Nobels fredspris til Tunisia – NOEN REFLEKSJONER OVER EN STUDIETUR TIL TUNISIA i 2001

Utsikt Dougga

Tunisiske demokratiforkjempere har blitt tildelt Nobels Fredspris for 2015. For 14 år siden var jeg med  på en studietur til Tunisia – etter først å ha besøkt landet som turist noen år tidligere. Det var rart å finne fram det jeg skrev om besøket etter de dramatiske begivenhetene som fant sted i landet fra 2010  – det første landet som ble “rammet” av den arabiske våren og som kom fram til en fredelig løsning til slutt. Vi får håpe det vil holde.

2. mai 2001 dro jeg og 35 andre kolleger med flyet fra Gardermoen for å ta landet Tunisia nærmere i øyesyn i en ukes tid. Det var en reise i tid og rom, fortalte de faglige ledere oss: Tormod Klemsdal, Just Gjessing og Hans Solerød fra Geografisk Institutt og Rolf Mikkelsen fra ILS, alle ved UiO. Det betydde at tidsaspektet var like viktig som det romslige aspekt. Og historie har Tunisia mye av.

Bare litt fakta først: Tunisia er ca. halvparten så stort som Norge og hadde år 2000 9,6 millioner innbyggere.

Det er få land i Afrika utenom Egypt som har så mye minner fra forhistorien som Tunisia. Vi var allerede første dagen i Kartago, hvor minnene etter den fønikiske kolonibyen var blitt gravd fram. Romerne sørget jo for at ikke så mye sto igjen. Romerne selv anla en ny by like i nærheten, men fant fort ut at Kartago var det beste stedet å ha en by, så fort oppsto det et romersk Kartago også. Vi var i flere romerske byer bl.a. Dougga, ett av de best bevarte byanlegg fra romertida, vi beskuet de imponerende akveduktene fra Zaghouan som hadde ført vann fra kildene i Zaghouanfjellene til Kartago (romerne hadde til og med bygd et lite tempel over vannkilden oppe i fjellet), vi lot oss overvelde av det store Colosseum i El Jem med plass til nærmere 35 000 tilskuere osv. Vi kunne bare forestille oss hvordan Tunisia hadde sett ut i romertid når kildene fortalte at Tunisia var kornprodusent for det romerske imperium. Vann må ha vært like viktig den gang som i dag.

  Kartago, byen som i sin tid truet Romerriket

  Akvaduktene ved Fouchana som forsynte Tunis med vann

  Den romerske ruinbyen Dougga

  Det fantastiske Coloseum ved El Djem

Tusenårene mellom romertid og i dag kan vi bare ha forestillinger om. Vandalenes herjinger og arabernes erobringer blir bare fortellinger fra en fjern fortid. Men Tunisia har den muslimske verdens 4. viktigste helligdom i moskeen i Kairouan. Det er også en kjensgjerning at arabisk er det viktigste språket i landet, brukt både av araberne og av berberne (som også har sine egne berberdialekter). Berberne representerer urbefolkningen i området, og de skilte seg også ut i sine fargerike drakter der de holdt til i landsbyer litt innover i landet. Fremdeles kunne vi observere halvnomadisme der berberne slo seg ned med sine saue- og geiteflokker for å beite på stubbmark og upløyd mark. Vi besøkte også flere byer der berberne var dominerende.

  Berbere underholder

  Kesra – en berberlandsby

Ingen tvil om at Tunisia er et muslimsk land, men vi kunne ikke se hvor alvorlig tunisierne tok sin muslimske tro. Det har vært et fundamentalistisk kuppforsøk i 1991 som ble slått hardt ned på, og myndighetene motarbeider sterkt at fundamentalismen må få bre seg i det tunisiske samfunnet. Vi så helst eldre mennesker med det karakteristiske muslimske hodetørkleet, jihab, mens unge mennesker stort sett gikk kledd som europeere. Vi så ingen som hadde dekket til hele ansiktet.

I tillegg foregikk harde kamper utenfor EL Djem under 2. Verdenskrig der tyskerne led store tap.

Tunisia var under fransk “beskyttelse” fra 1881 til 1957, og det har satt sine spor. Det var særlig i byene at en så at den franske innflytelsen var ganske sterk. Ved siden av den gamle arabiske medinaen, lå den franske bydelen med sine typiske hus og kirker, for eksempel i Tunis og Sousse. Fransk er også et viktig språk i Tunisia i dag. Nesten alle gater og butikker har skilt med arabisk og fransk tekst, og mange kan snakke litt fransk. Selv ungene ute i ørkensanden mumlet fram sitt “bonjour” og “bonbon” da vi passerte forbi. Men så har Tunisia satset stort på skole og skoleutbygging – det nyeste og flotteste huset i landsbyene var ofte skolen. Skoledeltakelsen er 100% for alle barn i Tunisia i dag i grunnskolen. Derfor har analfabetismen i Tunisia gått drastisk ned. Kanskje det var den mest positive observasjon vi gjorde: Store menger barn på vei til og fra skolen i sine blå skoleuniformer.

  Vedsankende kvinne – brannskadet område.

  dromedarer – ørkenens skip – mest for turister

Selv om fransk kolonialisme har satt sine spor, står Tunisia i dag økonomisk på egne ben med turisme, olivenolje og mineralproduksjon som hovedinntektskildene. Og hvem står bak dette? Skal vi kalle styret i Tunisia for en mild form for diktatur eller ettpartiregime. Da Habib Bourguiba relativt fredelig gjorde Tunisia fri fra fransk kolonistyre i 1957, representerte han en politisk bevegelse, Neo Destour, som ville bygge opp Tunisia fra bunnen av. Han lykkes lenge med det, men i 1987 gjorde hans statsminister, Ben Ali, et mildt statskupp, Bourguiba ble pensjonist, mens Ben Ali fortsatte å bygge opp landet. Det ble påstått at Bourgiba hadde begynt å misbruke sin makt og bruke penger på fine hus og luksus. (Det var det samme Ben Ali ble beskylt for i 2010!) Nå henger bildet av ham over alt i Tunisia. Det kan sies mye positivt om det Ben Ali og Neo Destour står for, men noe demokrati er Tunisia ennå ikke blitt, selv om det har blitt arrangert noen valg i landet, og det er 5 partier representert i nasjonalforsamlingen. Men regimet har skaffet seg et omfattende hemmelig politi, først og fremst rettet mot den muslimske fundamentalismen i landet, og Amnesty International har kritisert Tunisia en rekke ganger for manglende vilje til demokratisering og manglende respekt for menneskerettighetene. Så får vi se hva fremtiden vil bringe. Det avhenger igjen av bl. a. av forholdene i nabolandene, Algerie og Libya.

  Saltsjøen Chot el Jerrit

Tunisia er et tørt land, og vann er en viktig ressurs. Vi opplevde faktisk et skikkelig tordenvær en kveld ute i ørkenen. Da kom ca. 1/6 av årsnedbøren i løpet av to timer (ca. 40 mm). Vi så elvedemninger for å styre flomvann, store og små vannledninger, kunstig irrigasjon og dype brønner. Vi så uttørrede saltsjøer (Chott el Djerid eller “Djevelens dansegulv”) og fruktbare oaser. En oase er virkelig en oase i ordets rette forstand. Under daddelpalmene vokser alle mulige “godsaker” som aprikos, fiken, fersken, granatepler, sitroner, appelsiner, bananer (afrikanske), salater osv. osv. Det er som å komme inn i en annen verden. Selvfølgelig forsøkte vi å vasse i Saharas sanddyner. To kameraer ble ødelagt av den finkornete sanden. Vi så, men red ikke på “ørkenens skip”, dromedaren. De er først og fremst for turister!

  Oasen Nefta

  vegetasjonen følger elveleiet

  Blomstrende oase. Oasene var en enorm kontrast til ørkenlandskapet bare noen få hundre meter unna.

  Bananer i lange baner

Vi bodde forresten på utmerkede hoteller, og kunne nyte et bad i bassenget etter en lang dag i bussen. Vi hadde det ikke spesielt varmt. En kveld måtte vi gå inn tidlig, for vinden var for kald til å ha møte ute ved svømmebassenget. Men jeg har opplevd 45*C i hulebyen Matmata tidligere, og det var varmt.

  Matmata – ørkenbyen – hulebyen. Folk bodde i huler i løssen på grunn av varmen.

  Hotell i Matmata

  Hamazret – nabo til Sahara
  Kvinnen som åpnet sitt hjem

Jeg var i Tunisia som turist for 12 år siden, og hadde et godt inntrykk av landet. Dette inntrykket er ytterligere blitt forsterket. Mange opplever nok Tunisia først og fremst som turist i badebyene Sousse og Hammamet. Da kan du oppleve sol og badeliv, pruting og lurendreierier i medinaen (gjett om jeg ble lurt!!) osv.

  Sousse – turisme for alle penga

  Marhaba Beach hotell

  Den gamle moskeen i Sousse.
  I medinaen kan du få kjøpt mye rart.
  Vet ikke om slakterbutikken var så ettertraktet

Men ordentlig kjent med det tunisiske samfunnet blir du ikke uten å komme ut fra turiststedene og ut der hvor folk virkelig bor, og kanskje aller helst bli kjent med noen. Det er kanskje vanskelig, men ofte blir du invitert inn i husene til folk. Det er først og fremst en inntektskilde for familien, men de er svært vennlige og gjestfrie.

  El Hamma – en by i Tunisia
  El Hamma – kryddermarkedet

Gateliv i Sousse

  Hovedstaden Tunis fra Kartago.

Dessuten så vi ca. 1 million oliventrær oppmarsjert i landskapet.

  Oliventrær på geledd

I dag, 2015, har Tunisia gjennomgått en utvikling mot demokrati og frihet, men ikke uten sår. Den arabiske våren startet i Tunisia i 2010. Raseriet rettet seg mot president Ben Ali og hans familie. Han flyktet til Saudi Arabi. Ekstreme krefter har truet hele tiden. For ikke mange uker siden sprengte en selvmordsbomber seg selv utenfor et hotell jeg selv bodde på i 1991. Turismen har derfor skrumpet kraftig inn noe som rammer Tunisia sterkt økonomisk. Likevel: Demokratiprosessen har tatt av – partene samarbeider og prøver å få landet inn i et fredelig spor. Derfor fikk de Nobels fredspris. Tunisia lever videre og vil følge en fredelig vei, det eneste landet under den arabiske våren som har kommet positivt ut. De vil lykkes, det er jeg overbevist om.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg