En togreise mot nord – 2009 – eventyrriket.

v/ Bjørn O Isachsen  

Kom nettopp over denne teksten jeg skrev etter å ha vært på besøk nordover i 2009

Det er kanskje ikke noe poeng å skrive om en togreise som ikke hadde noe annet “dramatisk” i seg enn at alt gikk som det skulle. Men jeg gjør det likevel, ikke minst fordi tog er den beste måten å reise fra A til B hvis det er hensikten med reisen. Hensikten min var å komme så greit og billig som mulig fra Kristiansand til Bodø uten å bruke fly og uten å bruke egen bil. Å fly var for miljøødeleggende, og når tiden ikke var noen avgjørende faktor, kunne jeg like godt gjøre noe annet – som å reise med tog. Å bruke egen bil ville også bli dyrt og ikke minst slitsomt, selv om jeg innrømmer at å leie bil som jeg gjorde i Bodø, også er temmelig dyrt.

Derfor er det ikke mye å fortelle om reisen fra Kristiansand til Oslo – som “gikk på skinner” – smertefritt; jeg fikk også anledning til å se at trikken i Oslo på ny hadde inntatt Jernbanetorget og at mange av dem var “ikke i trafik” – selv om de mer eller mindre sto fast i trafikken! Men sånn er det jo i store byer. Reisen videre gikk med “Signatur” til Trondheim, nå med nytt rødt design. Det litt pussige var at det var innlagt en 8 minutter lang pause i Hamar (uten restaurant) hvor man kunne strekke på beina og trekke frisk luft (det var svært varmt i Hamar denne dagen). Seinere var det å beundre Gudbrandsdalen og Dovrefjell og ikke minst de flotte stasjonsbygningene på Hjerkinn og Drivstua – den siste passerte i stor fart forbi togvinduene. Utrolig hvor stor vekt det ble lagt på estetikk – ikke minst når det gjaldt stasjonsbygninger bare for noen få tiår siden? Særlig på strekningen over Dovrefjell er det flere flotte stasjonsbygninger, der togene i våre dager knapt nok stopper.

  Hamar
  Hjerkin stasjon.

I Trondheim gikk vi direkte over i nattoget til Bodø. Dette var et klassisk tog med lok og vogner – av den gode, gamle typen. For noen år siden var det snakk om å erstatte de lokdrevne togene på Nordlandsbanen med motorvogner av typen 93; men i dag går både natt og dagtogene med Di4 og vogner av forskjellig standarder. Nattoget mitt hadde bl.a. to ombygde B5 vogner hvor stolene kunne legges ned i horisontal stilling, og med delvis avskjerming mot midtgangen. Det fungerte utmerket – jeg sov i alle fall godt. Ellers var det kafeteriavogn, sovevogner og vanlige sittevogner av typen B3 (!) – som i “gamle dager”. En B3 vogn jeg reiste med hadde gammeldesign på vognsiden og originale grønne seter – så her var det virkelig snakk om nostalgi! Men sittekomforten var etter mitt skjønn utmerket den!

  Di4 i Trondheim
  B3 vogn parkert i Bodø
Turen nordover gikk som NSB hadde bestemt. Da vi ankom Mo i Rana tidlig om morgenen, var toget i rute. Mo i Rana er endepunktet for “Ole Tobias” – et eget dagtog mellom Mo i Rana og Trondheim. Det som var litt spesielt med Mo i Rana for noen tiår tilbake, var at da Jernverket var i drift, hadde Jernverket elektrisk driftsjernbane med EL10 som drivkraft. Når det ble slutt på dette, vet jeg ikke. Dessuten var Mo i Rana endepunkt for gruvejernbanen i Dunderlandsdalen. Her fikk man noen kilometer “gratis” da man bygde Nordlandsbanen.

Det var tyskerne som under krigen ved hjelp av russiske og serbiske slavearbeidere prøvde å forsere jernbanebygginga. Helst skulle banen bli ferdig til Kirkenes så fort som mulig. Dette slavearbeidet kostet tusenvis av serbiske og russiske krigsfanger livet.”Blodveien” ble veistrekningen parallelt med jernbanen hetende. Offisielt ble banen åpnet til Storforshei under krigen. Fortsatt er det gruvedrift i Dunderlandsdalen og ut av togvinduet kan en se litt nord for Storforshei jernbanebrua som fører over til den underjordiske gruvestasjonen.

Selv har jeg mitt spesielle forhold til Mo. Jeg var med på 70-tallet i et kor i Bodø som het “Con Brio”. Koret hadde medlemmer både i Bodø og Mo i Rana, så når vi hadde fellesøvelse så var det å kjøre de 260km til Mo for å synge og overnatte hos noen korister. Avstander er ingen hindring nordpå.

Det var på tide å våkne, selv om det var tidlig ennå. Jeg hadde bestemt meg for å være våken opp Dunderlandsdalen og over Saltfjellet – den mest spektakulære delen av Nordlandsbanen. For tyve år siden hadde jeg en fantastisk flott tur her med dal og fjell badet i morgensol. Været var ikke fullt så klart nå, men naturen var like flott som sist. Dessuten gikk det nå mye raskere. I 1987 var Di4 ikke tillatt brukt nord for Mo i Rana, og Di3 var ingen sprinter i stigningene opp mot Saltfjellet – her gikk det jevnt og trutt i et seigt tempo. Di4 hadde heller god fart, men hadde tid til en liten stopp på Dunderland stasjon. På tur sørover var det kryssing mellom dagtogene på Dunderland. Det var som å komme til en annen tid. Tpx måtte ta sykkelen fatt for å legge over vekselen sør på stasjonen for å slippe inn det nordgående dagtoget, mens det sørgående dagtog hadde stoppet på rødt flagg og sto trygt og ventet i spor 1.

Gård i Dunderlandsdalen

Dunderland stasjon

Like etter bar det i god fart over Saltfjellet der både vei og skinnegang var forsøkt lagt så gunstig som mulig i forhold til vær og vind. Det fikk meg til å minnes en episode med koret “Con Brio” i april 1975. Det hadde vært stor konsert i Mo i Rana, og konserten skulle gjentas dagen etter i Bodø. Vi kjørte buss, men da vi kom til Bolna var bommen nede; E6 over Saltfjellet var stengt på grunn av snøstorm. Ok. Det ble retur de 13 milene til Mo i Rana, så om bord i dagtoget med stort kor og orkester og over fjellet kom vi og rakk konserten med god margin.

Polarsirkelen passeres med en blås i fløyta.

  Storjord med Junkerdalen

Det er flott på Saltfjellet, men kanskje enda finere er det fra Lønsdal og nordover ned Saltdalen. Kanskje en av de mest utfordrende strekningene for jernbaneingeniørene; men nede i dalen slynger den beryktede “Blodveien” seg, som tok mange slavearbeideres liv. Utsikten mot det flotte fjellene omkring Junkerdalen er formidabel. Jeg vil spare leserne for flere panegyriske utbrudd, men turen videre forbi Røkland, Rognan og Fauske mot Bodø er etter mitt skjønn en enestående flott turistattraksjon, men så har jeg bodd der i 6 år i mitt liv så litt nostalgi blir det også når jeg reiser denne veien.

  Kistrandfjella – hvis man ser godt etter kan en se lokaltoget til Rognan…

  BM 93 like utenfor Bodø

Apropos Rognan: Nå er det noen år siden NSB våget å satse på lokaltog mellom Bodø og Rognan, og det har vært en riktig satsing. Det er BM93 som tar seg av denne trafikken, og det fungerer bra. Idet toget nærmer seg Fauske rekker jeg å kaste et blikk ut av vinduet og ser at det fortsatt er spor etter gamle Finneid stasjon på Sulitjelmabanen. Noen bygninger fins i alle fall. Tok seinere en tur opp til det gamle gruvesamfunnet som dessverre nå er nedlagt. Det var svært få spor etter jernbanevirksomheten. Det var jo stort sett motorvognen SULITELMA som tok seg av person- (og bil-) trafikken de siste åren fram til sommeren 1972 –  året jeg flyttet til Bodø. Den middelaldrende damen (?) har nå gått det meste av sin tid på Setesdalsbanen!

Litt om godstrafikken på banen som ikke er ubetydelig. Her kan du oppleve både Di66 og Di8 i enkelt og dobbelt forspann. Så her er mye rå dieselkraft. Også her er det nesten bare containertog som går, men en lokal jernbaneentusiast fortalte at om onsdager kom det et eget biltog til Bodø med ombygd Di6 som drivkraft. Det ble selvfølgelig foreviget. Nesten rart å se et lokomotiv som NSB i sin tid mente var ubrukelig i Norge, nå var tilbake på “gammel bane” eller gamle jernbanetomter!

  Di8 på vei opp fra Bodø jernbanestasjon
  DE 2700 (ex Di6) foran jernbanestasjonen i Bodø.

Jeg leide bil i Bodø for å stifte nærmere bekjentskap med Steigen, Hamarøy, Tysfjord og Ofoten. Nokså tidlig ble jeg minnet om tyskernes vanvittige jernbaneprosjekt – Polarbanen:  Oslo – Kirkenes. Mellom Fauske og Tysfjord er det mange spor etter den tyske anleggsvirksomheten bl.a. tunnelinnslag, brokar, traseer, til og med lokomotivstall og verksted ved Kråkmo på Hamarøy! På en måte kunne en nesten ønsket at de hadde fått det til, men prisen var altfor høy. Også her var det snakk om bruk av slavearbeidere. I Kobbelv hadde et tunnelinnslag blitt en del av en uterestaurant.

Tunnelinnslag ved Trengsel bru.

  Lokstall og verksted var klar til bruk på Hamarøy

I Narvik gikk jernbanevirksomheten sin vante gang. Passasjertog med helsvensk lok og vogner; malmtog trukket av Dm3, mens de nye superlokomotivene så jeg ikke snurten av. Derimot så jeg snurten av en gammel kjenning, nå grønnmalt med Ofotbanen skrevet på siden. Siste jeg så henne var i Kristiansand i et grustog i 2000 og bar nummer 13.2124. Om hun var i bruk der nord, vet jeg ikke, men det får vi håpe.

  Dm3 lok på banegården i Narvik
  Slik så det ut her i 1973
  Passasjertog klar retning Bjørnefjell og Sverige.
  EL13 parkert i Narvik.

Nordland er et praktfullt stykke Norge, og når en er så heldig med været som jeg var i 2009, var det enda vakrere. Virkelig verdt en lang togreise. Bare fantastisk!

  Stetind

Hamsund gård på Hamarøy
  Tranøy fyr, Hamarøy
  Fjerdevann med Kråkmotind i bakgrunnen.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg