Da jeg skulle reise fra Kenya for nesten et år siden, så passkontrolløren på Jomo Kenyatta airport i passet mitt og så jeg hadde vært der lenge. Hun kikket på meg spurte hva jeg hadde gjort i Kenya så lenge. Jeg svarte spontant – jeg har blant annet giftet meg. Passkontrolløren spurte kontant tilbake: “Hvilken stamme tilhørte hun”?
Det yngste landet i Afrika, Sør-Sudan, er i dyp krise nettopp på grunn av stammemotsetninger. Det er umulig å se noen løsning på striden som foregår nokså ukontrollert i store deler av det unge landet. At landet har grådige naboer som Sudan og Uganda gjør ikke situasjonen noe bedre. At stormakter som USA og Kina også er involvert i forbindelse med oljevirksomhet gjør situasjonen enda vanskeligere. Norge er involvert fordi vi var sterkt inne på rådgiversiden da landet fikk sin selvstendighet.
Kenya skal ha 42 forskjellige stammer med opptil flere forskjellige språk. Nabolandet Tanzania skal ha over 200 forskjellige stammer. I Rwanda og Burundi skal det bare være tre (hutsi, tutsi og twa), men det er delvis et produkt av belgisk imperialistisk politikk. Årsaken til dette mangfoldet av stammer er folkevandringer som foregikk gjennom mange hundre år fra nord og vest. En av de siste vandringene vi kjenner til er maasaiinvasjonen i Kenya og Tanzania på 1600 og 1700-tallet. Forestillingen om at denne kulturen er spesielt gammel i Kenya er altså feil.
Fra vest kom bantufolkene. De slo seg ned i sentrale deler av Kenya og ute ved kysten. Kiswahili er i utgangspunktet et bantuspråk. (Språkekspertene her i Kenya kaller språket kiswahili – selv om forstavelsen ki- i seg selv betyr språk. Språkrådet i Norge derimot mener at språket heter swahili. Kenyanerne mener at swahili er navnet på folkegruppen ved kysten som har kiswahili som morsmål). De mest kjente bantufolkene er kamba, kikuyu, kisii, luhya, swahili og mijikenda. Kiswahili er et samlingsspråk som har tatt opp i seg mange elementer fra arabisk, hindu, portugisisk og engelsk. I dag er det offisielt språk i hele Kenya, Tanzania, deler av Uganda, Burundi og Rwanda.
Fra nordøst kom kustisjsnakkende folk. Det er somaliere, rendilfolket og oromastammen – den siste er det største stammen i Etiopia. Det bor mange somaliere i grenseområdene til Somalia, men i dag også i Nairobi og Mombasa. Mange er flyktninger på grunnen av krigen i Somalia.
Fra nordvest – fra Nilområdene kom nilotene som i dag utgjør stammene kalenjin (som er en stammegruppe med mange språk), luo ved Victoriasjøen, maasai og samburu – kanskje de mest kjente.
Jeg vet lite om stammeforholdene før imperialismen, men vi vet det var stadig kriger dem imellom. Maasaiene hadde et svært krigersk rykte og la under seg store landområder sør i Kenya og nord i Tanzania før kolonistene kom. Nandiene (kalenjinstamme) ble kjent fordi de prøvde å stanse jernbanebygginga gjennom deres område i Maufjellene.
En kan jo spørre – var det kolonialismen som gjorde stammemotsetningene til en trussel. Grensene ble jo trukket nokså vilkårlig av de europeiske kolonimaktene mellom de afrikanske statene uavhengig av de etniske sammensetningene på 1880-tallet. Det var ren imperialisme som avgjorde hvor grensene skulle gå. Typisk er jo historien om hvordan engelskmennene som en gest til de tyske naboene lot dem få Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro, innenfor sitt interesseområde, tysk Øst-Afrika, Tanganyika. Dermed ble for eksempel maasaistammen delt. Britene brukte mye splitt- og herskmetoder i sitt kolonisystem, som vel kunne bringe stammer på kant av hverandre. Blant annet klarte britene nokså effektivt å pasifisere maasaiene.
Mitt inntrykk er at den ikke virket splittende, snarere tvert imot. Kampen mot koloniherrene i Øst-Afrika virket nokså samlende. I Kenya sto kikuyuene og luoene i spissen. På den andre siden var det de som sto på britenes side og som faktisk kom til å være de ledende i det selvstendige Kenya. I maumaukrigene var stort sett bare kikuyuene involvert. De som kjempet i maumau-krigen, ble skjøvet til side. Jomo Kenyatta var ingen maumauleder som det står i enkelte bøker. Jeg tror svaret må være at imperialismen bare i mindre grad er årsaken til stammemotsetningene i Kenya.
Det er ikke mer enn et par dager siden jeg så følgende overskrift i en avis: “If devolution fails, 2008 chaos would look like a school party”. (Hvis desentraliseringen mislykkes, vil 2008 kaoset se ut som en skolefest (det ble drept ca 1300 mennesker den gang)) Så alvorlig ser mange på motsetningen mellom stammene i dag.
Kanskje den viktigste årsaken til denne spenningen mellom stammene har etter hva jeg forstår en politisk bakgrunn med utgangspunkt i uhuru – frigjøringen. Den nåværende presidenten heter Uhuru fordi han ble født i 1961 – i perioden før selvstendigheten i 1963. Da faren, Jomo Kenyatta, ble president, var han på alle måter en samlende person. Han var selv kikuyu, den største stammen i Kenya med ca. 24% av befolkningen. Men han samarbeidet nært med folk fra andre stammer. Jeg har tidligere nevnt Tom Mboya, som ble myrdet i 1969, og sosialisten Jaramogi Oginga Odinga som var visepresident til han trakk seg ut av regjeringen. Begge var fra luostammen, som etter hvert ble motarbeidet av Kenyattas regjering. Dermed kom luoene i kraftig opposisjon til kikuyuene – som etter hvert inntok de fleste viktige embetene i landet. Etter dette har det vært sterke motsetninger mellom disse to store stammene.
Det ble ikke noe bedre under den neste presidenten, Daniel arap Moi, som slett ikke var kikuyu, men kalenjin. Han var visepresident da Mzee Kenyatta døde i 1978, og brukte store ressurser på å holde på makten. Under mwalimu (lærer) Moi ble Kenya et diktatur og ettpartistat – opposisjonen ble holdt nede av et styrket Secret service. Det var kikuyuene som motarbeidet ham mest. Internasjonalt fikk Moi mye motbør, og hendelsene omkring Koigi wa Wambere (kenyaner med norsk statsborgerskap) gjorde at Norge brøt de diplomatiske forbindelsene med Moi-regimet. Likevel er det mange som ser på Mois regime med positive øyne, siden han bygget ut skolevesenet og ga flere muligheten til utdannelse. Da Moi endelig kastet inn håndkleet i 2002 (da hans kandidat, Uhuru Kenyatta, tapte mot Regnbuekoalisjonen), var det kikuyuene som kom til makten gjennom president Kibakis regjering. I boka “It’s our turn to eat”, beskriver forfatteren Michaela Worse hvordan korrupsjonen tiltok uante dimensjoner. Raila Odinga, som er luo, prøvde å samarbeide med president Kibaki i regnbuekoalisjonen, men ble sabotert.
Ved presidentvalget i 2007 stilte Raila opp mot president Kibaki; valget var etter jul det året. Jeg mener at Kibaki gjorde statskupp ved dette valget. Før valgresultatet forelå – (det vil si det er fortsatt svært uvisst hva valgresultatet var), seint om kvelden ble Kibaki svoret inn som president. Det utløste en harme og uro i store deler av landet, i Nyanza (der Kisumu er største byen), Rift valley, Nairobi og Mombasa. Verst gikk det for seg i Rift valley, der kikuyuene ble bokstavelig talt kjeppjaget. Det var her en kirke fylt med kikuyuflyktninger ble satt fyr på og alle omkom. Stedet het av alle ting Burnt Forrest. Uroen varte i flere måneder, og partene sto steilt på sitt. Ikke før tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan fra Ghana ble mekler, kom partene til forhandlingsbordet. Kibaki fortsatte som president, Raila Odinga ble statsminister. Forutsetningen var at de to skulle samarbeide, og det skjedde fram til 2013 da neste valget skulle være. Hvor stor makt Raila fikk som statsminister, hevder han selv var nokså begrenset.
I mellomtida hadde landet fått en ny grunnlov som ble vedtatt ved en folkeavstemning i 2010. Det er den som gjelder i dag, men som er under konstant angrep fra mange kanter – ikke minst fra politikerne.
Politikerne erklærte før valget i 2013 at tribalismen var død, den nye samarbeidsånden skulle være i sentrum. I virkeligheten hadde kikuyuene lagt om strategien. Strategien skulle være et samarbeid mellom kikuyuene og kalenjin-stammene: Uhuru Kenyatta og William Ruto skulle være presidentkandidat / visepresidentkandidat – populært kalt Uhuruto. Det underlige var at dette var en koalisjon av de to hovedmotstanderne i Rift-valleykonflikten i 2008. Et annet forhold var at begge var tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av ICC domstolen i Haag. Som hovedmotstander stilte igjen Raila Odinga med sin CORD koalisjon bestående av luo, kamba og luhyafolk i ledelsen. Med andre ord – motstanderne var fortsatt stammebasert, det var ingen vesentlige politiske forskjeller av ideologisk art.
Denne gangen i mars 2013 ble valget styrt av et uavhengig organ, IECB, men trass i det, oppsto det igjen forvirring knyttet til valgresultatet, der Kenyatta vant med 800 000 stemmer i følge IECB. CORD koalisjonen klaget til Høyesterett, men Høyesterett godkjente valgresultatet. Raila Odinga sa han ville godkjenne avgjørelsen. Ingen særlig uro oppsto.
Dermed fortsetter tribalismen i dette landet å leve. Utover på landsbygda kan en til stadig lese om hendelser som skylles stammemotsetninger. Har tidligere beskrevet forholdene i Tanadalen og Garissa med krigen mellom oroma og pokomo-stammene. Nylig var det uro i Nyanzaprovinsen. To stammer kranglet om et landområde. I Turkana er det mange små stammer, og flere av dem er i konstant konflikt med hverandre. Dessuten er det atskillig bandittvirksomhet her i ytterkantene av landet. Seinest i går ble det meldt om 6 drepte i en konflikt der pokotbanditter ble beskylt for å ha røvet kveg fra samburufolk. Dette er et område som plutselig er blitt aktuelt i dag – det er gjort oljefunn. I deler av Kenya kan du fortsatt ikke reise uten væpnet eskorte. Et norsk reportasjeteam fortalte fra Sør-Sudan at de møtte en gruppe som hadde vært i Kenya og stjålet kameler og nå visste de ikke helt hva de skulle med dem. Store politistyrker er sendt til Turkanaområdet for å kontrollere, uten at det hjelper så mye. Mange folk i Turkana er ikke klar over at de lever i et land som heter Kenya.
Mange opplever å tilhøre en stamme som viktig for dem, både sosialt, familiært og kulturelt. Enkelte av stammene er svært konservative, er lite villige til å motta nye impulser utenfra. Det gjelder spesielt nomadestammene. Maasaiene er vel et godt eksempel. Deres fargerike drakter er kjent fra mange turistplakater. De er stolte av sin kultur – og holder på den så godt de kan. Uhyre få maasaier har engasjert seg i politikk. Relativt få maasaier har noe særlig utdannelse. Men det er også klart at derfor faller lite på maasaiene fra regjeringen. I Kaijado – et county hvor maasaiene bor, er det ingen asfalterte veier, få eller ingen legetjeneste, få skoler osv. Det er også klart at maasaiene mange steder er blitt avhengig av turismen. Da vi reiste i maasailand for en stund tilbake spurte en gammel maasai hiker oss om hva som skjedde i Kenya.
Hvilke muligheter har folk til å holde seg oppdatert? Utrolig mange har mobil, og den brukes flittig. Det er billig å ringe. Du sender også penger med mobil. Men strøm er det ikke over alt. Radio og TV kan bare spille en begrenset rolle.
Likevel: Særlig i byene skjer det mange ekteskap på tvers av stammer. Mange kan nå kalle seg kenyaner i stedet for kikuyu eller luo. Akkurat der vi bor er det et mangfold av folk fra forskjellige stammer: luo, kisii, kikuyu, somali.
Ofte hører du at en luo er slik og slik, en kikuyu er slik og slik. Det er naturligvis ikke slik, men tendensen er likevel at kikuyuene gjennom deres økonomiske virksomhet prøver å få kontroll over store deler av Kenya. Det er ikke ukjent at folk i Mombasa har et dårlig forhold til kikuyuene og deres forretningsvirksomhet. Folk ute ved kysten er i det hele skeptisk til folk fra innlandet som vil styre dem. Det er separatistbevegelser i Mombasaområdet. Luoene har sin styrke i intellektuell virksomhet, som leger, professorer osv. Mange av disse har blitt presset ut til å søke jobb i utlandet.
Jeg tror ikke religion spiller særlig rolle i forholdet mellom stammene. De fleste av de 14% muslimer er somaliere, swahili eller mijikenda ++, de fleste bosatt ute ved kysten. Islam i Kenya er kjent for å være svært tolerant. Det hevdes at religion er ikke splittende på samme måte som stammemotsetningene.
Jeg tror at hvis en skal komme tribalismen til livs, må politikken være bygget på noe helt annet enn stamme. Leste i the Standard for noen uker siden der en MP fortalte om den nordiske modellen med partier basert på ideologier. Ideologiske partier fins bare ikke her i Kenya.
Mange ser på det som skjer i nabolandet Tanzania hvor ingen stamme dominerer politikken fordi ingen stamme er stor nok. Utviklingen her har vært fredeligere enn i alle nabolandene. De er heller ikke så lystne på å samarbeide med de grådige kenyanerne.
Det er stor fare for at tribalismen kommer til å leve lenge her i dette landet, dessverre….
