25.7.2019
Så har vi vært ute på vår første ekspedisjon. Kan gjerne kalle den: Hvor ble det av alle dyrene – som i sin tid befant seg ute på savannen? La meg si at ekspedisjonen ble delvis vellykket.
Vi bestemte oss for å kjøre til Stony Athi, en stasjon på den gamle jernbanen. Dit hadde vi kjørt flere ganger og hatt mange fine dyreopplevelser. Siste gang hadde det kinesiske selskapet som bygde den nye jernbanen, laget et stort anlegg for utbyggingen like ved stasjonen, noe som gjorde at vi da så færre dyr. Nå var det bare få spor etter den kinesiske virksomheten. Vi håpet at dyrene var kommet tilbake.
Vi stappet oss inn i bilen. Det var plass, men norske myndigheter ville nok rynket på nesa. Men vi var jo i Kenya.
Men først begynte vi å lure på om det i det hele tatt var mulig å komme dit. I Athi River kom vi inn i en gigantisk kø imot Mombasa Highway, og ifølge informasjonen vi fikk, ville det ta en time til vi nådde veien. Kenyanere er utålmodige i trafikken. Her gjaldt det å kjøre utenom – helst utenom veien for å komme fortere fram. Buda valgte å gjøre det et stykke, men piltet seg så inn i køen igjen. Til slutt nådde vi fram til krysset der politiet faktisk tok grep og slapp trafikken fra vår sidevei fram. Men moralen blant kenyanske bilister er: Meg først, og helst plasser deg slik at du står i veien for andre.
Ut på highwayen kom vi til slutt, og etter noen kilometer kom vi inn på en nybygd ”dual carriage way” der trafikken endelig ”slapp løs”. Så tok vi av fra hovedveien i retning Stony Athi – en skikkelig ”røff road”, men ikke av de verste.
Det første vi opplevde var nesten å kjøre på en impala som hoppet over veien. Her var altså ville dyr – selv om vi så noen ”shanties” (blikkskur) ikke langt unna. Så dukket de opp den ene etter den andre, sebra, gnu, kongoni, antiloper. Giraffer så vi bare laaaaangt unna. Det var litt synd, for her så vi vanligvis giraff ganske nært. Likevel var det ikke så mange dyr som vi tidligere har opplevd her.
Noe nytt var kommet. Et slags rekreasjon/konferansesenter med hotell og restaurant, som tydeligvis satset på turister som ønsket ro og fred med ville dyr i nærheten. Løver kunne de ikke love. Selv hadde de gående omkring på området to thompsongaseller som var bortimot tamme. Ungene prøvde å komme innpå den ene, en bukk, men den sa ”trø meg ikkje for nære”, og gjorde stangeutfall mot dem.
Vi nøt i alle fall et bedre måltid og et avstressende miljø. Hit kunne jeg gjerne komme tilbake og slappe av noen dager hvis lommeboka sa ja…..
Vi ville unngå å kjøre tilbake samme vei, så vi rådførte oss med kjentfolk som fortalte at det var mulig å komme over på den andre siden av den nye jernbanen via en undergang. Den førte oss rett til den gamle stasjonen ”Stony Athi”. Men vi måtte først klatre over sporene til den gamle jernbanen – jernbaneovergang hadde de ikke bygd.
Her hadde vi kjørt før, og vi visste at det var en meget dårlig vei der, men ikke verre enn at den kunne kjøres; vi hadde tross alt 4hjulstrekk. Så etter noen saueflokker sovende i veien, et vakkert, gammelt tre, passering av et tørrlagt elveleie, sebraer som stakk av fra en gående dame og et afrikansk market vi nærmest kjørte gjennom, kom vi tilbake til vårt ”home” igjen – sånn passe gjennomrystet. Men turen hadde vært fin den, det var som vanlig alle enige om.
