gikk vi også inn på ski en påske for å følge datter og svigersønn inn i påskefjellet. Da fulgte vi dem inn til Stavskarhytta, hvor de overnattet, mens vi rant tilbake til Berg.
Turen videre til Bossbu stiger jo opp på baksiden av Svarvarnuten (1375moh) som altså er synlig mange steder på heia. Jeg husker jeg holdt et godt tempo innover, noe jeg tror straffet seg neste dag. Bossbu var svært sosialt. Kom i prat med flere blant annet en som var oppe for å se etter villreinen i området. Han jobbet for Statsskog. Det store spørsmålet var: Hvor var villreinen, og hvor mange var de? Viktig for å slå fast jaktkvoter.
Dagen etter startet jeg opp etter frokost i fint vær i retning Svartenut. Synes det gikk greit, et ektepar fra Kristiansand gikk bak meg, men etter en stund så jeg ikke mer til dem. Nærmere Svartenut møtte jeg noen jeg kjente og ble stående og prate en stund før jeg fortsatte videre. Da jeg kom fram til Svartenut, satt ekteparet fra Kristiansand allerede på trammen. De hadde gått en snarvei som de visste om. Vi besluttet å gå sammen videre. Etter en lengre rast, holdt vi et greit tempo til vi kom til veidelet ved Evardalen. Herfra var det en ganske drøy stigning opp mot Svarteløkfjellet, og den kvinnelige delen av selskapet prøvde å trøtte oss ut ved nærmest å sprinte oppover. Det klarte hun i alle fall når det gjaldt meg.
Min tanke var å gå opp på det høyeste området og så gå stiløst nedover mot hytta ved Myklevatn. Vi hadde gått i området før en gang vi fulgte Evardalen opp forbi Kleivi, så jeg hadde peiling på terrenget jeg skulle gå i. Dette var et område jeg trivdes bra i, et vakkert område å vandre i. Jeg fant greit fram til den riktige bekken jeg skulle følge ned til Urdvassdalen. Det jeg ikke hadde kontrollen over var matinntaket, jeg følte meg innhul av sult og tørst. Da var det å gå nesten i svime til jeg var framme på Suleskarveien. Det første jeg ble budt da jeg endelig kom fram til hytta var en pils – en av de få gangene jeg virkelig har satt pris på en pils. På kartet hadde jeg gjennomført en 9 timers tur, ikke rart jeg var gått trøtt.
Lakkenstua
Har ved et par anledninger besøkt denne hytta også, både om sommeren og vinteren. Sånn sett ligger den ganske tingjengelig til – særlig nå som hyttebebyggelsen har kommet opp på fjellet. Det var her jeg var på tur med min sønn en sommerdag, og en skitur fra Ljosland en vakker dag i mars.
Setesdalsheiene og turisme
Som jeg har fortalt her. Setesdalsheiene er kanskje ikke det mest dramatiske fjellområdet i Norge, men gir en fin følelse av fjell og masse vandremuligheter. Hyttenettet er bra utbygd, men jeg savner ei turisthytte sentralt i heia som er betjent hvor en kan ha mange turmuligheter og som ikke ligger langt vekk fra nærmeste vei – toppen 2 til 3 timers gange. Hvor det skulle være, er ikke så lett å si. Øyulvsbu kunne vært stedet, men den hytta ligger akkurat i utkanten av området for villreinens trekkområde og er derfor uaktuell. Det har til og med vært snakk om å legge ned hytta eller flytte den. Det er vel heller ikke aktuelt. Om sommeren har det vist seg at Øyulvsbu har mange besøkende i perioder av folk som blir værende noen dager. Det betyr at folk gjerne vil reise til fjells og være der, men ikke nødvendigvis gå fra hytte til hytte. Å være i fjellet bør være et tilbud til alle – ikke nødvendigvis de sprekeste – slik det er i dag. Jeg tror at ei betjent hytte sentralt vil trekke folk av aldre til seg og på den måten få folk på Sørlandet til å bli glad i å være og gå i fjellet. Det tror jeg er viktig for framtida for fjellturismen i Norge – ikke minst at man har et noe rimeligere alternativ til hotellferieturismen – og til Hovden.
Mange flotte bilder 🙂