Rart i grunnen og høre dette storslagne Requiem fra salen, når jeg to ganger tidligere har vært med å framføre det – første gang i selveste Nidarosdomen med koret Con Brio fra Bodø/Mo i Rana og Trondheim symfoniorkester. Da opplevde jeg verket innenifra, nå utenfra. Men det har sine fordeler å kjenne verket godt innenifra, slik som i Kilden i kveld. Det ble en storslått opplevelse, både med kor og orkester og gode solister, men kanskje ikke så inderlig som jeg opplevde det første gang.

Det er et vakkert verk som altså ikke følger den tradisjonelle requiemoppskriften. Brahms hentet ut tekster fra Bibelen som han satte sammen slik at de gir et budskap om trøst og forsoning. Hensikten var at det skulle være forståelig for folk flest – den vanlige tysker; derfor «Ein deutsches Requiem». Hos oss framføres den tyske teksten, men heldigvis med norsk oversettelse så også vi lett kan forstå hva musikken handler om. Det var det som var viktigst for Brahms.

Innledningen til verket er magisk – nesten stille i orkesteret når koret smyger seg inn med «Selig sind,» – «salige er de som sørger, for de skal trøstes». Den mørke tonen holdes hele satsen ut, f.eks. spiller ikke fiolinene i denne satsen i det hele. Men musikken er ikke like mørk hele veien i verket, det kommer lysere partier, nesten jublende, det veksler hele tiden mellom det mørke og det lyse. Musikken er aldri dyster, den er full av håp. Slik fortsetter verket hele veien ut til den siste satsen som rolig forkynner at «salige er de døde som fra nå av dør i Herren.». Det er denne stemningen som gjør dette verket så betagende, og så populært? (Det var fullt i Kilden).

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Dette er først og fremst et korverk der orkesteret og solistene bare har utfyllende roller. Teksten er viktigst for å få formidle for Brahms. Koret sang bra, men i noen tuttipartier ble det «overkjørt» av orkesteret. Kanskje koret kunne vært noen flere, særlig merket en det på herresiden som av og til nesten forsvant, kanskje spesielt tenorene. Når en har sunget tenorstemmen noen ganger, merker en fort om ting ikke er på plass, dessverre.

Men jeg synes framførelsen var flott, mektig, og Kilden var det rette stedet, mener jeg, for dette verket som nyter godt av Kildens gode akustikk. Interessant og stemningsskapende var den varierte lyssettingen i salen.

Takk.