Jo da, sykkel har jeg vokst opp med. Det har vel de fleste på min alder. Da jeg var barn hadde ikke jeg noen barnesykkel, men de fantes nok. Jeg måtte ta til takke med sykler som allerede hadde vært brukt noen år; helst damesykler fordi de hadde ikke stang. De gikk an å klyve opp på for en liten pjokk. Som guttunge var det greit å komme seg rundt til forskjellige aktiviteter eller steder. Slik har det bare fortsatt, kanskje spesielt i de unge år med mange og lange turer på sykkelsetet. Men også seinere i livet har jeg hatt stor glede av dette trillende framkomstmiddelet – der muskelkraft og tyngdekraft er drivkraften til å komme framover.
Den har vært brukt både nyttig virksomhet, men ikke minst brukt i fritidssammenheng. Den har brakt meg til og fra jobb, eller ut på lengre turer; fortrinnsvis i Norge, men jeg har syklet litt i Danmark og Afrika også – og en liten tur i Sverige – på venstre side. Men mest har den brakt meg rundt i Norge. Har alltid vært interessert i å vite litt om hva som befinner seg bak neste sving. Dessverre har det vært pauser. Blant annet syklet jeg ikke mens jeg bodde i Nord-Norge, men har gjort det litt seinere. Det innrømmer jeg var dumt, men det var jo alltid motvind og regn?.
Kan ikke huske at jeg syklet noe særlig de første 7 årene av mitt liv da vi bodde i Baldersgate. Jeg husker jeg satt bakpå min fars sykkel en gang vi var på sykkeltur i Telemark. Det må ha vært på slutten av 40-tallet. Husker vi var på Lifjell (ved Bø) og Skien (hvor vi overnattet like ved kanalen) og Porsgrunn (hvor vi spiste kjøttkaker). Far hadde et spesielt bagasjebrett av tre som gjorde at jeg ikke kunne få beina inn i eikene. Men jeg innbiller meg at det var på denne tida jeg også lærte å sykle, på gamle velbrukte sykler som tilhørte min familie.
Eller var det i Louisesgate – dit jeg flyttet da jeg var 7 1/2 år gammel – etter en brann i Baldersgate. Det var bedre å sykle der, mer plass og mindre trafikk. Det skumleste var å sykle i Theresegate. Der var det trikkeskinner som selv ballongdekk gikk nedi. Jeg kan huske jeg trynte der noen ganger. Ellers gikk det greit. Husker det var greit med ballongdekksykkelen. Det var på denne tida jeg begynte å utvide min aksjonsradius. En kamerat, Finn, som bodde i samme boligkompleks som meg ved Bislett, flytta til Ekraveien på Røa. Han besøkte jeg flere ganger. Sørkedalen ble nådd, familien på Bekkestua ble nådd, tante Solveig på Gjønnes ble nådd – sirkelen ble stadig utvidet – og da jeg flyttet til Egne Hjem i Bærum i 1959 – der min mor vokste opp – ble sirklene stadig større. Da jeg studerte ved UiO, hendte det at jeg brukte sykkel til og fra Blindern (enda jeg hadde fribillett på trikken!). Selv da hendte det var bilkø i rushtida. Vi syklet på utsida av køen. En gang vrengte en bilist bilen ut av køen rett foran meg og ødela forhjulet mitt. Jeg fikk 50kr av ham for å rette ut hjulet, men det kostet mye mindre den gangen. Ellers gikk det bra – uten hjelm eller noe slikt utstyr. Det som ikke var så bra var at jeg knakk kranken på flere av syklene jeg brukte. Var det jeg som var for sterk; eller var det syklene som var for dårlige?
I 1958 bestemte noen klassekamerater, John, Rolf og jeg, å dra på sykkeltur til Göteborg. Husker ikke helt hvilket ærend vi hadde der å gjøre. Var det noe på Nya Ullevi tro? Vi var bare 15 år, men vi fikk klarsignal og dro av gårde. (Kan nesten ikke huske jeg har spurt min mor om lov til noen av de turene jeg har begitt meg ut på. Var det enebarnets privilegium?). Jeg kan ikke huske spesielt mye fra denne turen; bortsett fra at vi kom hjem i god behold. Vi kom oss greit til Sarpsborg der vi overnattet på UH. Det gikk også greit videre, men jeg oppdaget at han som hadde gir kom greiere opp bakkene enn jeg som ikke hadde. Jeg mener jeg brukte min fars gamle ballongsykkel på denne turen. Vi konkurrerte også om å komme fortest ned bakkene. Heller ikke der vant jeg. Av en eller annen grunn ble vi trøtt av syklinga og sporet av til Strømstad, min første svenske by. Der bestemte vi å gjøre kort prosess: Vi gikk om bord i toget til Göteborg!
Vi kom seint til Göteborg. Ungdomsherberget var fullt, vi var faktisk innom politiet for å spørre om de hadde en celle til overs (eller var det noe vi fantaserte om?) Vi rota oss inn i et tvilsomt strøk. Mot oss kom en gjeng med rampegutter. Vi var ikke særlig høye i hatten. Omtrent samtidig rundet en politipatrulje et hjørne og gutta forsvant – og vi fant et hotell som nok ikke egentlig var tenkt for sånne bortkomne gutter som oss. Det røpet stilen på seng og sengetøy. Men sov godt gjorde vi.
Göteborgbesøket husker jeg ikke så mye av, vi rusla rundt i denne byen og kikka oss omkring. Turen hjemover på svenske veier på venstre side av veien gikk greit, med en natt i Uddevalla. Da vi passerte Svinesund (uten kjøtt eller noe sånt, den gang var det liten grensehandel), og trillet nedover bakkene mot Berg, foretok vi en ny avsporing mot Berg jernbanestasjon, og havna på toget til Oslo. Greit nok – nå var vi lei sykling, møre og trøtte i beina var vi. Nok var nok.
Slik fortsatte det utover det neste tiåret med sykkeltur etter sykkeltur. Jeg hadde i grunnen fått blod på tann. Men det er en annen historie, som jeg vil fortelle mer om??..
