Nokså merkelig tittel, ikke sant, fordi jeg befinner meg fortsatt i Kenya. Men tittelen har sin berettigelse, enda vi ikke visste noe om det når vi tidlig om tordagsmorgenen dro av sted på Mombasa Highway retning nettopp Mombasa.
Vi hadde bestemt oss for å dra på ferietur først og fremst av hensyn til barna. De hadde lyst til å dra til havet for å bade, ikke bare til stedets (Kitengelas) nokså begrensede svømmebasseng. Dit er det “bare” 450km, så uansett ville det ta tid å komme dit.
Vi diskuterte på forhånd hvor vi skulle dra, Southcoast, Northcoast eller Watamu. Vi endte opp med Watamu, selv om dit var det hele 600km, men ingen hadde vært der før og nå var det dessuten utenfor sesongen, så kanskje vi kunne få noe billig. Vi bestilte ikke noe på forhånd.
Å kjøre i mørke i Kenya er en risikosport. Veilys fins mange steder, men de er aldri slått på. Et par steder eksperimenterer de med veilys med solarladning, og det ser ut til å være en mulighet. Trafikken var tett med trailere kl 5 om morgenen, og det var stuende mørkt. Det som er farlig, er at noen ikke fullt så langsomkjørende trailerne kjører forbi de langsomkjørende trailerne. Det bruker de kanskje en km på. Kommer det noen imot, må de vær så god å vente til forbikjøringen er gjennomført, om så du må ut i grøfta for å vente. Det skjer i alle fall en gang i blant. På den andre siden går det ganske fort for vanlige personbiler å passere trailerne. Men kjøringen blir i rykk og napp. Noen ganger må du ligge bak og trykke i mange kilometer før en mulighet byr seg.
Dessuten er ikke veistandarden av like høy kvalitet hele veien. Deler av strekningen er etter hvert blitt nokså slitent, og “potholes” (huller i veidekket) har det etter hvert blitt nokså mange av. Vi så folk som jobbet på veien, med hakke og spade, for å lage flere “potholes”? Bilen vår er en Toyota Hi-Ace med innmonterte busseter, men det hjelper ikke mye for dem som sitter bak. Potholes merkes!
Området veien går igjennom er i det hele nokså folketomt, med noen unntak. Naturen er mange steder vakker og variert, og baobabtrærne er svært dekorative. Da jernbanen ble bygd for 120 år siden krydde det av ville dyr her, og historien om løvene i Tsavo er legendarisk. De skal ha drept over 100 arbeidere på banen.
Veien går også gjennom Tsavo National Park, men noen elefanter så vi ikke denne gangen. Rart at de ikke har bygget bro noen steder for å slippe dyrelivet under veien. Har bare hørt at toget skal ha drept en elefant. Den nye jernbanen skal bygges med bro slik at dyrene kan gå under.
Litt sjarmerende er historien bak navnet “Sultan Hamud”, et lite tettsted langs veien. Formelt var Mombasaområdet en del av sultanen av Zanzibars rike. Britene hadde for lengst overtatt kontrollen da sultanen ba om å få ta en tur med toget. Det fikk han lov til, men banen var på langt nær ferdig, så han fikk være med så langt det var mulig å kjøre. Stedet ble selvfølgelig oppkalt etter ham, Sultan Hamud.
I dag er vel Voi den eneste byen langs veien. Da er det bare 160km på humpete vei til Mombasa. Voi er inngangsstedet for Tsavo-East nasjonalpark, Kenyas største. Den er berømt for sine røde elefanter. Vi var der for noen år siden, enormt område.
Har egentlig aldri forstått transportsystemet til og fra Mombasa. Her går det en kø av langsomtgående trailere opp og ned døgnet rundt. De bruker en 12 – 15 timer på turen. Ved siden av veien går det godstog i samme tempo, men de er på en måte allerede utkonkurrert av lastebilene. Nå bygges en ny jernbane, parallelt med den gamle; vi så kineserne var i gang mange steder; normalsporet, som skal kunne kjøre med containere i to etasjer i 100km/t. Vil det fungere? Persontogene skal kunne gå i 120kmt og bruke 5 timer til Mombasa (mot dagens 14timer++) og skal ha avgangflere ganger om dagen. Det blir spennende å se hvordan det gamle kartellsystemet vil kunne tilpasse seg dette systemet. Vi de prøve å drepe jernbanen på nytt?
Turen nedover gikk greit, men vi brukte mer tid enn vi hadde beregnet delvis på grunn av trailertrafikken, men også på grunn av mange småstopp, så da vi kom til Mombasa, ville vel egentlig de fleste stoppe der. Ungene hadde oppført seg fint, men nå begynte de å bli lei. Men turen fortsatte likevel ufortrødent til Watamu, der vi trøtte, men slitne (!) begynte å lete etter et sted å bo.
Vi hadde jo tenkt på tre overnattinger på et greit sted for ungene. Etter en stund fant vi et sted som het Aquarius Beach Resort. De hadde et tilbud for gjester som de kalte B&B. For oss ville det komme på 3 700kr for to dobbeltrom med barneseng. Selvfølgelig var det dyrt for mine kenyanske venner, men vi fant ut at det var verdt det. Så ut på ettermiddagen var vi vel installert. En annen sak var av språklig art. All informasjon var på italiensk!
Ennå var vi ikke kommet helt til Jamaica.
