Sov som en stein gjennom en god natt. Vi bruker ikke AC, men vifte. AC er usunt! Våknet opp til fuglekonsert og fin utsikt mot svømmebassenget hvor noen italienere hadde begynt å rigge seg til i sine solsenger. Så var det å finne frokostsalen.
Vet ikke helt om bakgrunnen for dette hotelletablissementet, men det var stort, og spredte seg over et stort område – nesten fra bysentrum og ut til havbukta. Noen steder gikk man på bro bygget over den lokale gaten. Det viste seg at frokostsalen lå nærmest byen. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men du kunne få det meste – i alle fall det italienere spiser til frokost. Det viste seg at mange av personalet snakket bedre italiensk enn engelsk, og de fleste av gjestene vi møtte var italienere. Hvorfor?
Det er det litt vanskelig å svare på. Malindi som er en litt større by 12km nord for Watamu, var tidligere en tysk ferieby. Av en eller annen grunn “overtok” italienerne byen, og gjorde den til “sin” ferieby. De brydde seg lite om den muslimske swahilikulturen, den fikk være i fred. Men hoteller og feriesteder ble etter hvert overtatt av italienere (mafiaen?). Dette har tydeligvis spredt seg sørover til Watamu hvor det krydde av “italienske” restauranter og etablissementer. Den internasjonale flyplassen i Malindi hadde mange direkte flyginger til og fra Italia. Enkelt og greit, ingen mellomlanding i Nairobi eller Mombasa.
Mine kenyanske venner hadde imidlertid ingen vanskeligheter med å bli forstått, endog den italienske fyren i resepsjonen snakket greit kiswahili. Ansatte ellers hadde kiswahili som sitt morsmål. Selv prøvde jeg alltid å hilse på folk på kiswahili: “Habari asubuhi”, ble besvart med “mzuri”. Italienerne nøyde seg med “ciao.”
Vi valgte å åpne dagen med å utforske stranda. Det som gjør Watamuområdet litt spesielt er at stranda har tre store bukter, Watamu Beach, Blue Lagune og Turtle Bay. Vårt hotell hadde strand til Blue Lagune, ei bukt som var beskyttet av tre øyer mot selve havet. Det så jo veldig greit ut. Da vi vandret ned til stranda ble vi likevel litt overasket da vi oppdaget at nå som det var lavvann (ebbe), kunne vi ikke svømme. Vi kunne derimot vasse ut til øyene utenfor (den ene av dem hadde man gitt navnet “Jamaica”) – og det ble en fantastisk opplevelse. Noen unge menn (beachboys) opptrådde som guider og viste oss skjell, sjøstjerner, krabber (noen var farlige på grunn av spisse klør), anemoner og kråkeboller. Krabbene kunne lett gjemme seg i huler i korallveggene. Det siste gjorde at ungene ble litt skremt av alt det farlige som vi vasset i. Synes nesten synd på dem der de løftet beina sine høyt for å unngå å tråkke på det farlige.
Øyene var jo laget av koraller, undergravet av havet som hadde formet fantastiske formasjoner som det er vanskelig å finne noe å sammenlikne med. Tror ikke det fins noe som ligner. Hele kystområdet ved Watamu er jo en del av en marin nasjonalpark. Det var for eksempel strengt forbudt å trå på levende koraller. I selve byen var mange hus dekorert med murer av koraller, noe vi også hadde opplevd i Lamu. Her i Watamu var jo tydeligvis kysten hevet under en landehevning for lang tid tilbake.
Spekket med ny viten gikk vi i land igjen. Ungene fikk boltre seg i ett av de tre svømmebassengene. Her var det ingen sjøstjerner eller krabber å tråkke på. Selv må jeg innrømme at jeg nøt svømmeturene i svømmebassengene i så nydelig vann. Har absolutt tanker om å begynne å svømme i Aquarama når jeg kommer hjem.
Mat må man ha, men italiensk mat var vi ikke interessert i. Vi tok bilen fatt, men etter et mislykket forsøk, havnet vi til slutt på “Swahili Cafe” litt utenfor sentrum av byen. “Swahili food” er tradisjonell mat som du finner på restauranter langs kysten. Du vil finne en blanding av ris, grønnsaker og fisk/kjøtt helst med chillisaus, noe som er litt sterkt for meg. Noen synes det er deilig mat, men på min favorittliste står den ikke! Vi oppdaget for øvrig at verten for kafeen var absolutt italiensk, men hun snakket flytende kiswahili (og engelsk).
Fatma ville til sjøs. Etter forhandlinger med hotellresepsjonen ble det fikset. Morgenen etter ble vi fraktet til Turtle Bay for å gå om bord i en båt der. Om havskilpaddene går i land for å legge egg akkurat i Turtle Bay, vites ikke, men havskilpaddene legger egg på strendene i området. “Watamu Marine Park” ble i utgangspunktet anlagt for å beskytte dem.
Vi vasset om bord i en av de mange turistbåtene der, enkelt og greit. Turen hadde tre mål: Å oppleve delfiner, å svømme blant koralfiskene, å se mangroveskogen og spise lunsj ute. I tillegg fikk vi oppleve mejikonda folkedans.
Litt grått og lett sjøgang var det da vi dro av sted langs kysten av Watamu. Noen hyllet seg inn i håndklærne vi hadde lånt på hotellet. Ikke alle følte seg like sjøsterke. Vi gikk både oppover og nedover kysten, langt ute og nærmere land, men ingen delfiner var å se. Kapteinen hadde nesten gitt opp, da en av mannskapet sa, jeg syns jeg så en ryggfinne. Alle stirret spent i samme retning, og plutselig så “kokte” havet av delfiner. Det var en ganske fascinerende opplevelse. Jeg var heldig som hadde knappen på fotoapparatet nede da en av dem hoppet høyt over vannflaten. Hva de holdt på med, er vanskelig å vite; kanskje de bare lekte med oss turister. Noen spurte om noen ville bade med delfinene, men ingen ville det.
Guiden fortalte at delfinene ofte er fulgt av hai. Vi fikk i alle fall se noe som noen mente var en hai. Deler av kysten var stengt for bading takket være haitrusselen.
Ikke så lenge etter ankret vi opp, og kapteinen spurte om noen ville svømme blant korallrev. Det var det større interesse for. Faktisk var jeg den som var først uti. Det krydde med små stripete koralfisk. Jeg lurte på om de ville spise meg, men det var heldigvis annen mat de likte bedre. Buda ble imidlertid bitt av en annen type fisk. De hadde svømmebriller til utlån, og selv om de jeg fikk låne, lakk; fikk jeg et fascinerende inntrykk av det å dykke i koralverden. Utrolig mange farger både på fisk og koraller. Jeg turte ikke å ta kameraet med under vann, selv om det skulle være vanntett ned til 15 meter. Salmah fikk låne svømmevest og var ute på dypt vann for første gang.
Seinere fikk de andre bade på grunna. I mens passerte en havskilpadde. Mangroveskog hadde vi sett før i Lamu. Det som var av interesse var den motstrømmen som møtte oss da vi gikk inn Mida Creek – saltvann møter ferskvann – en mini Saltstrøm; vannet var ennå ikke kommet på sitt laveste.
Seinere kom det ombord tre mann til med mat og drikke. Litt lenger opp i elva gikk vi i land for lunsj på Waka Waka Island. Det var en varm opplevelse, men sjømat ble det servert, både lobster (en slags kreps, mindre enn hummer), prawns (store reker), fiske fileter osv (se bilde). Og så ble de mejikondadans etterpå, der våre damer fikk lov til å være med. (Mejikonda er et fellesnavn på kyststammene – det betyr de ni stammene som alle befinner seg langs kysten fra Tanzania til Somalia. De snakker en kiswahilidialekt i følge Fatma.)
Jeg tenkte litt etterpå hvor mange som var engasjert i båtturen vår. En mann på hotellet, tre mann var mannskap (derav en guide), tre som hadde med maten å gjøre, det dukket opp noen flere hjelpere på lunsjstedet samt 9 personer i musikk/dansetruppen. Jo da, turismen kan være en god inntektskilde for mange.
På veien hjemover hadde det forresten økt på i vindstyrke, det sprutet godt noen ganger da vi bautet nordover. Det benyttet absolutt mange seg av. Wind surfing var svært populært – en ble faktisk tvunget til å hoppe over båten vår. Så både gøy og farlig ut. Så også noen som drev med surfebrett med seil (hva nå det heter – brettseiling?)
Nær endepunktet på turen var det en enslig koraløy sånn i gangavstand fra stranda. Det er Isola Amorosa fortalte guiden, kjærlighetsøya. Romantisk!
Nå har vi erfaring fra båtturer i Lamu, Malindi og Matamu. Alle ga oss forskjellige gode opplevelser. Det er bra. Men en skal være forsiktig med hvem en gir oppdraget. Det er mye snusk i bransjen, og vi ville ikke komme i den situasjonen at vi havnet på en øde ø, selv om den het noe så vakkert som Isola Amororosa.
Søndagsmorgen var det slutt. Vi hadde 600km hjem. Vi ville starte kjøreturen etter frokost. Fatma, Salmah og jeg bestemte oss for å gå til Den blå lagune for å ta et siste bad før frokost. Vi gikk, og det var heldigvis høyvann. Herlig. Få minutter seinere ankom Buda og hans familie. Også her ble det en fellesopplevelse, en god fellesopplevelse og ta med seg hjem.
Så herlige bilder <3
Oslofru: Takk for det. Det var jo herlige tilstander!
Trodde først det dreide seg om en tur til Karibia – men så etter å ha lest litt tekst og sett bilder, satt jeg igjen med følelsen av at det var like vakkert som et møte med øyer utenfor Thailand! Men det var det jo ikke, Afrika er sannelig mangfoldigt!