En ting er i alle fall sikkert: Påske her i Kenya er svært forskjellig fra påsken hjemme. Nå snakker jeg ikke om været, men om alt. En av årsakene er selvfølgelig at mine omgivelser er muslimske og derfor har man ingen tradisjoner omkring Jesu død, fordi han døde som profet og ikke som Guds sønn. Her i Kitengela vrimler det av kirker, men ikke i nærheten av der jeg bor, og mange av dem er karismatiske eller adventister. Det er ikke akkurat min form. Men jeg har hatt mine stille stunder og hørte på Johannespassjonen på langfredag på YouTube. YouTube er kjekk å ha. Får forresten greit inn NRK radio her, også på Mac?en, men hører nokså lite på den – unntatt Klar en klassiker.
En annen ting som er svært annerledes er at butikker og banker er åpne, søn- og helligdager. Ingen helligdagsstengning her i gården ? heller ikke i påsken. Kjøpte sko på langfredag, fine sko til kr. 200.-. Avisene var også på gaten. Der kunne man leste om en matatu som kolliderte med en lastebil ute av kontroll og 11 mennesker omkom. Lastebilsjåføren og assistenten stakk av i jungelen. Det vrimlet av folk i Kitengela, men ikke så mange som det kan være. Mange har reist “hjem” til familien i påsken. Også i dag har vi vært på bytur og spiste lunsj på Pizza Inn og Chicken Inn. Veldig greit og etter våre forhold billig med en pizza til 35kr.
Det ser ut til at påsken skal fortsette å være stille og fredelig for vårt vedkommende.
Men vi har hatt et par utskeielser i form av reise. Vi kjørte kona til Buda hjem til hennes familie i en by nord i Kenya som heter Isiolo. Vi har vært der før, og jeg ble litt forelsket i stedet og omgivelsene. Avstanden dit opp er ikke mer enn fra Oslo til Kristiansand, og kjøretiden ble på 5 timer med flere pauser underveis. Dermed kjørte vi gjennom det sentrale høylandet, den rikeste delen av Kenya, kikuyuenes land! Det kjørte vi forbi byer som Karatina og Nyeri – i den siste bodde og døde speiderbevegelsens mor og far, Lord Baden-Powell og kona Olava Baden-Powell!. Som dere skjønner av tidsbruken er veien nordover fra Nairobi utmerket, om ikke akkurat motorvei. Gjennom den sørlige delen av området kjørte vi gjennom et fruktbart, småkuppert, nesten hageaktig landskap. Mange farmer her ble anlagt av koloniherrene for ca. 100 år siden. I dette området hadde Maumau sin virksomhet på 1950-tallet før bevegelsen ble knust av britene. På venstre side fikk vi etter hvert Aberdarefjellene i sikte, rolige, nesten flate fjell med topper opp mot 4000moh. På høyre side var et stort fjell innhyllet i en tykk sky. I det fjellet bodde kikuyuenes hovedgud, Ngai.
Da vi kom til Nyeri, endret landskapet seg til å bli mer åpent. Vi kjørte langs en stor slette, Laikipia Plains, og med liten vegetasjon var utsikten langt og lengre enn langt upåklagelig?. Og, det så ut som om den tette skydotten som omga Mt. Kenya, Afrikas nest høyeste fjell (5199moh), begynte å gå i oppløsning. Noe som imidlertid allerede var gått i “oppløsning” var jernbanen mellom Nairobi og Nanyuki. Mye av sporet lå igjen som en påminnelse om at her hadde det gått tog. Veien fulgte sporet stort sett det meste av veien. Det var slik det gikk med de fleste av sidebanene i Kenya; det var ingen penger i jernbanen; selv om den i sin tid var ryggraden i Kenyas transportsystem. Været bedret seg, og da vi ankom Nanyuki og ekvator for en kort stopp, var Mt. Kenya synlig mellom skyflakene.
Strekningen mellom Nanyuki og Isiolo er av de vakreste i Kenya. Jeg blir betatt hver gang jeg kjører her. På høyre side troner Mt. Kenya. Den virker så nær, men vanligvis bruker du 5 dager på å komme til og fra toppen. Dessuten kommer du ikke opp på toppen uten klatretrening og utstyr. Mt. Kilimanjaro er i form en stor vulkan med noe is og snø på toppen. Mt. Kenya derimot er en vulkanrest som streber vilt mot himmelen. Jeg har ikke tenkt å prøve meg som fjellklatrer, men jeg tok noen bilder på tilbakeveien da gudefjellet lekte gjemsel mellom skyene i det sola var på vei ned. Det er noe gåtefullt over slike fjell, og det er ikke så rart at kikuyuene lot hovedguden, Ngai, være guden bosatt i gudefjellet. Vakker belysning??
Veien gikk oppover mot nærmere 3000moh, og her oppe hadde rike kolonister sine enorme kornfarmer. Store områder var dekket av enorme åkre som vi bare kan drømme om i Norge og det meste av Europa. Bakgrunnskulissen var hele tida Mt. Kenya. Så begynte nedstigningen mot Isiolo i store slyng. Veikvaliteten var utmerket, bare lastebilene må være forsiktige i nedoverbakkene. Vi ser Isiolo i det fjerne og ødemarkene bakom. Selv om det er 500km til Moyale, grensebyen til Etiopia, bor det nesten ingen i dette området – bortsett fra noen nomadestammer, kvegrøvere, banditter oa. Veien nordover fra Isiolo omdannes etter noen mil til en krøttersti og gjør reisen videre til en prøvelse.
Mot vest det enorme Turkana med Lake Turkana som det sentrale midtpunkt. Hit bygde NORAD vei i sin tid. Har ikke prøvekjørt den, fordi Turkana har jeg ikke besøkt ennå. I dette området er det en flora av nomadestammer, de fleste ganske små. Mange har ikke oppfattet at de bor i et land som heter Kenya. De driver ofte lokale feider mot hverandre, ofte på grunn av krøttertyverier, som til tider har utviklet seg til stammekriger. I ett tilfelle gikk 50 politifolk i et bakhold og ble likvidert. I avisen nylig leste jeg et innlegg som sa at en ikke kunne akseptere lenger at folk levde i steinalderen når resten av landet (noe overdrevet) var på vei inn i den digitale hverdagen. Nå som det er gjort oljefunn, har myndighetene fått plutselig interesse for området. Turkana er imidlertid også et landskap som appellerer til turisme med sitt eksotiske miljø og fantastiske landskap. Turkana grenser i nord til Sør-Sudan, verdens yngste stat, som absolutt sliter. Nyhetene i dag (20.4) fortalte om at 100 mennesker var blitt drept i forbindelse med kvegrøverier. Jeg tenker meg at Sør-Sudan er en forlengelse av Turkana, og at landet egentlig ikke er modent for selvstendighet. Ryktene her i Kenya sier at president Salva Kiir, som har hatt norske rådgivere, allerede har maktet å bli en meget rik mann.
Vi får en påminning i det vi kjører inn i Isiolo. At det er mange mennesker i byen er helt normalt, men at det opptrer soldater i fullt krigsutstyr er ikke vanlig. Nyhetene fortalte at noen har gått til angrep på en moské, og at andre igjen har gått til motangrep mot en kirke (noe som dessverre er utviklingen i Nigeria). Det er en situasjon som verken de kristne eller muslimene ønsker. Kenya skal være et religionsfredens land, men myndighetene har ikke helt klart å få det til i forbindelse med behandlingen av somaliene og dermed også muslimene i Kenya.
Vi kjørte inn i en sidegate til et hotell der, hvor vi spiste middag og tok farvel med Mammarasha og Rasha. Vi bestemte oss for ikke å overnatte i Isiolo, men reise tilbake til byen ved ekvator, Nanyuki. Gatene i Isiolo var nå helt vanlige, ingen soldater var å se. I det hele tatt, tilbaketuren til Nanyuki var heller regnfull og tåkete, men når vi nærmet oss Nanyuki, ble det oppklaring og Mt. Kenya dukket vakkert fram. Vi overnattet på et greit hotell for kr. 340.- for to rom med frokost samt praktfull utsikt mot Mt. Kenya.
Nanyuki ligger i utkanten av Laikipia Plains som vi kjørte over i 2011. Her er det en rekke enorme farmer som driver kvegdrift blant annet med borankyr – de beste kjøttprodusentene i Afrika. Noen av dem har gått over til å bli sanctuaries som Ol Pejeta Concervancy og Lewa Wildlife Concervancy.. Her kan du finne et sanctuary for sjimpanser (gjett hvem som har tilbrakt en del av sin pensjonisttid her!?) selv om det ikke er bevist at sjimpanser har hatt tilhold i Kenya, Her finner du alle de store afrikanske dyrene som bøffel, elefant, giraff, antiloper, løver, hyener, leopard og ikke minst neshorn – både svart og hvit. Men selv her innefor et godt bevoktet elektrisk gjerde viser det seg at krypskyterne kommer til.
Safari i noen mindre målestokk har vi også bedrevet i den seinere tid – ute på savannen noen mil unna. Denne gangen så vi hvor giraffene vi har savnet oppholdt seg og at de så ut å være i beste velgående. Flotte dyr å ha så nært innpå.
På slutten av vår tur til Isiolo foreslo jeg at vi kunne ta en tur innom De 14. Vannfallene i Athi River, ikke så kolossalt langt hjemmefra. Og selv om jeg visste at de ikke kan måle seg med visse andre vannfall fordi de bare er fra 10 – 20 meter høye, er det ganske flott med 14 fosser ved siden av hverandre. Mye skum, en kort båttur med tau som framkomstmiddel, demonstrasjon av stup gjorde besøket underholdende nok. Like underholdende ble i grunnen fortsettelsen. Vi tok en snarvei – en roughroad – i retning Nairobi, vi så oksekamp midt i veien, masse folk på vei fra kirke, mange med palmeblader (palmesøndag), utrolig mange i frelsesarmeuniform, store kaffeplantasjer like ved veien osv. Noen steder innbød veien til fastsetting, gjørmehull mm, men her hadde det ikke vært problemer med å få hjelp.
Men selve påsken har gått stille for seg.
Fortsatt GOD PÅSKE!
