Åpningen var sikkert for mange en stor overaskelse. Leos Janacek er kanskje ukjent for de fleste. “Sifonietta” er imidlertid hans mest spilte verk, med god grunn. KSO spilte en versjon der orkesterets egne blåsere “agerte” hornmusikk, mens originalen er et hornorkester (helst med tsjekkiske instrumenter) som spiller utenom orkesteret. Vi måtte altså “nøye” oss med orkesterversjonen. Det er et virkelig friskt stykke musikk der de forskjellige gruppene i orkesteret spilles ut mot hverandre. Siden de var såpass mange blåsere, synes jeg at strykerne druknet noe. Det er atskillige partier i verket der strykerne “svarer” på blåserne, men det var ofte knapt hørbart. Dessuten i tredje sats har hornene en innsats hvor de etter hvert stiger til ufattelige høyder, men her var det bare ett horn som spilte, så det ble noe spedt. Alt i alt syntes jeg Janaceks “Sinfonietta” ikke virket helt ferdig. Kanskje det bør gjentas om ikke alt for lenge?
Maurice Ravels venstrehåndskonsert er absolutt ikke noe venstrehåndsarbeid. Solisten, Royoma Tagaki, fikk i alle fall det til å høres ut som det absolutt var flere hender i arbeid. Virkelig brilliant spill. Musikken har en dyster bakgrunn. Alle orkesterets dypeste instrumenter er i arbeid før solisten kommer inn med sine radbrekkende løp. Er det 1.verdenskrig som spøker i bakgrunnen? Men ellers er ikke konserten spesielt dyster – og den ender jo positivt. Tagaki fikk stormende applaus og kvitterte med lyrisk stykke av Grieg spilt på en usedvanlig stille måte – en virkelig kontrast i Ravel.
Paul Hindemith er et stort navn i mellomkrigstidens musikkhistorie. Begge de to verkene som ble spilt representerer Hindemith på sitt beste. “Konsert for orkester” er vel det minst tilgjengelige. Nokså strengt kan det virke, og veldig “barokt”. Fikk litt assosiasjoner til siste konsert med Bruckner der temaene presenteres, settes opp mot hverandre, snus, og fugeres. Men Hindemith gjør det på sin måte, tonalt, men fullt av dissonanser. En hel sats spilles bare av treblåserne, virkelig imponerende; i siste satsen er det et tema som starter i bassen, men vi kan følge det videre gjennom de fleste orkestergruppene. Også en form Hindemith hentet fra barokken.
Mye av dette finner en igjen i “Mathis der Maler”, men der er det tross alt noe visuelt som ligger bak, et altermaleri av kunsteren Grünewald. Det er inntrykkene fra disse vakre renessansekunstverkene som formidles i musikken. Musikken er på en måte mildere, men også mer raffinert, vakrere – spesielt i andre satsen. Blåserne fungerer ofte som sakrale innslag, høytidsstemt og det hele ender til slutt i en slags koral.
Jeg følte at dirigenten, Hans Graf, var svært godt hjemme i Hindemiths musikk og loste orkesteret trygt gjennom denne ganske vanskelige musikken som de ikke hadde spilt før, masse utfordringer for alle grupper. Velfortjent applaus for alle, og det var tydelig at orkesteret var godt fornøyd med dirigenten – som etter programmet å dømme dirigerte orkestre både i øst og i vest!
