Texas i mediaverden? Kanskje situasjonen kan sammenlignes med tilstandene i “The wild west” slik det var for over 100 år siden. Men dette er mer typisk Kenya.
Lørdag 14. februar gikk de fire tv-kanalene ntv, Citizen, KTN og Q-tv i svart etter ordre fra CA, regjeringens organ for mediakommunikasjon i eteren. De møtte opp på senderen i Limuru sammen med bevæpnet politi og demonterte og beslagla utstyret. Det kan sies å være regjeringens “kjærlighetserklæring” til det kenyanske folk. Begrunnelsen er at det analoge nettet i Kenya skal legges ned. Dette skjedde trass i at Supreme Court hadde bestemt at sendingene kunne fortsette til det digitale utstyret var på plass. Årsaken til at selskapene drøyde med overgangen var at de dermed ville miste flesteparten av seerne sine.
Nå forbereder de fire tv-kanalene seg på den digitale virkeligheten, men også her er det skjær i sjøen, fordi regjeringen ikke vil gi dem noen frekvenser. De har gitt de fleste frekvensene til et kinesisk selskap, som sier at de fire kanalene godt kan kjøpe frekvenser hos dem. Da blir selskapene tvunget til å bli betal-tv, og det er det ingen i Kenya som har råd til. De fire selskapene hadde før de gikk i svart ca 90% av tv-seerne. Hva som kommer til å skje videre, er det ingen som har oversikt over.
Det er ingen tvil om at regjeringen under Kenyattas ledelse vil ha kontroll over media. Det har de på mange måter allerede fått gjennom avtaler som er inngått mellom mediahusene og regjeringen og gjennom diverse lover som hindrer journalistenes arbeid. For eksempel er undersøkende journalistikk forbudt. Å vise bilder og video fra katastrofer og lignende er også forbudt. Dette er også politisk begrunnet. For det er også regjeringens holdning at Raila Odinga og ODM skal stenges ute fra mediabildet. Derfor har Raila Odinga vært en av dem som sterkest har kritisert regjeringens håndtering av media. Raila er tilhenger av fri meningsutveksling i media, noe som ikke passer for Kenyatta og Jubelee.
Kenyatta og hans regjering prøver hele tiden å skru klokka tilbake til den gang KANU var det eneste partiet i landet, selv om de selv kaller det fremskritt, og det snakkes hele tiden om digitalisering av samfunnet. Det er ikke lenge siden de vedtok en ekteskapslov som til de grader er kvinnediskriminerende – kåret som den verste kvinnediskriminerende loven i verden av et norsk institutt. I desember vedtok parlamentet sikkerhetslover som til de grader undergraver grunnlovens bokstav om ytringsfrihet. Er det mulig å stoppe denne negative utviklingen?
Kom over en artikkel i avisen “the Standard” i dag om vold mot barn i Afrika. Det er et institutt i Etiopia som gjennom intervjuer har gjort en undersøkelse i en rekke afrikanske land. I følge ekspertene er det et økende problem i mange land, både i hjemmet, på skolen og i gatene. I et land som Togo har hele 92% erfart vold i skolen fra lærere og mellom elevene. I Kenya er tallet 60%. Tallene er høye og avdekker en ukultur som det er vanskelig å få bukt med. Bruk av vold i skolen har nok vært nokså alminnelig her i Kenya. Jeg kjenner ikke så veldig mye til at lærere bruker vold nå bortsett fra linjal over fingrene hvis du har oppført deg dårlig eller ikke gjort arbeidet ditt. Jeg vet at noen lærere truer elevene med linjalen. Vi vet også at bruk av vold i barneårene “rettferdiggjør” bruk av vold seinere i livet også – i mange forskjellige sammenhenger.
I en annen artikkel klager Makau Mutua over at Kenya er i ferd med å gå til hundene på grunn av økt bruk av vold i samfunnet. Han skylder på den politiske utviklingen i samfunnet, økt voldsbruk ved valgene og med valget i 2007 som det negative høydepunktet. Den egentlige årsaken til voldsbruken hevder han er mangel på tillit til samfunnet, staten. Folk stoler ikke på at staten skal beskytte dem. For så vidt har de rett i den følelsen; president Kenyatta har sagt rett ut at folk må ta vare på seg selv. Årsakene skal jeg ikke gå inn på her, men Mutua (som er bosatt i USA) skylder på dårlige politiske forbilder.
moderne kenyanske kvinner
Også ekteskap i tidlig alder er et problem, særlig for unge jenter. Der er det mange forskjellige tradisjoner i forskjellige stammer. Selvfølgelig er flere og flere ekteskap i dag knyttet til at unge mennesker selv gjør sine valg uavhengig av familien, kan gjerne kalle det på basis av kjærlighet, særlig da i byene og i såkalte “moderne” miljøer. Noen tror det er så vanlig at de blir overrasket når de opplever at det skjer på andre måter i enkelte stammer langt fra Nairobi. Det er særlig de nomadiske stammene som holder på de gamle skikkene.
maasaikvinner
maasaikvinner
Ta pokotstammen nær grensa til Uganda som et eksempel. Det er en av kalenjinstammene, men kanskje den som har holdt sterkest på tradisjonene. Tradisjonelt samler man og isolerer gifteferdige menn og kvinner ned til 14 års alderen i forskjellige leire. Kvelden før blir kvinnene stående og vente en hel natt på utfallet. Imens foregår forhandlinger mellom klanene om hvem som skal gifte seg med hvem og for hvor mye. Når forhandlinene er over; prisen på de unge kvinnene er bestemt i kyr, kameler og geiter, kommer de unge mennene til kvinneleiren for å hente sine kvinner. Tradisjonelt er det dans etterpå, men så tar mennene sine kvinner til sin hytte og klan. Det foregår ikke uten hyl og spetakkel, og mange er nok skuffet over utfallet. Men det er klanen eller slekten som bestemmer.
Den nye grunnloven forbyr ekteskap der en av partene er under 18 år. Likevel praktiseres barneekteskap uten at noen griper inn, slik vi har sett i pokotstammen den dag i dag.
Jeg vet ikke hvordan det er i pokotstammen, men i mange stammer er flergifte vanlig – også i dag. Flergifte er heller ikke knyttet til religion, men stammekultur. Selv president Kenyatta har to koner, en offisiell og en uoffisiell – sier ryktene. Den offisielle, the first Lady Margareth, er hun som representerer og løper maraton – som alle kenyanere gjør (!?) Det er en av årsakene til Kenya inntil i dag har hatt de høyeste fødselstallene i Afrika. Fra selvstendighetsåret 1963 og til i dag har folketallet økt fra 7 millioner til 42 millioner – og det tallet er ikke en gang verifisert, men stipulert. Jeg vet at parlamentet endret grunnloven i 2014 på det punktet og vedtok at menn kunne gifte seg med flere uten en gang å spørre de andre konene. Det skapte stor protest blant kvinnene, og alle de kvinnelige representantene forlot parlamentet i protest. Det er imot muslimsk tradisjon der mannen alltid skal rådføre seg med kona om han vil gifte seg med flere. Jeg kjenner til kvinner som i protest har nektet å gifte seg med betydelig eldre menn og blitt kastet ut av familien. Det har sine konsekvenser.
Det største problemet vil jeg si er FMG eller omskjæring av kvinner/barn. Det er en tradisjon som også er knyttet til stammetradisjoner, og er ulikt utbredt i Kenya (og nabolandene) En stamme som luoene ved kysten av Lake Victoria praktiserer ikke omskjæring verken for menn eller kvinner. Kikuyuene praktiserer omskjæring for begge kjønnene omtrent samtidig i en hellig handling – gutter og jenter hver for seg. Både jentene og guttene blir kuttet med barberblad. For kikuyuene er det et symbol på at nå har de blitt voksne. Dette er en tradisjon som absolutt er på vei ut, men som i enkelte miljøer holder seg.
kvinner på vei
En grusom historie skjedde da forfatteren Ngugi wa Thiong’o kom hjem fra USA etter å ha vært mange år i utlendighet. Han skulle overnatte i Nairobi i en godt bevoktet leilighet. Likevel trengte banditter inn i leiligheten om natta, mishandlet Ngugi og omskar og voldtok kona hans. De tok første flyet tilbake til USA der han er fortsatt. Mye tyder på at bandittorganisasjonen mungiki sto bak.
ung maasai Hos nomadestammene er fmg (omskjæring) for kvinner svært utbredt fortsatt og er så inngrodd i deres tradisjon at det er vanskelig å stoppe. For disse stammene er tradisjonene så viktige at det har med deres identitet å gjøre. Bare for noen uker siden leste jeg i avisen om at to kvinner prøvde å overbevise unge maasaijenter (hos noen stammer er det snakk om barn) at de måtte nekte å la seg omskjære. Da noen voksne kvinner oppdaget dette, ble de rasende og tok de to kvinnene som gisler. De ble befridd av politiet dagen etter, men de rasende maasaikvinnene samlet seg fra mange landsbyer og dro på demonstrasjonstur til Narok, byen som er inngangen til Maasai mara. Det i sin tur skremte turistene i området som i stedet for lunsj fikk møte sinte maasaikvinner.
kvinner i Malindi
kvinner i Mombasa
Den nevnte pokotstammen (og jeg tror maasaiene/samburuene gjør det samme) har en svært drastisk form for omskjæring av jentene, for at de skal framstå som “rene” når de blir giftet bort. De blir ikke bare kuttet med barberblad, men også sydd igjen for at ingen mann skal kunne “misbruke” dem før de blir gift. Den syinga foregår ikke på noe sykehus. Forferdelige smerter påføres jentene, og noen blør i hjel. Det er rart at det er nettopp kvinnene som forsvarer denne handlingen. Enkelte stammer praktiserer også “gjenåpning” før ekteskapet (for eksempel gjør somalierne det) – noe som er vel så smertefullt og nedverdigende. Det har Amal Aden beskrevet i en av sine bøker.
Jeg har ingen løsning på hvordan omskjæring av kvinner kan stoppes blant nomadene i Afrika. Jeg tror det viktigste er opplysning og holdningskampanjer. Det er jo også snakk om endring av kvinnesynet hos mange av disse stammene. Da det ble valgt inn en maasaikvinne i parlamentet i 2013, sa hun at hun ville tale maasaienes sak. Da protesterte de eldste maasaiene (bare menn) og sa at det var ikke hennes sak, det skulle de gjøre.
kvinnedrøm? Et annet forhold er at de som nekter å la seg omskjære blir sett på som “spedalske” av de omskårne. Ingen vil ha noe med dem å gjøre i klaner der omskjæring er vanlig. Jeg så en gang en dokumentar fra flyktningleiren Dadab i Kenya. En somalisk mor med sine to barn (gutt-jente) var kommet dit fra Somalia. Moren ville ikke at datteren skulle omskjæres. Resultatet var at hun ble frosset ut av det somaliske miljøet i leiren, barna ble nektet å gå på skole, familien ble truet på livetosv. Til slutt grep leirledelsen inn og isolerte henne og barna, og de fikk vakthold. Den lykkelig slutten var at de ble skjøvet fram i køen blant dem som ville til USA, der de kom til slutt og møtte den delen av familien som hadde kommet dit allerede.
ung nettopp omskåret maasai
Synet på omskjæring av gutter er blant helsepersonell her i Kenya – i alle fall det jeg har lest i avisene – sett på som positivt og er med på å hindre spredning av visse sykdommer bl.a. HIV – altså et helt annet syn enn det du møter i Norge.
Det trengs en kvinnerevolusjon i Afrika. Noen få kvinner har vært forbilder, Wangari Mathei, nobelprisvinneren, har vært en av dem. Martha Karua, en frittalende kenyansk politiker, stilte som kandidat ved presidentvalget i 2013 (det var ti kandidater). Hun fikk nest færrest stemmer. Kvinnene i arbeidslivet får som regel dårligere betalt enn menn som gjør samme jobb. Det er også vanlig at kvinner blir seksuelt misbrukt av sine sjefer. Det er langt igjen til likestillingen.
Den snart 91 år gamle Mugabe, president i Zimbabwe og nyvalgt leder for Den afrikanske union, AU, landet i hjembyen Harare her forleden nettopp kommet hjem fra Etiopia, gikk opp på et podium for å takke seg selv for turen til Addis-Abbaba, kom snublende ned fra podiet og klarte riktignok å ta seg for. Sikkerhetspersonell kom strømmende til, fikk hjulpet ham opp og geleidet ham inn i presidentbilen som sto like ved. Fotografene var glade for å ha fanget hendelsen, men sikkerhetsfolka kommanderte dem til å slette bildene. Etterpå har regjeringen Zimbabwe benektet på det sterkeste at Mugabe falt, det finnes ikke beviser, hevdet de. Bevisene fantes hos Ass. Press og bildene av Mugabes fall har gått over hele verden på sosiale medier – og ikke minst blitt fikset med slik at Mugabe opptrer i forskjellige sammenhenger som dansepartner, flyktende fra en hippo osv. Bare se hos NRK, de har dem. Hele verden morer seg, men kanskje mest folk i Afrika. De vet hva slags ledere de har.
Kanskje hele verden også morer seg over at han ble valgt til formann i AU og at de afrikanske statene ikke har bedre vurderingsevne. Det er kanskje ikke så mange andre kandidater. Har en følelse av at de fleste presidenter har en eller annen underlig innstilling både til det å være president og ha makt. Museveni, som har blitt gjenvalgt siden 1990, har uttalt at det ugandiske folket ønsker ham en periode til. Kanskje det er noe sant i det, for Uganda er et land som spriker i alle retninger når det gjelder politiske interesser og som har skaffet fram ledere som Milton Obote og Idi Amin. Man kan si hva man vil om Museveni, men så lenge han er president, er det ro i landet.
Kenya hadde også sitt lille raid i Addis. De ønsket støtte for en egen afrikansk menneskerettighetsdomstol som skulle være i stedet for ICC. Det ville bare koste noen millioner US dollar. Få andre afrikanske land bet på ideen. Det har imidlertid media i Kenya ikke lov å skrive noe om. Skjønner godt at Kenya ønsket dette, for både president og visepresident har jo vært innom den Haag for avhør. Visepresident Ruto har fortsatt sin sak gående i ICC. Han har ikke som Kenyatta, klart å bli “kvitt” sine vitner. (- eller om det er “mystiske” tilfeldigheter). Utrolig mange av vitnene til Kenyatta har blitt borte eller har dødd en mystisk død. Dette har forresten en lang tradisjon her i Kenya. Du må ikke finne på å bli mer populær enn presidenten. Det skjedde for eksempel med Tom M’boya i 1969. I det hele tatt, de fleste statsoverhoder i Afrika har ett eller flere svin på skogen. En egen afrikansk menneskerettighetsdomstol, hvor skulle den være? Her i Kenya beskyldes ICC for å være vestens forlengede arm, selv om advokater og dommere i domstolen kommer fra hele verden.
Så seint som i går skjedde et politisk mord for åpen gate i Nairobi. En MP med livvakter ble meiet ned av maskerte menn. Videoovervåkingskameraene var dessverre ute av drift pga mangel på bevilgninger.
En nyhet som er gjenkjennbar. Overskriften i “the Standard” på fredag var: SHOCKING STUDY ON TEACHERS AND JOB SATISFACTION RATING! Den har vi hørt før, ikke minst i sammenheng med læreraksjoner i Norge! Her i Kenya er nok situasjonen en annen, selv om Kenya har en sterk lærerorganisasjon, KNUT, som bruker streikevåpenet både i titt og ofte. Hva var budskapet i undersøkelsen? To av fem lærere ville slutte i jobben hvis de kunne finne en annen jobb. Dårlige arbeidsforhold, tungt arbeidspress og lav lønn er hovedårsakene. Bare 55% av arbeidsstokken er villige til å stå “løpet” ut, og 20% trenger ekstrainntekter for å få endene til å møtes. 68% sa at de følte at arbeidspresset var for stort.
Klassestørrelse og slike bagateller er et ikke-problem. Jeg besøkte en offentlig skole i Nyanza som hadde 70 elever i klassen. Ingen individuell tilpassing der. Kommandopedagogikk var det eneste som fungerte. Situasjonen er selvfølgelig en helt annen i de private skolene, men der er det ikke gratis å gå. På Salmahs private skole er de 23 i klassen. Men selv ikke i private skoler lever lærerne noen luksustilværelse. Det er likevel ingen statshemmelighet at elevene ved de private skolene gjør det bedre til eksamen i 8.klasse. Egne arbeidsplasser og slike ting som vi er vant til, finnes ikke. KNUT har lagt fram krav om 50% lønnsøkning. Staten sier at det er umulig. President Kenyatta ber lærerne om å være tålmodige.
Derimot mener myndighetene at elever som har gått på offentlig”primary” skole skal ha førsteretten til å gå på offentlig “secundary” hvis de er kvalifisert. Folk fra private skoler skal ikke ha noen fortrinnsrett. Dette skjer av hensyn til de fattigste elevene så de også skal få en sjanse.
En litt spesiell situasjon har noen lærere i østre deler av Kenya på grensa mot Somalia / Etiopia. De nekter å reise tilbake på jobb etter at al-Shabab gjennomførte et angrep mot en gruve i Mandera og drepte 36 arbeidere. De har arbeidet under helt uholdbare forhold, hevder de, og vil ikke tilbake dit. Myndighetene truer dem med straff hvis de ikke vender tilbake. På den andre siden: I den samme gruva der drapene skjedde er det 20 arbeidere som nekter å forlate gruva. Myndighetene hevder at det må de, for det er utrygt å jobbe der. Hvor er logikken, mener mange?
Metrologene mener det tørre været vil vare ut februar. Da håper jeg at influensaen vil være over.
Rart akkurat nå. På en måte er livet litt snudd på hodet, men det går framover. Må ta mine forhåndsregler, spise sundt (mye grønt), men ellers leve livet. Turene har blitt enda mer regelmessige. Dessverre er det ikke så mye liv på savannen nå enn hva det var bare for et år siden. Det har muligens en forklaring.
Kineserne bygger jernbane. Det går for seg. Egentlig ganske imponerende. Plutselig spratt det opp store depoter over alt. Da vi reiste til Zanzibar i september/oktober var det ikke spor av en kineser. Da vi dro til Watamu i januar, var kineserne i gang over nesten hele strekningen. En moderne jernbane blir bygget helt parallell med den gamle. Plutselig en dag var kineserne på vår savanne og bygget en vei tvers over. Vi har fått en ny og bedre vei, men du verden som den støver.
Brobygging kinesisk lastebil støver over savannen
Vi måtte prøve å finne ut hvordan den var og hvor den gikk. Det var ikke så vanskelig å finne ut av. Der det tidligere var en ekspedisjon å komme til Stonyathi, var det nå en enkelt sak. Vi så flere bruer som var under bygging. Kinesiske vimpler og plakater på kinesisk og engelsk. Ingen tvil hvem som var byggherrer her. Flere steder så det ut til at selve baneunderlaget var ferdig, bare sporene manglet. I avisen kunne vi lese at de 500 første meterne av skinnegangen var lagt og at presidenten hadde vært og inspisert. Banen skalvære ferdig om 2 år, men det er snakk om nesten 500km.
Her sees den nye banefundamentet. Den gamle banen i bakgrunnen
Det er rart med kineserne og Afrika. Her i Kenya er de veldig velkomne. Først og fremst er de entreprenører i vei og jernbanebygging, men det er tydelig at regjeringen vil ha sterkere bånd til dem. Kanskje er det fordi de ikke stiller noen etiske betingelser. Bare fortsett å mishandle deres egne, det bryr vi oss lite om, bare vi får de pengene vi har bedt om (og det elfenbenet som vi kunne tenke oss). Kineserne har blitt kjent som ikke akkurat rause mennesker; de legger ikke mye igjen etter seg. De er også blitt kjent for å stille harde krav til arbeiderne, ingen slinger i valsen. Noen har til og med blitt anmeldt for mishandling av arbeidsstokken. Det har jeg ikke hørt om i Kenya.
Det arbeidet de påtar seg, blir utført; pengene søles ikke bort i korrupsjon. Eller kanskje det skjer likevel? Regjeringen ble i alle fall kraftig kritisert for prisen på dette prestisjeanlegget – i alle fall når man sammenliknet med prisen på tilsvarende anlegg i andre land. På det øret ville regjeringen ikke høre.
Da vi kjørte til Stonyathi, valgte vi å kjøre tilbake den gamle veien. Det var tidligere vår lille gratis safarivei. Vi så alltid mange dyr, særlig gnu, sebra, antiloper av mange slag og giraff. Denne gange så vi nesten ingen. Hva har skjedd? Var det tørken som gjorde at de dro til andre steder? Har jernbanebyggingen skremt dem bort? Det siste er minst sannsynlig da den foregår et stykke unna. Kan menneskene ha skremt dem bort?
En nabo har rapportert at det foregår en del ulovlig jakt av sebra på motorsykkel. Han har selv fotografert ungdommene i aksjon. Sebrakjøttet selges ulovlig på markedet i Kitengela eller andre byer i nærheten.
Ellers skjer det mye rart for tida. Regjeringens nye grep for å dempe opposisjonen er å inndra frekvensene til de tre private tv-kanalene på nettet, ntv, KTN og Citizen. De har vel til sammenca. 90% av markedet! Foreløpig ligger saken hos domstolene. Det blir likevel nokså drastisk hvis regjeringen får sitt igjennom. Noe av den viktigste meningsutvekslingen i dette samfunnet vil dermed forsvinne. På forhånd har regjeringen fått igjennom “sikkerhetslovene” som hindrer media i å arbeide fritt. En journalist ble hevet i fengsel fordi han skrev at presidenten har røde øyne! Det ser ut til at regjeringen vil ha Kenya tilbake til KANU-tida da Moi var president. Da var opposisjon strengt forbudt. De som kritiserte regjeringen, havnet i fengsel eller konsentrasjonsleir (detaine). Så var da Kenyatta Mois kandidat ved presidentvalget i 2002. Da ble han ikke president, men i 2013. Men han har tydeligvis ikke glemt. Vi må løfte i flokk, vi kenyanere må stå sammen – er slagordet. Vil regjeringen klare å stoppe twitter og andre sosiale kanaler?
Holder på å lese Raila Odingas memoarbok, “The flame of freedom”. Raila Odinga er opposisjonslederen i Kenya, og har vært i politikken siden 70-tallet. Hans far, Jaramogi Odinga, var visepresident under Jomo Kenyatta, far til den nåværende presidenten. Jaramogi brøt imidlertid med Kenyatta da han så hvilken autoritær og glupsk retning det bar. En kritiker av Kenyatta sa: “Vi har ti billionærer og ti millioner tiggere.” Det sa han ikke ustraffet. Ganske dramatisk å lese om hvordan opposisjonen ble trakassert og direkte mishandlet allerede i Kenyattas tid. Raila Odinga satt over 7 år i konsentrasjonsleir under president Moi og ble torturert i Mois eget Nyayo hus. En kort tid var han i Norge som politisk flyktning, sammen med Koigi wa Wamwere som var her mye lenger. Han, Koigi, skapte imidlertid diplomatisk brudd mellom Norge og Kenya i 1990 da han ble bortført av det kenyanske sikkerhetspolitiet i Uganda og havnet i kjelleren på Nyayo-house han også.
Det kenyanske politiet har ikke akkurat noe vakkert rulleblad, og de gjør ingen ting for å skjule det heller. Ved opptøyer ved en skole i Nairobi, møtte politiet opp med hunder, våpen og tåregass. Avisene skrev dagen etter om et kenyansk Sharpeville (med henvisning til det som skjedde i Sør-Afrika). Til og med president Kenyatta kritiserte politiets framgangsmåte.
Min erfaring med det kenyanske politiet er heller positivt. Blir vi stoppet av politiet, blir vi som regel vinket videre med en eller annen hyggelig bemerkning. Mine kenyanske venner er glade for å ha meg med. Hensikten er selvfølgelig at turistene skal føle seg trygge, dessuten ikke oppdage den daglige “småkorrupsjonen” som foregår. Den som gjør at det går an å leve av å være politi. Slik er det over alt, men vi opplevde det mye mer ubehagelig i Tanzania.
Salmah har blitt speider. Stolt i fin uniform. Kenya er speiderlandet, fordi speiderbevegelsens grunnlegger, Lord Baden-Powell, levde her og døde i Nyeri. Han ligger begravet sammen med sin kone, Olave, foran speiderhuset i Nyeri!
En liten kusiositet. Ved hovedveien mellom Mombasa og Nairobi grodde det opp en forstad uten navn. Det vil si alle kalte stedet Mlolongo, køen, fordi det alltid var en kø av lastebilder her som skulle veies og klareres. Greit navn ikke sant?. Kø er det fortsatt.
Så håper jeg at denne reiseberetningen slipper gjennom den kenyanske sensuren!
Tidlig søndag morgen satte hele “kompaniet” seg inn i bilen med retning mot Nairobi sentrum. Kanskje litt uvanlig når en har tenkt seg på safari! Det er sikkert mange spennende dyr inne i byen også, som grisene og marabustorkene på søppelhaugen, rotter med mer. Men slik er det i Nairobi: De har verdens eneste storbynasjonalpark like utenfor stuedøra. Mot byen er den inngjerdet med elektrisk gjerde, mot den andre siden er det ingenting, så dyra kan uhindret vandre ut over Athi Plain. Uhindret er forresten litt feil, for nå er det bygget så mange hus, virksomheter og veier på savannen at dyra har vanskelig for å bevege seg videre overalt på savannen. Dessuten er det noen dyr som relativt uhindret kan bevege seg ut og inn av parken der det er elektrisk gjerde som leopard og bavian.
Nairobi National Park er ikke den største parken i Afrika, snarere en av de minste. Likevel dekker den 117 km2 noe som er atskillig større en Dyreparken hjemme – ja, den kan ikke sammenlignes, fordi dette er villmark; løver spiser ikke slaktede hester som i Dyreparken, men levende sebraer! Det gjør det hele mer spennende – og virkelig. Her kan du faktisk oppleve løvejakt hvis du er heldig.
ung hannløve
Om vi var heldige denne gangen, kan kanskje diskuteres. Vi så løver, men ingen jakt. For oss er det ikke naturlig å dra helt til hovedinngangen, det fins flere muligheter, og vi valgte (som alltid) den østre inngangen som ligger i et industriområde med noen forferdelig humpete veier. Veiene er bedre inne i parken, selv om det er utfordringer der også. Satt fast en gang – da var det litt blautere enn nå. I denne parken – ja de fleste i Kenya – kan du kjøre med egen bil; firehjulstrekkende safaribil er ikke nødvendig. Det er veldig greit for folk flest. En annen sak er at å komme inn i parken er dyrt for oss utlendinger (alle priser i dollar), mens det nesten ikke koster noe for “innfødte”.
struts (hunn) og kori bustard
Etter å ha kommet et stykke inn i parken, var det struts vi møtte først. Struts er flotte dyr i villmarka, fugler som ikke kan fly, men sparke og løpe. Artig å se en struts ved siden av en kori bustard (verdens tyngste flygende fugl) hvor den sistnevnte ble en dverg i forhold. Men ikke langt unna så vi fire biler i “flokk”. Aha, der må være løver, sa vi, og kjørte borttil. Allerede før vi kom til bilflokken, fikk vi bekreftet våre antakelser. Det var to av dem og de så ut til å ta livet med ro. Det skal være over 30 løver i denne parken. Alle er registrert og har navn, men de har ikke hengt navneskilt rundt halsen deres. Det er noen store hanløver som Mohawk som vi møtte sist. Det hender at løvene beveger seg utenfor parken. Dessverre er maasaiene nokså raske til å avlive dem så fort de oppdager dem. Men løvene i parken er ikke truet foreløpig.
Det er noe spesielt med løver. Mange reiser inn i parken bare for å oppleve dem. Det synes jeg er noe snevert. Alle ville dyr er en opplevelse. Men jeg husker for en stund siden at vi trålet rundt i parken uten å oppleve løver. Det er da jeg slenger ut at nå mangler bare løvene. Hadde nærmest bare sagt det da vi runder en sving. Der kommer et dyr imot oss på veien – en hunløve. Vi stoppet, den stoppet, for så å fortsette videre forbi bilen og ut på savannen i gresset – tydeligvis for å unngå bli oppdaget. Det var helt stille i bilen mens det foregikk. En annen gang stoppet vi et sted hvor det lå en hunløve i gresset et stykke unna. Plutselig begynte hun å snike seg framover i gresset, mest mulig i skjul, for å komme inn på en flokk sebraer. Vi så ikke selve jakten, men en løve har sjelden sjanse mot en flokk med sebraer. Det må samarbeid til.
kongoni – hesteantiloper
Dagens løver så heller avslappet ut selv om det bare noen hundre meter unna sto en flokk med kongonier (hesteantilope) spent voktende de hvilende løvene. Litt bortenfor en stor flokk sebraer som ikke så ut til å bry seg. Den ene løven flyttet seg ca 50 meter til en bedre plass. Da så vi at dette var en meget ung hanløve med bare noen hårtuster som etter hvert nok kommer til å bli en skikkelig løvemanke. Ser fram til å møte den som voksen……
sexy sebra….
Vi fulgte etter en stor flokk sebraer på vei mot byen. Skulle de på shopping tro? Skyskraperne i Nairobi virket nærme. Sebraer er flotte dyr, kanskje også fordi jeg kjenner dem fra den hjemlige savannen. Noen har kåret sebraen til det mest sexy dyret. Etter en stund kom vi til en liten dam. I området rundt dammen vrimlet det av bøfler – hundrevis av dem. Vi hadde dem på litt avstand, det er jo dyr som er kjent for å være litt “ustabile”. Artig å se dem i solskinnet med bakgrunn Nairobis skyskrapere. I det hele tatt mange bøfler i Nairobi National Park.
bøfler, sebra og kongoni på vei til byen….
Veien videre gikk gjennom områder hvor vi ikke så et eneste dyr, til områder hvor det krydde. Impala er en antilopeart det er mange av. Svært elegante og vakre dyr. De går ofte i store flokker av hunner mens en hann er sjef for haremet, men han har mange utfordrere. Thomson- og Grantgaseller var det også mange av.
impala hunn
impala hann med sine flotte horn
Giraffer hadde vi ennå ikke sett. Hadde ikke mer enn tenkt tanken, før det kommer en stor hann inn fra høyre. Vi hadde god avstand. Den krysset veien, men ble stående ved en godsak av en busk like i veikanten. Mens den forsynte seg og vi beundret dens tungeteknikk, begynte Buda å la bilen nærme seg. Vi har jo tidligere overasket en giraff ved å passere den bare noen meter bak den ? uten at noe skjedde. Noen i bilen begynte å bli litt urolige, men jeg mente jeg kunne observere at giraffen som stadig tittet på oss mens den spiste, ikke var skremt. Det gikk i alle fall meget bra: Giraffen fikk den godbiten han var ute etter, og vi fikk en flott opplevelse (og mange bilder).
godbitgiraff
Vi kjørte til brattkanten ved enden av parken. Der kan det være leopard, klipspringer og andre mer sjeldne dyr. De så vi ikke, selv om vi besøkte Leopard Observation point. Flott utsikt mot den ville dalen nede i kløften hvor det er både flodhest og krokodiller. Likevel så jeg noen barn som badet i elva. Noen hadde bygget en borg på den andre siden. Underlig påfunn.
Vakker utsikt fra Leopard Observation Point
Etter å ha passert flere impalaer, vannbukker og bavianer, kom vi til en rasteplass hvor vi nøt vår velsmakende niste. I mellomtiden kom en bil med kenyaindere og en annen med kinesere. De hadde akkurat benket seg under taket, da en bavian kom som et skudd fra bushen. Før noen visste ordet av det, hadde den jaget vekk folka og begynte å innta et indisk-kinesisk herremåltid. Kineserne prøvde å lokke den vekk, men bavianen var sta som en bavian. Det var situasjonen da vi forlot stedet. Vi var glade for at den ikke hadde kommet tidligere og skremt vettet av ungene.
diskuterer kineserne en slagplan?
Neste stopp var Hippopoint. Der var det anledning til å få seg en liten fottur langs Athi River – her en doven liten elv – seinere Kenyas’ nest største. Vi hadde med oss bevæpnet vakt i tilfelle. Vi fikk oppleve å gå på en sti full av bøffelmøkk, kikke ned på noen velfødde krokodiller, se vakre sommerfugler flakse omkring, skilpadder som kom opp av vannet, noen rovfugler som lekte oppe i trekronene og en bavian som tittet ned på oss. Høydepunktet var likevel flodhesten som beitet på den andre siden av elva og som fant ut at det var på tide å ta seg en dukkert igjen. Igjen fascinerende. Det er annerledes å oppleve ting til fots enn fra bilvinduet, men det er også skumlere. Akkurat på denne turen har vi tidligere opplevd bushbuck og marekatter som ble matet av vakten.
vannbukk – alltid i nærheten av vann
fet krokodille
badelysten flodhest
I nærheten støtte vi engang på et neshorn. Det er det største dyret i parken. Elefanter er ikke i denne parken. Neshornene her tilhører den utrydningstruede svarte – spissmunnede – neshornarten. Veldig spesiell dyr i sin pansrede drakt. Dessverre beskytter den ikke mot krypskyttere. Det har vært krypskyttere også i denne parken selv om den er en av Kenyas best beskyttede. I dette området har vi også tidligere opplevd forelskede giraffer. Denne gangen krydde det av levende sebraer (og en død) i området langs elva hvor det ikke er så tørt.Dessuten en flokk marekatter (vervet monkey) som nesten kom på besøk i bilen.
Landskapet endrer karakter over korte avstander. Opp fra elvedalen, kom vi til en kunstig anlagt innsjø hvor det er mye fugl, første og fremst marabu. Underlig fugl – av storkeslekten. Hvorfor valgte Throne-Holst denne “stygge” fuglen som symbol for Freias sjokolade? Den trives på søppelfyllingene inne i Nairobi og som åtselfugl på savannen. Vi så forresten flere av dem som hadde skadde bein. Driver de og biter av hverandre beina? Ikke fugler du blir glad i.
får du lyst på sjokolade – en marabustork med skadet beit?
Dessuten var det masse gnu – dette flokkdyret som ikke minst er kjent for vandringene mellom Maasai Mara og Serengeti. De vandrer også her – ofte ut av parken, men ikke så langt – helst med sine følgesvenner sebraene. Kjenner jo godt gnuene fra den hjemlige savannen der de snøftende og gryntende går omkring – ensomme eller i flokk. De har jo fått navnet sitt etter gryntelyden de lager. (Selv om dyret heter wildebest på engelsk, har navnet gnu begynt å få fotfeste).
støvete gnu
Nå hadde de minste begynt å få nok og hadde inntatt sovestilling. Vi hadde begynt retretten tilbake til hovedinngangen. Vi passerte noen hundre sebraer, gnuer, kongonier, antiloper, eland, vortesvin og giraffer (men ingen løver) til før vi var tilbake i byen igjen – veldig fornøyd med dagens tur.
Må fortelle at dyrelivet på egen savanne har blitt vesentlig fattigere. Kineserne har bygd vei over savannen for å bygge jernbane, noe som har ført til økt biltrafikk. Det har også blitt observert unge gutter på bodaboda (motorsykkel) på jakt etter sebra som de selger inne i byen. Det er ikke akkurat lov, men hvem bryr seg?
Apropos dyreliv: En dag for en liten stund siden krøp et tusenbein over stuegulvet. Jeg tenkte, skal det få leve? Usikker som jeg var, valgte jeg likevel å tråkke på det med tøffelen så det ble temmelig flat. Fatma kunne etterpå fortelle meg at dette tusenbeinet var giftigere enn en skorpion. Så da gjorde jeg vel det riktige?
Da jeg hentet meldinger fra avisen “the Standard” fra sist lørdag her i Kenya, er det en sak som har fått et dramatisk etterspill. Det var Langata Primary School som hadde fått røvet lekeplassen sin i løpet av juleferien. Noen hadde satt opp en stor mur for å hindre ungene å leke der. Meningen var å ha parkeringsplasser til et hotell. Avisen skrev at myndighetene hadde gitt “landgrabberne” frist til mandag med å fjerne muren. Det var den ikke. Ungene var i harnisk og begynte å rive muren.
Da var det onkel politi ankom med hunder og tåregass og både slo og sparket etter ungene. Ingen forsto hva politiet hadde der å gjøre. Både i går og i dag har avisene vært fule av bilder fra skolen som forteller hvor brutale politiet var mot ungene. Noen har sammenliknet det med hva som skjedde i Sharpeville Sør-Afrika for nesten 40 år siden.
Reaksjonene har vært sterke både fra vanlige folk og politikere. Mange vil boykotte hotell Weston i Nairobi (ALDRI BO DER). Mange kritiserer skarpt hva politiet gjorde. Til og med president Kenyatta har vært ute og krevd at politiledelsen må straffes og hevdet at eiendomsmyndighetene ikke har gjort en god nok jobb. Det vil si at han kritiserte sin egen minister.
Skal si politiet i Nairobi lever opp til sitt rykte!
(IKKE I AVISEN, men Twitter) Journalist arrestert fordi han skrev kritisk artikkel om pengebruken i Isiolo – ett av Jubelees sterke byer. (Kalles også korrupsjon) Journalister protesterer på twitter. Mannen ble sluppet ut etter to dager (19.1)
Avisene kan ikke skrive om alt. De nye sikkerhetslovene har begrenset hva journalistene kan skrive om, bl.a. ikke om terrorangrep med bilder osv. Likevel kan du finne mye interessant å lese i avisene. The Standard er den nest største, men kanskje den mest kritiske avisa i Kenya. Lørdagsutgaven er på over 50 sider (derav 3 – 4 sider sport helt på slutten) og koster i gatesalg 60Ksh (ca. 5kr).
OVERSKRIFT Lørdag 17. januar 2015: JUBILEE UNVEILS NEW PARTY FOR 2017 POLLS
Bakgrunn: Det to store partikoalisjonene Jubilee og ODM sto mot hverandre ved valget i 2013. Jubilee vant flertallet i parlamentet. Det besto av to partier TNA og URP. Nå planlegger de å skape ett parti til valget i 2017.
En av redaktørene går inn for samtaler mellom ODM og Jubilee for å dempe motsetningene mellom blokkene særlig etter at Jubilee presset igjennom de nye sikkerhetslovene i parlamentet i desember 2014.
Omdiskutert prestisjeprosjekt. Mandag begynner sporleggingen av den nye standard sporvidde jernbanen mellom Nairobi og Mombasa. Ferdig om tre år?
Hvem er funnet død? ICC vitnet Meshack Yebel, eller en helt annen fyr (Hussein Yussuf)? Meshack Yebel skal være vitne i saken mot visepresident William Ruto som fortsatt har en sak gående mot seg i den Haag (ICC). Meshack Yebel er foreløpig forsvunnet.
Medlemmer av EACC kommisjonen (Kommisjonen for etikk og korrupsjon) stormet en politistasjon i Nakuru Countu som holdt en kvinne, Dorrcas Mugure, fengslet ulovlig i mer enn 24 timer uten lov og dom. Hun er beskyldt for å ha solgt tre stjålne kyr ulovlig og til for lav pris. Hun påstår selv det er hennes egne dyr. Mannen var imot salget, og det er muligens han som har meldt kona for forholdet. Han er imidlertid sportløst forsvunnet. EACC vil etterforske saken.
Matatu-operatører (matatu = småbuss med 14 pass) i det østlige Nairobi melder om økt press fra bander som Mungiki og Kamjesh. (Politiet er nå enerådende i å presse matatumannskapene for penger.) De opererer med priser fra Ksh50 til Ksh 200 (16NOK) daglig. Politiet sier de ikke kjenner til forholdet, men vil gå inn i saken.
En skole i Langata i Nairobi opplevde at skolelekeplassen ble okkupert av “landgrabbers” for kort stund tilbake. De gikk inn og laget mur rundt skolens lekeplass og hevdet at området var deres. Nå sier regjeringen klart fra at plassen tilhører skolen og har gitt landgrabberne frist til mandag med å fjerne muren.
To journalister ble skadet da de ville dekke en protestdemonstrasjon mot myndighetene fordi de handelsmenn ble nektet å sette opp sine boder i Madarakamarkedet i Makongeni. Thikapolitiet brukte tåregass mot journalistene og skøyt i lufta med skarpt for å spre de sinte handelsmennene. En politioffiser skal ha brølt: “Get out of here you people of the press. You are the ones who peddle falsehoods about us. We do not want you to be near as we deal with these people.”
Mange handelsfolk skal ha bli slått og skadet da politiet angrep dem med hunder og køller. Myndighetene sier de ikke har betalt for bodene, mens en talsperson for handelsfolka sier de har kvittering for at de har betalt. Thika MP Alice Ng’ang’a ble også tatt i den samme demonstrasjonen. Hun fordømmer politiet for deres brutalitet og ber leder for det nasjonale politiet, Samuel Arachi, å gå til straffetiltak mot politioffiserene.
Kvinner fra Transmara (Maasai maraområdet) demonstrerte mot anti-omskjæring etter å ha holdt to anti-omskjæringskvinner som gisler. De to kvinnene gikk inn i en landsby for å stoppe omskjæring blant unge kvinner. De ble holdt som gisler i rundt 8 timer av rasende lokale kvinner. Landsbykvinnene demonstrerte etterpå for retten til omskjæring av kvinner. Det er en del av deres kultur., hevdet de. De hevdet også at disse kvinnene tok penger fra dem i stedet for å melde dem til politiet.
I tillegg kan du lese om hvordan ikke omskårne kvinner får problemer og blir stigmatisert i visse deler av Kenya. En kvinne ble gift inn i en familie uten å være omskåret. Hun hadde motsatt seg det i sin egen familie. De andre kvinnene i mannens familie unngikk henne og hevdet hun brøt århundrers tradisjon. Det gikk så langt at de anklaget henne hvis avlingene sviktet eller sykdom rammet familien.
Omskjæring av kvinner FMG er svært omdiskutert i Kenya, men det er forbudt i dag.
Avisen har to vedlegg – ett om “Smart-Harvest” – tips om hvordan du kan bli en dyktig jordbruker; og et ungdomsmagasin EVE-woman. Det er interessant å lese hva som opptar folk her i Afrika. Avisene og fjernsyn er en kilde, men på facebook og twitter kommer du kanskje enda nærmere “sannheten”.
Sov som en stein gjennom en god natt. Vi bruker ikke AC, men vifte. AC er usunt! Våknet opp til fuglekonsert og fin utsikt mot svømmebassenget hvor noen italienere hadde begynt å rigge seg til i sine solsenger. Så var det å finne frokostsalen.
Vet ikke helt om bakgrunnen for dette hotelletablissementet, men det var stort, og spredte seg over et stort område – nesten fra bysentrum og ut til havbukta. Noen steder gikk man på bro bygget over den lokale gaten. Det viste seg at frokostsalen lå nærmest byen. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men du kunne få det meste – i alle fall det italienere spiser til frokost. Det viste seg at mange av personalet snakket bedre italiensk enn engelsk, og de fleste av gjestene vi møtte var italienere. Hvorfor?
Det er det litt vanskelig å svare på. Malindi som er en litt større by 12km nord for Watamu, var tidligere en tysk ferieby. Av en eller annen grunn “overtok” italienerne byen, og gjorde den til “sin” ferieby. De brydde seg lite om den muslimske swahilikulturen, den fikk være i fred. Men hoteller og feriesteder ble etter hvert overtatt av italienere (mafiaen?). Dette har tydeligvis spredt seg sørover til Watamu hvor det krydde av “italienske” restauranter og etablissementer. Den internasjonale flyplassen i Malindi hadde mange direkte flyginger til og fra Italia. Enkelt og greit, ingen mellomlanding i Nairobi eller Mombasa.
Mine kenyanske venner hadde imidlertid ingen vanskeligheter med å bli forstått, endog den italienske fyren i resepsjonen snakket greit kiswahili. Ansatte ellers hadde kiswahili som sitt morsmål. Selv prøvde jeg alltid å hilse på folk på kiswahili: “Habari asubuhi”, ble besvart med “mzuri”. Italienerne nøyde seg med “ciao.”
lavvansområdet
fantastske korallformasjoner
Vi valgte å åpne dagen med å utforske stranda. Det som gjør Watamuområdet litt spesielt er at stranda har tre store bukter, Watamu Beach, Blue Lagune og Turtle Bay. Vårt hotell hadde strand til Blue Lagune, ei bukt som var beskyttet av tre øyer mot selve havet. Det så jo veldig greit ut. Da vi vandret ned til stranda ble vi likevel litt overasket da vi oppdaget at nå som det var lavvann (ebbe), kunne vi ikke svømme. Vi kunne derimot vasse ut til øyene utenfor (den ene av dem hadde man gitt navnet “Jamaica”) – og det ble en fantastisk opplevelse. Noen unge menn (beachboys) opptrådde som guider og viste oss skjell, sjøstjerner, krabber (noen var farlige på grunn av spisse klør), anemoner og kråkeboller. Krabbene kunne lett gjemme seg i huler i korallveggene. Det siste gjorde at ungene ble litt skremt av alt det farlige som vi vasset i. Synes nesten synd på dem der de løftet beina sine høyt for å unngå å tråkke på det farlige.
krabbeskjell
litt spesiell sjøstjerne
denne hadde skarpe klør
Øyene var jo laget av koraller, undergravet av havet som hadde formet fantastiske formasjoner som det er vanskelig å finne noe å sammenlikne med. Tror ikke det fins noe som ligner. Hele kystområdet ved Watamu er jo en del av en marin nasjonalpark. Det var for eksempel strengt forbudt å trå på levende koraller. I selve byen var mange hus dekorert med murer av koraller, noe vi også hadde opplevd i Lamu. Her i Watamu var jo tydeligvis kysten hevet under en landehevning for lang tid tilbake.
Spekket med ny viten gikk vi i land igjen. Ungene fikk boltre seg i ett av de tre svømmebassengene. Her var det ingen sjøstjerner eller krabber å tråkke på. Selv må jeg innrømme at jeg nøt svømmeturene i svømmebassengene i så nydelig vann. Har absolutt tanker om å begynne å svømme i Aquarama når jeg kommer hjem.
Mat må man ha, men italiensk mat var vi ikke interessert i. Vi tok bilen fatt, men etter et mislykket forsøk, havnet vi til slutt på “Swahili Cafe” litt utenfor sentrum av byen. “Swahili food” er tradisjonell mat som du finner på restauranter langs kysten. Du vil finne en blanding av ris, grønnsaker og fisk/kjøtt helst med chillisaus, noe som er litt sterkt for meg. Noen synes det er deilig mat, men på min favorittliste står den ikke! Vi oppdaget for øvrig at verten for kafeen var absolutt italiensk, men hun snakket flytende kiswahili (og engelsk).
Fatma ville til sjøs. Etter forhandlinger med hotellresepsjonen ble det fikset. Morgenen etter ble vi fraktet til Turtle Bay for å gå om bord i en båt der. Om havskilpaddene går i land for å legge egg akkurat i Turtle Bay, vites ikke, men havskilpaddene legger egg på strendene i området. “Watamu Marine Park” ble i utgangspunktet anlagt for å beskytte dem.
Vi vasset om bord i en av de mange turistbåtene der, enkelt og greit. Turen hadde tre mål: Å oppleve delfiner, å svømme blant koralfiskene, å se mangroveskogen og spise lunsj ute. I tillegg fikk vi oppleve mejikonda folkedans.
Litt grått og lett sjøgang var det da vi dro av sted langs kysten av Watamu. Noen hyllet seg inn i håndklærne vi hadde lånt på hotellet. Ikke alle følte seg like sjøsterke. Vi gikk både oppover og nedover kysten, langt ute og nærmere land, men ingen delfiner var å se. Kapteinen hadde nesten gitt opp, da en av mannskapet sa, jeg syns jeg så en ryggfinne. Alle stirret spent i samme retning, og plutselig så “kokte” havet av delfiner. Det var en ganske fascinerende opplevelse. Jeg var heldig som hadde knappen på fotoapparatet nede da en av dem hoppet høyt over vannflaten. Hva de holdt på med, er vanskelig å vite; kanskje de bare lekte med oss turister. Noen spurte om noen ville bade med delfinene, men ingen ville det.
Guiden fortalte at delfinene ofte er fulgt av hai. Vi fikk i alle fall se noe som noen mente var en hai. Deler av kysten var stengt for bading takket være haitrusselen.
Ikke så lenge etter ankret vi opp, og kapteinen spurte om noen ville svømme blant korallrev. Det var det større interesse for. Faktisk var jeg den som var først uti. Det krydde med små stripete koralfisk. Jeg lurte på om de ville spise meg, men det var heldigvis annen mat de likte bedre. Buda ble imidlertid bitt av en annen type fisk. De hadde svømmebriller til utlån, og selv om de jeg fikk låne, lakk; fikk jeg et fascinerende inntrykk av det å dykke i koralverden. Utrolig mange farger både på fisk og koraller. Jeg turte ikke å ta kameraet med under vann, selv om det skulle være vanntett ned til 15 meter. Salmah fikk låne svømmevest og var ute på dypt vann for første gang.
legg merke til all småfisken som følger etter.
Seinere fikk de andre bade på grunna. I mens passerte en havskilpadde. Mangroveskog hadde vi sett før i Lamu. Det som var av interesse var den motstrømmen som møtte oss da vi gikk inn Mida Creek – saltvann møter ferskvann – en mini Saltstrøm; vannet var ennå ikke kommet på sitt laveste.
merkelig koralformasjon i tidevannsstrømmen Seinere kom det ombord tre mann til med mat og drikke. Litt lenger opp i elva gikk vi i land for lunsj på Waka Waka Island. Det var en varm opplevelse, men sjømat ble det servert, både lobster (en slags kreps, mindre enn hummer), prawns (store reker), fiske fileter osv (se bilde). Og så ble de mejikondadans etterpå, der våre damer fikk lov til å være med. (Mejikonda er et fellesnavn på kyststammene – det betyr de ni stammene som alle befinner seg langs kysten fra Tanzania til Somalia. De snakker en kiswahilidialekt i følge Fatma.)
sjømat
mejikondadans med egne deltakere.
Jeg tenkte litt etterpå hvor mange som var engasjert i båtturen vår. En mann på hotellet, tre mann var mannskap (derav en guide), tre som hadde med maten å gjøre, det dukket opp noen flere hjelpere på lunsjstedet samt 9 personer i musikk/dansetruppen. Jo da, turismen kan være en god inntektskilde for mange.
På veien hjemover hadde det forresten økt på i vindstyrke, det sprutet godt noen ganger da vi bautet nordover. Det benyttet absolutt mange seg av. Wind surfing var svært populært – en ble faktisk tvunget til å hoppe over båten vår. Så både gøy og farlig ut. Så også noen som drev med surfebrett med seil (hva nå det heter – brettseiling?)
Nær endepunktet på turen var det en enslig koraløy sånn i gangavstand fra stranda. Det er Isola Amorosa fortalte guiden, kjærlighetsøya. Romantisk!
Nå har vi erfaring fra båtturer i Lamu, Malindi og Matamu. Alle ga oss forskjellige gode opplevelser. Det er bra. Men en skal være forsiktig med hvem en gir oppdraget. Det er mye snusk i bransjen, og vi ville ikke komme i den situasjonen at vi havnet på en øde ø, selv om den het noe så vakkert som Isola Amororosa.
Søndagsmorgen var det slutt. Vi hadde 600km hjem. Vi ville starte kjøreturen etter frokost. Fatma, Salmah og jeg bestemte oss for å gå til Den blå lagune for å ta et siste bad før frokost. Vi gikk, og det var heldigvis høyvann. Herlig. Få minutter seinere ankom Buda og hans familie. Også her ble det en fellesopplevelse, en god fellesopplevelse og ta med seg hjem.
Nokså merkelig tittel, ikke sant, fordi jeg befinner meg fortsatt i Kenya. Men tittelen har sin berettigelse, enda vi ikke visste noe om det når vi tidlig om tordagsmorgenen dro av sted på Mombasa Highway retning nettopp Mombasa.
Vi hadde bestemt oss for å dra på ferietur først og fremst av hensyn til barna. De hadde lyst til å dra til havet for å bade, ikke bare til stedets (Kitengelas) nokså begrensede svømmebasseng. Dit er det “bare” 450km, så uansett ville det ta tid å komme dit.
Vi diskuterte på forhånd hvor vi skulle dra, Southcoast, Northcoast eller Watamu. Vi endte opp med Watamu, selv om dit var det hele 600km, men ingen hadde vært der før og nå var det dessuten utenfor sesongen, så kanskje vi kunne få noe billig. Vi bestilte ikke noe på forhånd.
Å kjøre i mørke i Kenya er en risikosport. Veilys fins mange steder, men de er aldri slått på. Et par steder eksperimenterer de med veilys med solarladning, og det ser ut til å være en mulighet. Trafikken var tett med trailere kl 5 om morgenen, og det var stuende mørkt. Det som er farlig, er at noen ikke fullt så langsomkjørende trailerne kjører forbi de langsomkjørende trailerne. Det bruker de kanskje en km på. Kommer det noen imot, må de vær så god å vente til forbikjøringen er gjennomført, om så du må ut i grøfta for å vente. Det skjer i alle fall en gang i blant. På den andre siden går det ganske fort for vanlige personbiler å passere trailerne. Men kjøringen blir i rykk og napp. Noen ganger må du ligge bak og trykke i mange kilometer før en mulighet byr seg.
Dessuten er ikke veistandarden av like høy kvalitet hele veien. Deler av strekningen er etter hvert blitt nokså slitent, og “potholes” (huller i veidekket) har det etter hvert blitt nokså mange av. Vi så folk som jobbet på veien, med hakke og spade, for å lage flere “potholes”? Bilen vår er en Toyota Hi-Ace med innmonterte busseter, men det hjelper ikke mye for dem som sitter bak. Potholes merkes!
Området veien går igjennom er i det hele nokså folketomt, med noen unntak. Naturen er mange steder vakker og variert, og baobabtrærne er svært dekorative. Dajernbanen ble bygd for 120 år siden krydde det av ville dyr her, og historien om løvene i Tsavo er legendarisk. De skal ha drept over 100 arbeidere på banen.
Veien går også gjennom Tsavo National Park, men noen elefanter så vi ikke denne gangen. Rart at de ikke har bygget bro noen steder for å slippe dyrelivet under veien. Har bare hørt at toget skal ha drept en elefant. Den nye jernbanen skal bygges med bro slik at dyrene kan gå under.
rast
Litt sjarmerende er historien bak navnet “Sultan Hamud”, et lite tettsted langs veien. Formelt var Mombasaområdet en del av sultanen av Zanzibars rike. Britene hadde for lengst overtatt kontrollen da sultanen ba om å få ta en tur med toget. Det fikk han lov til, men banen var på langt nær ferdig, så han fikk være med så langt det var mulig å kjøre. Stedet ble selvfølgelig oppkalt etter ham, Sultan Hamud.
toget på vei gjennom sisalåkeren
I dag er vel Voi den eneste byen langs veien. Da er det bare 160km på humpete vei til Mombasa. Voi er inngangsstedet for Tsavo-East nasjonalpark, Kenyas største. Den er berømt for sine røde elefanter. Vi var der for noen år siden, enormt område.
Har egentlig aldri forstått transportsystemet til og fra Mombasa. Her går det en kø av langsomtgående trailere opp og ned døgnet rundt. De bruker en 12 – 15 timer på turen. Ved siden av veien går det godstog i samme tempo, men de er på en måte allerede utkonkurrert av lastebilene. Nå bygges en ny jernbane, parallelt med den gamle; vi så kineserne var i gang mange steder; normalsporet, som skal kunne kjøre med containere i to etasjer i 100km/t. Vil det fungere? Persontogene skal kunne gå i 120kmt og bruke 5 timer til Mombasa (mot dagens 14timer++) og skal ha avgangflere ganger om dagen. Det blir spennende å se hvordan det gamle kartellsystemet vil kunne tilpasse seg dette systemet. Vi de prøve å drepe jernbanen på nytt?
Turen nedover gikk greit, men vi brukte mer tid enn vi hadde beregnet delvis på grunn av trailertrafikken, men også på grunn av mange småstopp, så da vi kom til Mombasa, ville vel egentlig de fleste stoppe der. Ungene hadde oppført seg fint, men nå begynte de å bli lei. Men turen fortsatte likevel ufortrødent til Watamu, der vi trøtte, men slitne (!) begynte å lete etter et sted å bo.
Vi hadde jo tenkt på tre overnattinger på et greit sted for ungene. Etter en stund fant vi et sted som het Aquarius Beach Resort. De hadde et tilbud for gjester som de kalte B&B. For oss ville det komme på 3 700kr for to dobbeltrom med barneseng. Selvfølgelig var det dyrt for mine kenyanske venner, men vi fant ut at det var verdt det. Så ut på ettermiddagen var vi vel installert. En annen sak var av språklig art. All informasjon var på italiensk!
Da har det blitt nytt år, og vi er tilbake i den gamle tralten, nesten. Skolen starter ikke før på tirsdag. I julen var “Jackie”, hushjelpen til Buda, hjemme på juleferie. Hun skal komme tilbake i dag. Det ble Fatma som gjorde den meste av matlagingen for oss, ja, vi var vel stort sett samlet det meste av dagen hos oss, mens natten ble tilbrakt i de respektive husene.Det var hyggelig, men litt slitsomt for Fatma i det lange løp, så hun ser fram til at “Jackie” kommer tilbake.
En annen sak er at “Jackie” (det er ikke hennes egentlige navn) er enda mer gravid en MamaRashah. Jeg vet ikke når MamaRashah eller Jackie skal nedkomme, for det er et tabuområde å snakke om. Overtroen er nær når det gjelder graviditet og fødsel, ingen må snakke om det for det kan “skade” barnet. På den andre siden er det oftest vanskelig å skjule en graviditet; likevel er temaet hysj-hysj. Veldig annerledes enn hos oss.
Vi var i et bryllup her like før jul i den katolske kirken, St. Monica. Det var en god og glad opplevelse. To av naboene våre fant ut at de skulle gifte seg på nytt i kirken. Han er fra Venezia og hun er fra Kisii i Kenya, og det er ingen hemmelighet at hun er høyere enn han og dessuten høygravid med nr.2. Nr. 1 er ei jente med det velklingende navnet Astrid, etter en svensk jente han engang møtte i Sverige. Vielsen foregikk i kapellet i kirken. Det som var litt spesielt med dette kapellet var at alteret var “buret” inne bak et nokså åpent gitter. Døren var imidlertid åpen så alteret kunne sees fra kirkebenkene.
kapellet
Det viste seg at hun ikke hadde papirer på at hun var døpt, så hun lot seg døpe en gang til “for sikkerhets skyld”. Det var den første delen av seremonien. Den andre delen var selve bryllupet da de to lenge måtte holde hverandre i hendene og svare på spørsmål fra presten, så var det ringer og til slutt erklærte presten dem under stor klapp og jubel at de var rette ektefolk å være! Den siste delen var kanskje den mest høytidelige, nattverdshandlingen. Intet ble framsagt på latin, desto mer på kiswahili, derfor forsto jeg ikke alt av hva som foregikk. Men jeg kjenner jo til innholdet – og de ble gift.
Jeg har bare vært i ett bryllup i en katolsk kirke tidligere, i Oslo, og stemningen var like “løs” og munter den gang som i dag. Kan ikke glemme da jeg spurte presten (fra Arendal) om hvor og når jeg kunne ta bilder, og presten svarte, overalt og når som helst. Slik ble det denne gangen også. Et par var meget ivrige fotografer, en holdt kameraet nesten opp i ansiktet på bruden, jeg prøvde å være mer diskret.
Avslutningen var jo en slags afrikansk sang med sterk rytme, så det var mye klapping og hoftesving. Men noen brudemarsj ut var det ikke. Derimot ble det tatt bilder foran alteret av ulike kombinasjoner.
Nyttårsaften var det fest. Det var komiteen for “borettslaget” som inviterte, og denne gangen meldte 12 husstander seg på. Selvfølgelig var det utefest i hagen til nr.15 med mat (pilao) og bål og prat og drikke. Det ble ikke kaldere enn at en jakke klarte seg. Leken gikk ut på å huske hvem de forskjellige var og hvilket husnummer de bodde i. Det var vanskelig nok i mørket, og det ble stor latter og munterhet da folk avslørte sin uvitenhet. Jeg opplevde ikke noe overdrevet alkoholkonsum; og like før midnatt holdt en av beboerne, en pastor, en kort andakt for det nye året. Etter midnatt – uten et smell eller fyrverkeri, tok festen litt av, men da var ikke jeg der.
Neste dag ble en trøtt dag – og uten nyttårskonsert eller hopprenn, men vi fikk presidentens tale i reprise. Han mante alle til kamp mot korrupsjonen. Kanskje han burde begynne med sin egen regjering? De nye sikkerhetsreglene har begynt å tre i kraft, og det påstås at en mann fikk to års fengsel fordi han påsto at presidenten hadde rød nese.
Likevel fikk jeg meg en kort tur ut mot savannen, som for så vidt akkurat da var uten særlig liv. Desto hyggeligere to dager før nyttår å oppleve en flokk med giraffer rolig vandrende over savannen – første og siste gang i 2014. Dagen etter åpnet med et strutsepar og flokker med antiloper, gnu og sebra. Så det er fortsatt liv.
Det håper jeg det er for de fleste av mine venner i “gamlelandet” eller hvor dere befinner dere.
FortsattGODT NYTT ÅR
Så kom sjokkmeldingen om Fidel Odingas død, sønnen til opposisjonslederen
