En kan ikke ha vært i Kenya uten å ha vært på safari. Nå har jeg vært her i 14 dager og knapt nok sett en sebra, i alle fall ingen giraff. Derimot geiter og kyr som vasser rundt i gatesøpla i Kitengela.
Det var barna i huset som foreslo å dra en dag til nasjonalparken som lå like rundt hjørnet: Nairobi National Park. Den går egentlig helt inn mot sentrum av Nairobi, bare avstengt med elektrisk gjerde. Den er under konstant angrep fra byen, men har foreløpig klart å stå imot det meste – bortsett fra en ringvei som har blitt bygd helt i utkanten av parken, og den nye SGR jernbanen som er blitt bygd i bru tvers over hele parken. Den er på 117km2 – så her er det ikke snakk om en zoologisk hage, men et fungerende økosystem med de fleste ville dyr i Øst-Afrika, bortsett fra elefanter.
Så en morgen bare dro vi av gåre – tre voksne og to barn. At vi på veien inn til parken satt i bilkø, måtte vente på to kryssende flokker med kyr sluppet over motorveien ved hjelp av politiet, er også en del av historien. Men på en utrolig sølete vei nådde vi endelig inn til porten der vi betalte parkavgift. Kan vel nevne at jeg betalte ¾ av avgiften, som utlending – bortimot 500 kroner.
Men så var alt klart for den forgjettede parken. 100 meter og det var som å komme inn i en annen verden. Trafikken var bak oss, foran oss var naturen. Vitsen med safari er å oppleve naturen slik den er i virkeligheten. Bare like rundt hjørnet beitet en flokk giraffer, gamle og unge. Vi ble bare stående og beundre disse utrolige dyrene i deres rette omgivelser. En spaserte over veien bare få meter foran bilen. Nytt møte med giraff denne gangen også!
Men det ble mer etter hvert som vi kjørte gjennom parken. Noen park er det jo ikke siden alt er overlatt til naturen, til og med veiene vi kjørte på. Denne gangen var vi glade vi hadde 4wd.
Snart kom vi forbi flokker av kongoni (hesteantilope), sebra, gnu og andre antiloper, som før var vanlig på savannen vår, samt vortesvin. Sebraen er ett av mine favorittdyr, uvisst av hvilken grunn. Den skal være mer intelligent enn de fleste (mange flokkdyr er det). Noen påstår at den er sexy. Dessuten så vi mye struts; til og med kongetrane med kyllinger. Kongetranen er en vakker fugl med masse vakre farger. Ugandas nasjonalfugl.
Et dyr jeg aldri hadde sett i denne parken før, var sjakalen. Den har jeg sett mange andre steder. Nå så vi flere sjakaler i gresset på sin stadige jakt etter noe å spise. Sjakalen har noe av det samme ryktet som reven hjemme. Lur som en sjakal passer visst bra i Afrika.
Selvfølgelig er det litt tilfeldig hva en får oppleve på en safari. Det er ikke sikkert at en får oppleve alle dyr som en har lyst til å oppleve. Leopard har jeg aldri opplevd i denne parken, men den fins, helt sikkert. Vi kjørte til deler av parken hvor vi tidligere hadde opplevd for eksempel neshorn. Selv om de ikke har elefanter, har de en liten stamme av ”sorte” (spissmunnede) neshorn – de som er utrydningstruet. Jammen var vi ikke heldige denne gangen også. Et enslig neshorn beitet oppe i lia noen hundre meter fra bilen. Vi fulgte den en stund mens den beveget seg nedover, men valgte å kjøre da den så ut til å bevege seg mot oss. Sorte neshorn er ikke å spøke med.
To grantgaseller som sloss ble et annet høydepunkt. Det så ut som de hang fast i hverandre. Men da hornene løsnet, var det bare på’n igjen. Hvem som vant fikk vi aldri oppleve.
Et sted i parken er det mulig å få en vandrende opplevelse langs Athi River. Krokodille og flodhest kan oppleves på nært hold (vakten har gevær) samt bushbuck og apekatter. Denne gangen fikk vi nøye oss med en stor krokodille.
Det knytter seg alltid spenning til kanskje det mest attraktive dyret: Løvene. Vi nærmet oss utgangen, da noen fikk en idé om å kjøre en ekstra runde rundt en liten dam i nærheten. Og der lå den, løveflokken, noen hundre meter fra veien – og med et bakteppe av trafikk fra den nye omkjøringsveien der bilene ilte forbi i jevn kø. Det var tydelig at et dyr var drept (var det en av giraffene tidligere på dagen?), og at løvene delvis var inne i ”dvalemodus”. Litt vanskelige terreng- og lysforhold gjorde at løvebildene ikke var av de beste. Men løvene var opplevd – som de sosiale dyr de er. Ungene var i alle fall svært glade for den lille ekstrarunden vi gjorde.
Safari er vanskelig å beskrive, men må oppleves. Det blir kanskje enda råere i de store nasjonalparkene langt vekk fra byen der elefanten i alle fall hører hjemme, og trafikkstøyen ikke er til stede. De ville dyrene i Afrika / Kenya er under stadig press fra menneskesamfunnet. Da er det godt de fortsatt kan oppleves i nasjonalparkene.
Karibu safari.
