Jeg har mye fortalt en del om hva jeg har opplevet her i Kenya. Men slik er ikke hverdagen som regel. Den er i grunnen ganske rolig ? litt kjedelig vil noen si. I alle fall når det gjelder min egen del som ikke har noen jobb å gå til. Men det er helt i orden for meg, har jo jobbet i 42 år, derav 37 i skoleverket, så jeg har vel gjort en jobb da.
Mye av det jeg vil skrive om nå, har jeg sikkert skrevet om før, men en “god” ting kan vel kanskje gjentas om ikke for ofte. Vi har en ganske hektisk morgenrutine her på huset. Hushjelpen, Agnes, står opp litt over 6 for å gjøre i stand til Salmah, hun hjelper henne opp om morgenen, lager frokost og følger henne etter hvert til Buda der skolebussen henter henne og Rasha, dattera til Buda. Hun går i ?babyclass?, mens Salmah går i 2. Klasse.. Vi andre må stå opp før syv etter at Fatma begynte på universitetskurset i januar. Hun skal som regel på forelesing kl.8 og så går det slag i slag utover dagen for hennes del. Hun tar et kurs i internasjonal økonomi som hun håper hun kan få glede av om hun kommer til Norge. For å komme på kurset som er i Kitengela, sitter hun som oftest på med Buda, eller hun tar en boda-boda (motorsykkeltaxi) til byen. Det koster 60 Ksh = 4 kroner, ingen umulig pris.
Det er på denne tiden som regel jeg tar min daglige tur. Da er temperaturen enda ikke nådd 20*C, det er litt svalt å gå og ofte blåser det en sval bris. Best er det de morgenene det er litt overskyet eller tåkete. Da kan landskapet være litt mystisk, spennende. Her en dag var jeg ute i over 2 timer fordi skyene var der og beskyttet mot sola. Da gikk jeg til ?neste stasjon? på jernbanen. Den heter Lukenya, men virker temmelig nedlagt; forbikjøringssporet er koplet fra. Toget stopper hvis det er noen som vil være med. Ingen tog passerte da jeg var der. Det eneste jeg så var en maasaikvinne som samlet ved, noen gnuer som stirret og stirret. Selv om det er store dyr med spisse horn, har jeg aldri opplevet noe farlig ved dem. Nå er det sånn at jeg tror de kjenner meg igjen. Noen einstøinger oppholder seg nemlig alltid på omtrent samme plassen. De lager sine gryntende lyder som de har fått navnet etter – gnu. Det interessante er at gnu er blitt navnet på dyret her i Afrika også, ikke wildebeest som det heter på engelsk.
Det er en stund siden jeg har beveget meg langt inn på savannen etter at noen jernbanearbeidere advarte meg mot “landgrabbers”. For to uker siden passerte jeg et hus som plutselig var dukket opp langt nord på savannen, og oppdaget at noen folk fulgte etter meg. Da jeg kom til jernbanelinja, var det folk som arbeidet der. Folka som fulgte etter forsvant mens jeg pratet med arbeiderne, men det var de som fortalte at dette var “landgrabbers” og hadde som regel ikke rent mel i posen. Savannen er egentlig maasailand, men eies i dag formelt av Machakos county. Uansett, savannen er en fredelig plett på jord eller bør være det. Jeg ser jo fra der jeg går de beitende dyra selv om det er et stykke unna.
Hvor bor jeg? Jeg bor i et byggefelt under utbygging: Fountain View Estate. Det ligger ca. 3,5 km fra Kitengela sentrum mot savannen og jernbanelinja. Jernbanelinja er grensen for utbygginga og også for to counties ? Kaijado og Machakos. Ca. 100 bungalower skal bygges er planen. I dag har de satt opp 2/3 av dem og ca. 40 er flyttet inn i. Omkring bygges en mur med piggtråd på. Dessuten har vi sikkerhetsfolk ved porten og i området om natta. Hele anlegget er lyst og åpent ? i alle fall for oss som bor midt i anlegget og ikke ved muren. Det er meningen at det skal bli lekeplass rett overfor der vi bor. Akkurat nå er det bare en grønn eng. Ungene – de fleste er små – løper fritt omkring med hushjelpen i hælene. Det står skilt som sier at folk må kjøre langsomt. Ikke alle gjør det. Vi har humper, det hjelper. Hvert hus har stue, tre soverom, to bad/wc og kjøkken. Alle skaper er produsert på stedet og har stor kapasitet. Litt underlig er det at det ikke er satset på solar. Bare vi og en til har solar til oppvarming av vann. Du ser det mange steder. Vi bruker også solar til lys.
Alle hus har dessuten en liten hage. Mange dyrker grønnsaker og mange har høns. Andre har hund eller katt. Vi har arvet en kattunge av naboen. Den kaller vi Didi. Den er heldigvis glad i å være ute. Naboen fikk to kyllinger i dåpspresang. De fikk etter hvert 7 kyllinger. Kattene har sørget for at nå er det bare 2 igjen. Av dyreliv ellers er det observert slanger her, de fleste nokså ufarlige, men naboen tok livet av en ganske stor pyton som var ute etter kyllinger. Jeg har ikke sett noen, men derimot noen små skorpioner. Ellers har vi et rikt fugleliv fra starlings (stær) via lovebirds og sunbirds til kråker og glenter. Spurv har vi også. Ei høne var blitt påkjørt av bil – da kom ørna og ville ha seg en godbit.
Sykdommer har vi også. Den mest alvorlige er malaria. Vi bor på ca. 1550 moh. Tidligere ble det sagt at malaria ikke var over 1500moh. Klimaforbedringene har ført til at den grensen ikke gjelder. Det er mulig å få malaria i hele Nairobiområdet. Det betyr ikke at jeg (eller andre) gomler malariatabletter. De jeg brukte i fjor var dessuten antibiotiske og ikke særlig gunstig for immunsystemet. Forutsetning er jo at det er mygg, og det er det utrolig lite av her for tida. I fjor var det mye mer. Kanskje utbyggingen har tatt noen av formeringsstedene til myggen. Så vi beskytter oss med spray og myggnett om natta. Men når vi reiser til kysten eller steder hvor malaria er mer utbredt, bruker jeg malarone. Magesjuke er et annet problem. Det har jeg sluppet relativt billig unna til nå. I fjor hadde jeg en runde med noe som minnet om tyfoidfeber mente doktoren, men også den gikk over i løpet av noen dager. Jo da, vi har leger her som virker dyktige, men er glade i å gi antibiotika om folk er sjuke. Kuren og legebesøk jeg hadde her i fjor kostet meg ca. 450kr, som reiseforsikringen dekket – ikke noe å klage over. Men forkjølelse og influensa har vi her også, begge ungene, Rasha og Salmah, hadde høy feber omtrent samtidig i forrige uke. Nå har de blitt friske for lengst .
For noen dager siden dro Buda og jeg til Kijabe – et privat misjonssykehus beliggende i skrenten over Rift Valley. Buda var blitt henvist dit av legen sin og de undersøkte ham og tok prøver og konstaterte at han var ganske frisk, men at han trengte mosjon. Sykehuset lå vakkert til med utsikt over Rift Valley, og vi vandret omkring i det frodige landskapet. De fleste av legene ved sjukehuset var amerikanere, og den tilliggende bibelskolen var også meget amerikansk. Vi fikk i tillegg en lang biltur gjennom deler av Nairobi jeg ikke hadde vært i før. Noe var veldig fasjonabelt, noe var absolutt ikke. Kontraster er Kenya full av.
450 kr, det er omtrent det vi betaler hushjelpen hver måned. Det er ganske godt betalt her i dette landet hvor arbeidskraften er billig. Det kryr jo med bygningsarbeidere over alt på området. Det virker som de vet hva de gjør. Kvaliteten på arbeidet kan diskuteres. Det er alltid noe som kan bemerkes ? for eksempel malingsøl, stygge spikerslag osv. Nei, jeg vil ikke si at håndverkerne her er perfeksjonister. De har dessuten ikke de mest moderne hjelpemidler. Stigene her er hjemmegjorte trestiger. Verktøyet kan virke noe primitivt. Bare Buda har skikkelig verktøyboks. Men så reparerer han jo biler, og han får alltid ting til å svive.
Men hushjelpen vår er et unikum, hun gjør det meste og er stort sett blid og fornøyd. Hun har fri søndager og da pynter de seg og går de til kirke. Det føles nesten som luksus i visse sammenhenger. Det blir annerledes å komme hjem? Vi har skaffet oss vaskemaskin. Den vasker kaldt. Vi har brukt den noen ganger, men det er stor skepsis. Jeg har jo selv ingen erfaring med kaldtvaskende maskin av merke Samsung. Her går til og med trommelen vannrett. Agnes vasker alltid for hånd ute som alle afrikanske kvinner. Ikke rart de får vondt i ryggen etter hvert. Men de klager ikke så mye over det. Det er også kvinnene som bærer ting på hodet uten at det ser ut til å være tungt en gang. Maasaikvinnene bærer sine vedbører på ryggen med en rem rundt hodet. Ser tungt ut, og det er bare kvinnene som sanker ved. Kvinner har begynt å dukke opp på byggeplasser og gjør det mannlige arbeidere har gjort. Det fungerer bra. Mange sier at det er kvinnene som kommer til å bygge Afrikas framtid. Bare mennene er villige til å lytte.
for en inspirerende blogg du har. Er vi venner ? visst ikke kan du legge meg til så kan jeg følge deg 🙂
Tine: Hyggelig. Vet ikke om vi er venner, men jeg skriver først og fremst til mine venner og for meg selv. Vet ikke hvordan jeg kan legge deg til, men legger ut blogg ca. en gang i uka så lenge jeg er i Afrika. Har nettopp skrevet ny blogg.