MIN BARNDOMS TRIKKEREISE 1

Noen husker kanskje ikke hvordan det var å reise med trikken i Oslo i gamle dager. De siste klassiske Oslotrikkene gikk sine siste turer i 1968, det er 52 år siden. Gullfiskene sluttet i 1985 og Høkaene i 1997, det begynner å bli noen år siden.

Jeg er født i 1943 i Oslo, så gamle dager blir for meg tilbake til 40- og 50-tallet. Krigen husker jeg selvfølgelig ikke noe av. Jeg har hørt at da var det “trange tider” på trikken fordi det var ingen annen alternativ transport. Folk sto som sild i tønne mens trikken skranglet på sin ferd rundt i Oslo. En nabo av oss ble drept da engelske bombefly i 1944 skulle bombe Gestapos hovedkvarter Victoria terrasse og bommet, men traff UD og en trikk på Drammensveien i stedet. Slikt skjedde jo ikke i fredstid – heldigvis.

DEN KLASSISKE TOAKSLEDE OSLOTRIKKEN

Jeg bodde først i Baldersgate på Frogner. Trikken gikk i Frognerveien. Dit var det kort vei – både når vi skulle til byen og til Majorstua. Brukte flere år trikken til Majorstua fordi jeg gikk i barnehage, på Kolsås, Tjernsrud og Voksenkollen. Den siste var Tomm Murstads friluftsbarnehage der vi ble fraktet med trikk til barnehagen.

Trikkene som gikk i Frognerveien var av den gamle sorten: Toakslet trikk som skrek i svingene. Motorvognen var stort sett innelukket. Døra foran ble betjent av vognføreren med en hendel. Døra bak ved konduktørens plass var stort sett åpen hele tida. For å komme på trikken måtte en klatre tre-fire trinn for å komme opp på kupénivået. Det kunne være nokså utfordrende ikke minst for eldre mennesker, handikappete og folk med barnevogn. Det beste var om konduktøren gikk ned på gata og hjalp folk ombord.

Ved siden av å hjelpe folk ombord eller å forlate trikken, var konduktørens hovedoppgave å selge billetter: Innenfor Oslo var det stort sett samme pris. Da var det jo enkelt. Husker de hadde to typer billetter – en for voksen og en for barn; 20øre for voksne og 10øre for barn omkring 1950. Seinere økte prisene. Husker det en periode på 60-tallet kostet 80 øre for voksne.

En gang skulle bestemor og jeg til byen. Trikken stoppet. Den var nokså full. Konduktøren hjalp bestemor ombord og dro klart med snora. Jeg ble stående slukøret igjen på holdeplassen, mens trikken forsvant nedover mot Niels Juelsgate. Jeg sto nokså fortvilet igjen, og det tok sin tid før bestemor langsomt kom gående tilbake.

En annen gang hadde jeg vært i barnehagen. Billetten kostet ti øre, men jeg hadde mistet 5 øre. Jeg listet meg inn på trikken foran hos vognføreren og smatt inn i kroken bak kontrolleren. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten – ikke minst når konduktøren smelte med luka i kupédøra og ropte “flere uten billett”? Heldigvis var det mange store voksne der så en 6 åring var ikke så synlig. Men ellers likte jeg stå foran hos vognføreren og se han kjøre trikken med sveiva og svinge brekket for å stoppe trikken ved holdeplassen. Rundt seg hadde han som regel en metallbøyle så folk ikke skulle komme for nær vognføreren. Dessuten var det som regel stille foran hos føreren. Han skulle jo ikke forstyrres. Unntaket var når det kom en kollega innom på jobb eller fra jobb. Da kunne nok praten gå kollegene mellom.

Den gamle klassiske Oslotrikken var sikker som banken. Gikk som en klokke. Sjelden noen feil. Raske var de ikke og som toakslinger flest var de stive i svingene, kastet og slo, men holdt seg på sporet. Ganske ofte hang det på en tilhenger. Noen tilhengere tok omtrent like mange passasjerer som motorvogna, ca.60. Andre var noe mindre. Minst var de såkalte “hatteeskene” og var søte, små ombygde eldre motorvogner. Mange likte å reise med hengerne, særlig røykerne som oftest sto foran på “henger’n”. For tilhengerne i Oslo hadde åpne plattformer. På 1920-tallet fikk man noen lukkete hengere, men av en eller annen grunn forsvant de nokså fort ut av trafikk. For personalet var nok det å tjenestegjøre på hengerne nokså blandet, i alle fall om vinteren i snø og kulde. Ofte så jeg konduktøren snike seg inn i kupéen der varmeapparatene sto på. Men der kunne han ikke være så lenge av gangen – i alle fall hvis det var stor trafikk.

Regelen var at det ikke lov stå i kupéen som vanligvis rommet 25 sittende passasjerer. Det gjorde motorvognen også – alt i alt kunne et gammelt vogntog romme ca.130 passasjerer, men da var det stappa fullt. Røyking var bare lov foran på tilhengeren.

Sittekomforten var vel ikke så mye å skryte av. Før 1924 eksisterte det to private sporveisselskaper. De forskjellige selskapene hadde sine preferanser. Det ene selskapet tilbød harde trebenker, det andre en form for bastfletting. Kanskje det siste var det mest behagelige å sitte på, men ingen av dem var egnet for lengre reiser.

Når trikken hadde stoppet på holdeplassen, var det opp til konduktørene å bestemme avgangen. Det var hengerkonduktøren som ga klarsignal først, så fulgte motorvogkonduktøren og vognføreren kvitterte med et klemt i bjella. Han hadde speil der han kunne se om alle var kommet ombord – eller kom løpende. Det var opp til ham å vente eller kjøre, det kom igjen an på hvordan de lå i forhold til ruta. Han hadde i alle fall ingen plikt til å vente. Dessuten var det jo et problem med de åpne plattformene. Det hendte ikke så sjelden at passasjerer forlot trikken i tide og utide; det kunne være et stort problem og førte til trafikkfarlige situasjoner. Men det ble aldri gjort noe med det de mange årene før 1968 da de fleste av de gamle trikkene ble skrotet.

Det var ikke før på slutten at jeg ble klar over at det var forskjellige typer av de gamle trikkene også. Noen ble kalt “Union” og var de eldste og hadde vanligvis ikke tilhenger, SS (Siemens-Schuckert) – de var mange, kommunal Hawa, som var store hjemmesnekrede vogner fra gamle vogner, og Hawa, som ble importert fra Tyskland på 1920-tallet og var størst og Brill som hadde amerikansk utstyr. Men de så så like ut…..

Det største problemet for trikken i Oslo var biltrafikken som særlig etter 1960 økte voldsomt i omfang. Planleggerne av Oslotrafikken hadde ikke helt forberedt seg på dette, og mange ville helst legge ned trikken så fort som mulig så bilene kunne hurtigere fram. Få tenkte på å prioritere trikken og f.eks. ha egne traséer. Bare noen få steder hadde trikken gaten for seg selv. Trikken ble motarbeidet både av kommunale planleggere og også av politiet som helst ville ha begrensninger for trikken. Husker godt vi brukte 1/2 time fra Wessels plass til Østbanen, en strekning vi vanligvis brukte fem minutter på. Langsomt har trafikkforholdene blitt bedre. Det er bilene som har måttet vike, men ennå er ikke alt på plass.

FOTO: To av bildene er tatt av Ole Mjelva – resten er ukjent fotograf. Siste foto er fra ca. 1910.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg