Det er ikke ofte at andre symfoniorkestre «stikker innom» Kristiansand. Denne gangen var det OFO med selveste sjefsdirigent Petrenko som ville prøve turneprogrammet sitt på publikumet i Kristiansand. Det gjorde de lurt i, for vi fikk en stor konsertopplevselde og orkesteret fikk ovasjoner fra publikum i salen. Orkesteret svarte med «Salut d’amour».
Første delen av konserten var kanskje ikke så interessant. Fredrick Delius «The walk to the paradise garden» var hyggelig og vakker, men ikke særlig spennende med den bakgrunnen denne musikken har. (Romeo og Julie). Kan det være mulig at musikken er inspirert av Delius mange vandringer i den norske fjellheimen – blant annet med Edvard Grieg.
Dermed kan en vel nesten si at den har forbindelse med det neste verket på programmet: Griegs a-mollkonsert med den russiske pianisten Nikolai Luganskij som solist. Det er ikke lenger tilbake enn november at denne konserten ble spilt i Kilden med KSO og en kinesisk solist. Ingen tvil om at Luganskij imponerte med sitt spill og sin innlevelse. Folk kunne nesten ikke holde seg fra å klappe mellom satsene.
For meg ble likevel høydepunktet Rachmaninovs 1 symfoni: Hans katastrofale første forsøk ut i symfoniens verden – så katastrofal at han valgte å holde symfonien borte i mange år, men uten å ødelegge den. Den ble ikke oppført igjen før etter Rachmaninoffs død i 1943.
Dette var ingen katastrofal framførelse – full av energi, kontraster, stemninger og melodier. Det som kom til å bli typisk for Rachmaninoff resten av livet, det stadige sittet mellom dur og moll, og den mørke undertonen (uten bruk av bassklarinett/ kontrafagott!) med det hele tiden underliggende «dies ira» temaet i de dype instrumentene. Her kom kanskje forskjellen mellom OFO og KSO klarest fram: 20 flere strykere. Utrolig fyldig strykerklang.
Og Vasily Petrenko ledet det hele med ungdommelig entusiasme.
Barndommen gir oss mange minner. Noen av de sterkeste minnene jeg har, er fra dette lille paradiset av et sted, Hasselbakken i Bærum. Der bodde min onkel, Effi (egentlig Fridtjof), og min tante Solveig, mors litt eldre søster. De var barnløse, kanskje derfor de hadde overskudd til oss barn som stadig kom på besøk. Ikke bare jeg, men også mine fettere og kusiner.
Hva var det for noe spesielt med dem. For det første hadde de god plass – ikke minst stor tomt som egnet seg til både utforsking og lek. Jeg husker så vidt at de hadde høner – det må ha vært rett etter krigen – men det meste av tomten må vel kunne sies å være en naturtomt. Her kom det blåveis om våren og diverse andre ville blomster resten av året. Bare området nær huset var forbeholdt kultiverte blomster og planter. Etter det har jeg elsket naturtomter.
I trærne hekket småfuglene og ekorn. Om sommeren foretrakk vi å sitte på verandaen og spise – og da hendte det at småfuglene kom på besøk, og noen turde å spise fra hånda til min tante. Den eneste fuglen som ikke var velkommen, var gråtrosten. Til gjengjeld drev den «stukabombing» av dem som kom redet deres for nært. Ekorn kom også på besøk, det var alltid spennende.
Om vinteren husker jeg spesielt at vi laget skibakke og hopp med nedslag på garasjetaket. Litt skummelt, for hvis vi kom for langt, havnet vi ute på veien. Aller helst husker jeg vi laget snøhuler, gjerne inntil huset. Da kunne vi holde på lenge – lenge etter at det var blitt mørkt.
Inne var det også aktivitet. På onkels gamle skrivemaskin laget vi ekte »lokalavis» – var det «Melbyposten» tro? Vi fant på de utroligste nyheter – onkel Effi var ofte en mystisk person. Han var det i virkeligheten også på en måte. Joda, han hadde sikker jobb som ingeniør på Thune fabrikker i Oslo der han hadde ansvaret for vaskemaskinproduksjonen (fellesanlegg), han var av de få i familien som hadde bil: Austin førkrigs med tilnavnet «Lars»; men han hadde vært i Afrika i sin ungdom og laget jernbane, tror det var Mosambique, og på veggen opp til 2. etasje hang spyd og annet utstyr fra Afrika. Spennende.(Fikk en gang et spyd av ham). Kan imidlertid ikke huske at han fortalte mye fra oppholdet i Afrika.
Av og til fikk vi være med “Lars” på tur. Veldig ofte gikk turen til Eineråsen som troner over Sjømennenes helseheim på Rykkin utenfor Kolsås. Eineråsen har en dannelseshistorie nokså lik Kolsås, altså lava som har strømmet ut i store menger for noen hundre millioner år siden. Det som gjorde området spennende for oss barn var at her hadde det oppstått en stor hule som min tante og onkel laget historier til. I alle fall ble fantasien satt i gang når vi kom til hulen, som som regel var målet for turen. Det gjorde ikke historien mindre spennende at vi nærmest snublet over en huggorm som lå og solte seg i solhellinga en vårdag. Har aldri vendt tilbake til dette området og ikke funnet tilbake til min barndoms fantasihule. Kanskje like godt det.
Forholdet mellom min onkel og tante vil jeg si var utrolig godt. Han visste ikke hva godt han kunne gjøre for sin kone. Ingen andre i min familie hadde så nært forhold til hverandre som dem. De hadde sikkert sine krangler, de også, men de var ikke synlige (hørbare) for oss barn i alle fall.
(Av historiene som gikk var at huset han bygde på tomta ved siden av min mors ved Egne Hjems stasjon av murstein fra Johanneskirken, den som sprakk under jordskjelvet i 1904, ikke ble godkjent av min tante. Det står ikke slik i «familiehistorien», men det kan hende at Hasselbakken var aktuell allerede den gang. Huset og tomta ble i alle fall solgt ut av familien.)
Min tante var hjemmeværende som var det vanlige på 50-tallet. Hun hadde vært i jobb tidligere, det vet jeg. Etter at onkel Effi kom fra jobb, spiste de middag på kammerset ved siden av kjøkkenet, og der ble de værende resten av ettermiddagen og kvelden, med å spille kort med hverandre (vi som var på besøk ble alltid involvert) eller de leste bok høyt for hverandre – eller høre på radio eller de så litt på tv hvis det var noe spennende der. (Tror de fikk tv nokså tidlig etter 1960) Husker spesielt de moret seg med å leste Gabriel Scotts «Det gylne evangelium» der St. Peter prøver å overbevise Vår Herre om at det var feil og mangler ved skaperverket. Det var det selvfølgelig ikke. Min tante var forresten overbevist om at bare kvinnene kom til makt, ville verden ble et bedre sted å bo..
Om vinteren fyrte onkel i kaminen med koks slik at det ble godt og varmt i rommet. Resten av huset var heller kjølig, men der var det ingen som skulle være. Derfor var rommet der jeg pleide å sove det kaldeste i hele huset. Rommet med mange bøker, og ikke minst mange årganger med «National Geografic» som jeg elsket og bla i, mens engelsken ikke var god nok til forstå artiklene. Men det var spennende, og åpnet perspektivet for en liten gutt….
I perioder bodde jeg der, etter brannen i Baldersgate i 1951 og en periode da mor var innlagt på Bærum sykehus for en leddsykdom. For det skal sies om min onkel og tante: Selv om de ikke brydde seg så mye om resten av familien – de var sjelden på besøk på Egne Hjem – trådte de støttende til når vi hadde problemer – ikke minst etter at min far døde i 1959 og huset sto halvferdig. Da ordnet Fridtjof opp i saker og ting og fikk et byggfirma til å påta seg å fullføre huset slik at vi kunne flytte inn julen 1959. Jeg husker han spanderte biff på mor og meg på Bakkekroen restaurant på Smestad, tror det var mitt første ordentlige restaurantbesøk og min første biff overhode..
I 2005 arrangerte min fetter, Kjetil K. Melby, en liten familiesamling i sitt hjem i Bærum. Min bestefar, Hans Nilsen Melby, kjøpte det nettopp for 100 år siden og det var som et minne om den begivenheten at han tok dette initiativet. Det var ingen tvil om at familien var økt i antall siden den gang, selv om min bestefar hadde sørget for en tallrik familie den gang han flyttet inn i 1905: 5 barn – alle jenter, Ingrid, Gudrun, Solveig, Ingeborg og Else – hadde han og hans kone, Sofie, fått. Og flere skulle komme. To gutter ble født her, Hans (1906) og Arne (1910) – så det var en tallrik familie.
Huset han kjøpte, «Vanningsteinen», tilhørte husene som Typografenes boligbyggelag, Egne Hjem, fikk bygd på Nadderud i Bærum. Men ikke alle typografene maktet å bo så landlig, så dette huset ble lagt ut for salg i 1905. Min bestefar slo til!
Vi vet at H.N: Melby drev ved, kull og koksforretning på Grønland i Kristiania, så han fikk jo lang vei til jobben. Men han var bondesønn fra Ullensaker så landlivet var han vant til og følte seg tiltrukket av. Selv om tomta var på 5 mål, kjøpte han opp etter hvert mer jord fra naboeiendommen slik at eiendommen til sammen ble på over 20 mål – et lite småbruk å regne. Han hadde da tenkt å drive det som et gårdsbruk, men dessverre ble han syk og døde i 1922 – 65 år gammel. (Rart å ha en bestefar som døde 23 år før jeg ble født, men med den andre bestefaren var verre, han døde 40 år før jeg ble født. )
Det jeg har fått vite var at han var sterkt engasjert i avholdssaken, og at han ble også valgt inn i Bærum kommunestyre for Venstre. Der var blant annet framføringen av Bærumsbanen noe han kjempet ivrig for og avga områder av eiendommen sin – der Egne Hjem holdeplass kom til å ligge. Han døde imidlertid 2 år før banen ble åpnet til Bekkestua i 1924.
Her fra åpningen i 1924
Banen gjorde det enklere for typografene og andre å komme til byen. Før måtte man gå til Stabekk stasjon og ta toget til byen. Det tok nesten en evighet. Det var også banen som i min oppvekst gjorde at jeg hadde rimelig god kontakt med familien som bodde der ute i Bærum. I 1959 flyttet jeg imidlertid selv til nybygd hus på Egne Hjem, på min bestefars gamle eiendom.
Det som ser ut til å ha skjedd etter at min bestefar døde, var at barna fortsatte å bo hjemme hos moren, Sofie. Dette er det imidlertid fortalt svært lite om. Alle jentene hadde tatt middelskoleeksamen i Sandvika, men noen videre utdannelse var det ikke snakk om – i alle fall ikke for jentene. Det ble imidlertid bestemt at en av guttene skulle få gå videre på skolen, og det ble Hans, som tok artium og seinere ble utdannet lektor med språk som sin spesialitet. For meg var han alltid lektor Melby – selv om jeg aldri hadde han som lærer. Men da jeg selv skulle ta pedagogisk seminar, havnet jeg på Stabekk gymnas – og møtte jeg igjen min onkel som erfaren skolemann og lektor.
Jentene ser alle ut til å ha gått ut i yrkeslivet – alle for en kortere tid. Flere tok spesialutdannelse som telegrafskole eller lignende. Mor begynte å jobbe på ligningskontoret i Sandvika, men hun var den eneste av jentene som ble i jobb resten av livet – etter 50 år sluttet hun. Kongens sølv vanket derfor. Det ser ut som om barna ble hjemme for å hjelpe moren – sikkert både fysisk og økonomisk. Ikke før på 30- og 40-tallet ble de gift og flyttet ut. Men ingen flyttet langt. Lengst unna havnet tante Solveig som fikk en flott eiendom i Ekebergveien på Gjønnes – og min mor som flyttet til Frogner i Oslo.
Alle ble forresten gift, og alle fikk barn – unntatt min tante Solveig, som derimot ble svært populær blant oss barn. De andre fikk ett barn, mens min onkel Hans og tante Else fikk 3, den siste mistet dessverre ett tidlig. At vi – fettere og kusiner ble født innenfor et tidsrom av ti år, gjorde at vi hadde mye glede av hverandre i oppveksten. Selv misunte jeg mine tre fettere – og besøkte dem ofte.
Det var ikke snakk om noe gårdsbruk lenger, bortsett fra høner, som jeg kan huske fra min barndom. Jeg kan huske at noen av hanene var litt «mannevonde» – det var særlig den ene fetteren min, Ole Jan, de løp etter. Kanskje han hadde plaget den en gang?
Huset var et laftet tømmerhus i en slags sveitserstil. Huset så flott ut fra utsiden. Når en kom inn, slo det meg at huset var ganske lite til å romme en familie på 9. Men det gikk – tydeligvis – det måtte gå.
Da jeg var barn og kom på besøk, var gårdsdriften for lengst nedlagt. Litt oppblomstring under krigen med sauer og bakgårdsgris. Men driftsbygningen sto igjen. Den var visst bygget etter at min bestefar flyttet inn, for å realisere drømmen om å drive egen gård. Både hester, kyr og sauer ble kjøpt inn, slik at bygningen hadde i alle fall spor etter stall og fjøs. Noen fortalte meg at en av hestene slo seg vrang og sparket hull i veggen. Det var fortsatt synlig.
Ganske spennende å gå inn i og utforske for små barn. Nå lå det stort sett bare materialer der og diverse ting. Ved siden av stall og fjøs var det høyloft, samt en sommerstue – der det hendte at folk (visstnok også jeg) bodde i perioder om sommeren. Ved siden av var et bryggerhus. Helt ytterst lå husets viktigste rom – utedassen. Det er ikke så mye jeg husker av min bestemor Sofie, men at hun tuslet over tunet for å gå på do husker jeg fortsatt – lenge etter at vannklosett og andre herligheter var lagt inn i hovedhuset. Jeg kan så vidt huske at vannet ble lagt inn etter ganske omfattende gravearbeider. Det var vel da hovedinnkjørselen ble flyttet til Bjerkelundsveien – og «Vanningsteinen» gikk fra Egne Hjemsvei 7 til Bjerkelundsvei 108B!
Dette er et barnehagebilde med to av mine fettere.
Den store tomten egnet seg til lek og moro både sommer som vinter. Noen ganger løp vi rundt hushjørnene og lekte cowboy og indianer. Indianerlitteratur var in på den tida; slukte bøker om «hjortefot». Det hendte at onkel Hans stoppet oss i leken. Han likte ikke all skytinga. Han hadde jo sittet i tysk arbeidsleir i Kirkenes ett år under krigen. Krigen var for oss barn noe som hørte fortiden til. Vi hørte til etter krigen. Den kalde krigen var ikke kommet inn i vår bevissthet. Det som skjedde i hine hårde dager i USA var viktigere. Og det må sies – indianerne – de innfødte – kom ikke dårlig ut i litteraturen, men de tapte indianerkrigene. Med på leken var også guttene i nabolaget, brødrene Eddie og Terje Tofte. Etter at jeg flyttet til Egne hjem julen 1959, drev vi også med løping på den enda ikke åpnede Bærumsveien. 800meter var den lengste distansen. Da veien ble åpnet, ble det slutt på løpinga.
Om vinteren gikk vi på ski i hagen. Vi hadde til og med skirenn. Men de gode skiturene gikk vi helst i Bærumsmarka f.eks. til Muren eller andre andre hyggelige steder. Der ble perspektivet stadig utvidet. Lengste tur gikk hjemmefra og til Ringkollen, med retur til Sørkedalen.
Men det var lek innendørs også. Mine tre fettere hadde hvert sitt rom – hvis jeg ikke husker feil – hvis «pigeværelset» ble brukt som gutterom (?). Hva vi lekte, husker jeg ikke, men det var vel vanlige «gutteleker», kanskje en fortsettelse av de utendørs cowboykriger? Av og til fikk jeg overnatte også. Det var noe nytt og spennende for meg – enebarnet. Men så drastisk som jeg opplevde det en gang, var ikke vanlig. Da jeg gikk inn på rommet til Ole Jan, var det eneste jeg så beina hans som forsvant ut av vinduet. Det gikk bra, han slapp med skrekken og noen skrubbsår.
Da min mor ble enke og vi flyttet til huset på Egne Hjem, ble vi også invitert til min onkel på julaften. Selv om jeg nå ikke var barn lenger, er det de hyggelige julekveldene hos min onkel jeg husker best.
Men det de fleste av oss husker, var juletrefestene som onkel Hans og tante Engel inviterte til på 60-tallet og langt ut over 70-tallet. Da ble familie og venner invitert – og vi kom og fylte huset med sang og latter. God mat vanket det også – som en begynnelse. Litt underholdning var det også – i alle fall måtte vi som kunne spille instrumenter til pers. Vi var vel ikke alltid like godt forberedt. Vi prøvde også på samspill. Juletregang var også obligatorisk. Og etterpå var det hyggelig samtale. I et hjem som i utgangspunkt var startet av en avholdsmann må en si at alkoholen ikke var bannlyst, men satte ikke noe preg på stemningen – heldigvis. I ettertid er jeg svært takknemlig for at min tante og onkel tok seg det bryet å arrangere denne julefesten hvert år i en lang periode. Etter hver ble vi så mange at festen stoppet av seg selv. Vi var for mange. Da vi kom tilbake fra Bodø, var julefestens tid forbi, og det var litt vemodig.
juletregang med gjester fra USA
Etterhvert ble det sjarmerende uthuset revet for at min eldste fetter, Nils Petter, skulle få bygge hus. De siste rester av det gamle gårdsmiljøet forsvant. Det gamle hovedhuset har også i løpet av de siste 30 årene blitt ombygd til det ugjenkjennelige, men det er der fortsatt dypt der inne – hvis du ser nøyere etter..
Sølvstrupene heter koret – er en del av Kilden dialog her i Kristiansand – med nedre aldersgrense 62 år. De fleste av oss er forlengst pensjonister.
Jeg har vært korsanger siden 1966. Da «debuterte» jeg i Händels «Messias» og har fortsatt å synge i kor – med noen avbrekk. Før det spilte jeg fiolin, men det var ikke så lett å holde ved like, så jeg gikk over til kor. Det har jeg ikke angret på.
Juleevangeliet har blitt en tradisjon her i Kristiansand – en god tradisjon. Om det er en konsert eller forestilling, kan vel diskuteres. En liten gruppe fra Kirkens bymisjon – «Fotspor» kaller gruppa seg – leser fra evangeliene om beretningen om Jesu fødsel, både i Johannes, Mattheus og ikke minst Lukas evangelium.
Kim André Rysstad er solist med KSO mens Nils Erik Måseidvåg dirigerer.
Imellom lesningene er det framføring av julemusikk med innhold. I år startet symfoniorkesteret (KSO) med en overtyre av den britiske komponisten Sir Malcolm Arnold – «The Holly and the Ivy» – der kjente julemelodier varieres etter alle kunstens regler. Faktisk det minst stille stykket under hele forestillingen. Nesten alle resterende nummer, både med solistene Kim André Rysstad og Tom Hell, og med korene, var av mer stille og innadvent, med visse unntak. Vi sang «Kungarnas marsj» – en svensk utgave av en fransk julesang, hvor de tre vise menn kommer vandrende til Maria og Jesusbarnet med gull og myrra. Gøy å synge fordi den er så rytmisk. Tøft mellomspill der brassen i orkesteret spiller aleine. (De vise menn måtte kommet riktig langveisfra siden de kom med både elefant og kameler – noe de ikke bruker i Midt-Østen).
Mannskoret «Vestergabet» sang «Å jul med din glede» virkelig med glede i stemmene, og mange trakk på smilebåndet da koret understreket at de bukket (og ikke neiet)! Vil likestillingskravet sette en stopper for mannskor etter dette? Ellers framførte de sammen med Tom Hell “Hellige Natt” med ny tekst av Ole Paus. Spennende.
Fra min posisjon som korist – plassert langt oppe på «hylla» på galleriet, var det ikke så lett å høre solistenes opptreden – kanskje også fordi deres opptreden var virkelig stillfaren. Jeg ble imidlertid virkelig forelsket i Mack Wilbergs arrangement for strykeorkester av «Still still still» der Jon Kleveland hadde arrangert korstemmene for mannskor. Dette verket er egentlig skrevet for Mormontabernakelets kor og orkester – ganske stort format – men jeg synes den mer intime versjonen vi hørte var utrolig vakker! Kanskje den vakreste opplevelsen under hele konserten.
KSO med dirigent, “Vestergabet” og litt av koret “Sølvstrupene”.
Å synge julesanger har kanskje blitt en rutine for mange. Sangene vi lærte som barn sitter fortsatt der oppe i «teflonhjernen», som vår dirigent Anne innbiller seg ikke eksisterer. Jo, jeg roter litt med verselinjene – hvor de hører hjemme, men hvis sidemannen kan teksten bedre enn meg, hjelper det godt på hukommelsen. Å lære tekster utenatt har alltid vært et problem for meg. Derfor må jeg skjerpe meg hver gang sangene synges, og da må jeg også bevisstgjøre meg hva tekstene forteller. Det er vel ikke bestandig at en helt kan følge tankegangen i teksten. De fleste sangene vi synger har jo mange år «på baken». Vi tenker nok noe annerledes i dag.
Den vakreste og kanskje den mest kontroversielle julesangen er «Deilig er jorden». Den er alltid den avsluttende sangen. Joda, vi her oppe i overflodssamfunnet i nord kan vel synge den uten for store problemer, men alle vet jo at jorden ikke er så «deilig», med krig, vold, sult og nød og elendighet. Den har jo kommet mye nærmere oss med moderne kommunikasjon og medier og flyktninger som kommer til landet vårt, som bringer den egentlige Verden mye nærmere, skremmende nær, ubehagelig nær. Men jeg tror vi fortsatt må synge sangen fordi den bringer håp om en bedre Verden – ikke minst gjennom det kristne budskapet.
Og jeg vil påstå at Verden har blitt et bedre sted å være enn den var for 100 år siden – da første verdenskrig nettopp var slutt, kanskje den mest absurde krigen i hele verdenshistorien.
Å synge «Deilig er jorden» i kor er mitt bidrag. Har aldri hørt annet enn at musikk skaper fred mellom mennesker – selv om tyrkerne i sin tid dannet «janitsjarorkestre» for å skremme fienden (?). Hva var det skottene ville oppnå med sine sekkepipeband? Men ellers møter folk fra hele verden og framfører sin musikk. Og nettopp som korsanger er det lettere å ta imot budskapet som musikken bærer fram.
Musikken er viktig i julen. Vi overstrømmes av musikalske tilbud. I butikkene strømmer det ut “julemusikk”uten ende så en nesten blir ør i hodet. Da er det godt å kunne stoppe opptog reflektere litt over julen slik “Juleevangeliet” legger opp til. At julen tross alt IKKE er en gigantisk kjøpefest som noen vi ha oss til å tro!
Aftenposten A-magasin 7.12 hadde en artikkel om en kvinne som svindlet mange norske menn gjennom nett-dating. Det er vel mange som kjenner seg igjen i dette – tror det er mer vanlig enn mange tror. Mange mennesker kjenner seg ensomme – kanskje spesielt i jula. Men at en norsk kvinne klarte å lure så mye penger fra så mange norske menn, var vel det som var nyheten i denne historien. Vanligvis er det jo fra Nigeria at svindlerne kommer – eller fra Russland.
Mange har sikkert opplevd å få mail fra unge, vakre russiske damer. Også jeg. Jeg vet ikke hvor mange som har blitt svindlet av dem. Noen må det jo ha vært som har gått på limpinnen, for de er da fristende de russiske damene.
For ti år siden strømmet det på med russiske damer som ville ha kontakt med meg. Da var jeg inne i en periode hvor jeg følte meg ganske ensom. Hadde avsluttet et forhold på en hyggelig måte (det går faktisk an). Jeg var i ferd med å bli pensjonist,flyttet til byen og skulle altså begynne på noe helt nytt i min tilværelse. Mye usikkerhet i det. Jeg bestemte meg for å svare på noen mail fra de russiske damene for å skje hva som skjedde.
Jeg fikk hyggelige mail på engelsk eller googlenorsk tilbake med bilder og erklæringer om at de allerede var glade i meg og ville ha meg til kjæreste. Fikk aldri noen nakenbilder. Jeg prøvde hele tiden å være skeptisk og stilte dem flere spørsmål om dem selv og hensiktene deres. Noen sluttet å skrive allerede da, mens andre fortsatte å skrive vakkert om hvor kjekk jeg var og hvor lite kjekke russiske menn var – noe som gjorde meg enda mer skeptisk. To nådde fram til det punktet da de sendte kjærlighetserklæringer, og at de ville gjerne besøke meg. I ett tilfelle svarte jeg at jeg heller kunne besøke henne i Moskva eller hvor i Russland hun holdt til. Hørte aldri mer fra henne.
Den andre ville komme, men hadde ikke fått lønning av sjefen, om jeg kunne betale billetten så kunne jeg få pengene når vi møttes? Det avslo jeg, og hørte aldri mer fra henne. Sånn sett var svindelen nokså lett å avsløre. Sannsynligvis var det vel kanskje menn (mafia?) som sto bak det hele?
En ung dame var ikke russisk, men fra Estland – påsto hun. Jeg fortalte at jeg hadde besøkt vakre Tallinn, noe hun ikke reagerte på. Hun jobbet i et selskap i Hamburg – og oppga til og med navnet på selskapet. Jeg sjekket på nettet og fant ut at dette selskapet ikke var tysk som damen påsto, men russisk med kontorer spredt ut i hele Europa. Da ble min mistanke vekket, men jeg røpet foreløpig ingen ting. Kort tid etterpå skulle damen på forretningsreise til Moskva. Der ble hun selvfølgelig overfalt og robbet for penger og flybillett, og hun sendte en mail til meg om jeg kunne være en venn i nøden og sende henne penger gjennom Western Union. Da spurte jeg om ikke det var lettere for henne å gå til hovedkontoret for selskapet hun jobbet for som altså var i Moskva så kunne nok de hjelpe henne. Jeg fikk en rasende mail tilbake; jeg var ingen venn i nøden. Hun hadde fått hjelp av en vennlig kollega. Hun ville ikke ha noe mer med meg å gjøre. Hun holdt ord.
(Western Union ville sannsynligvis ikke la meg sende penger til en person jeg aldri hadde møtt eller visste hvem var).
Jeg har fortsatt russiske venner på FB. Det synes jeg er bare hyggelig.
At jeg seinere ble gift etter at forholdet ble innledet på nettet er en helt annen og svært annerledes hyggelig historie..
I år er Kristiansand heldig: Både Bachs juleoratorium og Händels Messias framført før jul i domkirken. Da blir det garantert god julestemning. Dessverre var jeg ikke på Messias, men Fævennens Emil Otto Syvertsen var begeistret over den ungdommelig grandiose framføringen. I går, torsdag 6.des., var det Bachs Juleoratorie som ble framført av KSO og Kildens Vokalensemble samt solister på samme sted – Kristiansand domkirke. Det ble en god opplevelse.
Bach gjør det på sin måte: Det som kalles et oratorium – er egentlig 6 kantater som er satt sammen til ett verk. I går var det de tre første kantatene som ble framført – de som handler om julen. De tre siste handler forsåvidt også om julen, men er knyttet til nyttår og 13.dag jul. Jeg synes det er fullt forsvarlig å dele det opp slik det ble gjort, men det er nok ikke meningen å framføre de tre siste kantatene etter jul denne gang.
Bachs jubel over budskapet om Jesu fødsel er absolutt til stede i innledningen til den første kantaten: «Jauchzet, frohlocket», men jeg synes den er mer innadvent enn det Händel får uttrykt i sitt Halleluja. De to oratoriene er ulike på mange måter, ikke minst det tekstlige. Bare en liten del av «Messias» handler om julen. Hos Bach er alt konsentrert om julen. Bach er mer innadvendt i sitt uttrykk.
Framføringen hadde gode solister, der tenoren Benedikt Kristjansson var evangelist, de tre andre, Sophie Klussmann, Tone Kummervold og Lars Johansson var mer kommentatorer gjennom sine resitativ og arier til det som skjedde – slik vi leser det hos Lukas. Flotte solister. Orkesteret spilte vakkert til koraler og kor, mens Leonardo Sesenna og Erik Zeppezauer tok seg av continuo-akkompagnementet. Harald Aadland (fiolin), Anne Randi Haugejorden (fløyte) og Eivind Bjørnevik (trompet) tok seg godt av sine solistoppdrag, mens hele obogruppa hadde flere solistiske oppgaver underveis – f.eks. i Sinfonia – innledningen til den andre kantaten.
Men hvorfor oversettelsen i programheftet var på engelsk er meg en gåte.
Svakheten i denne framføringen ble koret. Ikke at koret sang dårlig, men 15 korister klarte ikke å hamle opp med det ellers sterke lydbildet. Jubelen forsvant, nådde aldri ordentlig fram til oss i kirkerommet. Det var umulig å høre tekst. Og det var synd, for ellers kunne det ha blitt den «perfekte» framføringen. Tre sopraner var alt for få. (Trodde at det var fire, men den fjerde var Ellen Fjørtoft som hadde mer enn nok med å hamre ut jubelen i paukene!). Så hvorfor dette begrensede antallet på damesiden? Etter mitt skjønn burde det ha vært det dobbelte antall sopraner. Da hadde det blitt jubel. Eller hvorfor ikke integrere solistene i koret som blir gjort i mange framførelser ellers rundt omkring (f.eks. Collegium 1704.)
Dessuten som gammel korist: Hvorfor kunne de 16 kormedlemmene ikke fått en stol å sitte på når de hadde pause? Det er en merkelig innstilling blant arrangører at kormedlemmer skal stå trangt og i alle fall ikke sitte (godt). Tror noen at korister yter dårligere hvis de har det bra under konserten? Vokalensemblet hadde i det minste fått egne notestativ. Men dette bare noen sukk fra en gammel korist.
Bachs juleoratorium er et storverk, selv om han ikke skrev alt på en gang. Slik var nå en gang Bach – og andre komponister i barokken – de lånte av seg selv og av andre. Det gjør ikke musikken mindre betydelig – og god. Gleder meg til neste gang med et forsterket kor.
Dette er hva jeg har undervist om klimaforandringer i geografi i videregående skole: Ny forskning har gitt ny kunnskap om nedisninger og istider.
Nord på Grønland
Forskerne har funnet ut at i løpet av de siste 800 millioner år har det vært 4 kjente istidperioder, bl.a. har deler av Afrika, Latin-Amerika og Australia vært dekket av is den gang de hang sammen i ett superkontinent (Pangea) I Finnmark er det funnet 800 millioner år gammel morene. Vi vet imidlertid lite om de eldste nedisningsperiodene.
DEN SISTE NEDISNINGSPERIODEN
startet for ca 3,2 millioner år siden. Perioden kaller geologene KVARTÆR TID. Det er den perioden vi fortsatt er inne i. I denne tida regner en med at det har vært 30 nedisninger (istider). Bare for få år tilbake trodde vitenskapsmennene at det hadde vært 5-6 istider. At det har foregått over 3 millioner år gir en god forklaring på de store inngrepene i naturen som har skjedd som f.eks. dannelsen av fjordene på Vestlandet.
Breer og fjorder på Grønland
ÅRSAKENE TIL ISTIDER:
Årsakene er først og fremst knyttet til astronomiske forhold: Sola som energibæreren – ikke minst solas forhold til jorda. Selv om variasjonene er små, har beregninger vist at de kan ha store utslag:
Variasjoner i jordbanens form (fra ellipse til nesten sirkel) i en periode på over 100 000 år.
Variasjoner i jordaksens helling. Polarsirkelen er ikke fast, men beveger seg nordover eller sørover over en periode på 41000 år.
Presesjon – forsinkelse i jordrotasjonen fører til at årstidene langsomt forflytter seg. I dag er sola nærmest jorda i januar, om 2000 år vil det skje i februar. I løpet av 20 000 år vil denne forsinkelsen forflytte seg over hele året.
Nedisningen regner en har en varighet av 100 000 år. Istidene har sine mellomistider (som vi er i nå!) For 30 000 år siden vandret mammutene rundt i Norge – i en liten «pause» i istida.
Andre variable faktorer er havstrømmene, atmosfærens sammensetning, platedrift, vulkansk aktivitet osv. Blant annet mener noen at siste istidsperiode har sammenheng med dannelsen av Himalaiafjellene.
Hardangerjøkulen
SISTE ISTID
Startet for 117 000 år siden og sluttet for 10 000 år siden. Det meste av Skandinavia var dekket av en mektig iskåpe. Havet sank ca. 50 meter! I flere perioder under istiden var store deler av Skandinavia isfritt. Kysten må ha vært temmelig isfri det meste av tida. Nordsjøen var bart land uten is. Den største nedisningen av Skandinavia fant sted for bare 20 000 år siden. Likevel stakk topper på Sunnmøre opp av isen. Det beviser plantearter som har overlevd istiden.
For ca 18 000 år siden ble klimaet endret radikalt. Innlandsisen begynte å smelte ned. Det må ha skjedd rimelig fort, for mange steder var isen mer enn 1000meter tykk og presset landet ned noen steder flere hunder meter (ca. 250meter på det meste)
For ca. 11 000 år siden skjedde det en klimaforverring; Golfstrømmen ble hindret i å nå Norden. Det skyltes at store mengder med smeltevann strømmet ut i Atlanterhavet fra det amerikanske fastlandet. Da vokste innlandsisen igjen og skjøv morenemasse foran seg. Det er nå den store moreneryggen vi kaller Raet blir dannet. Det varte bare noen hundre år, før Golfstrømmen igjen nådde Norden og isen fortsatte å smelte ned. Klimaet ble så varmt at all is smeltet bort. Det var ingen breer i Norge i stein- og bronsealder; landet begynte å stige fordi landisen hadde presset landet ned. (Noen steder stiger det fortsatt).
Isbreene kom tilbake til fjellene våre for ca. 1000 år siden, da ble klimaet kjøligere og våtere. Klimaet har variert også i tiden etter. På 1700-tallet opplevde vi noen år med kalde somre, breene vokste.(f.eks. Nigardsbreen som rammet noen gårder i Jostedalen). I tida etter har breene gått kraftig tilbake. I dag frykter turistindustrien at breene vil forsvinne helt…..
Briksdalsbreen før og nå
Blir det ny istid?
Kanskje hvis naturen hadde fått gå sin gang. Noen har beregnet at den vil komme om 30 000 år.(Wikipedia)
Den menneskeskapte globale oppvarmingen – hvilke konsekvenser har den?
Vårt klimasystem er svært følsomt for forandringer.
Ville de tre vise menn komme frem til Betlehem i dag?
Selv om vi er kanskje litt skeptisk til julefortellingen i dag, ville vi i i alle fall ikke tvile på om at de tre vise menn ville nå fram til Betlehem for ca. 2000 år siden. Da var veiene åpne for hvem som helst, og de var beskyttet av romerske soldater slik at folk kunne ta seg frem hvor det skule være – i alle fall innenfor det nokså nyopprettede Romerriket, som jo mer eller mindre kom til å bestå i nærmere 500 år til.
Romernes Hadrian Wall delte England, men hindret ikke skotter å trenge sørover…
Det underlige er at nettopp Midt-Østen er blitt ett av de vanskeligste områdene å reise i fra land til land – delvis fordi her møtes tre store verdensreligioner: Jødedommen, kristendommen og islam. De har til og med felles røtter i historien om Abraham. Jeg vil ikke påstå at disse tre religionene er årsakene til at det er vanskelig å ta seg fram i området. Det har vel heller med maktpolitikk å gjøre – hvor religionene brukes for det de er verdt. Den arabiske verden følte nok at staten Israel ble tredd nedover hodet på dem da den ble opprettet i 1949 av FN. Derfor ble det krig. Seinere har motsetningene vært der og til tider eskalert i kriger som 6-dagerskrigen og Yom-Kippurkrigen. I tillegg har motsetningene innen den islamske verden kommet tydeligere fram gjennom den shiamuslimske staten Iran og den sunnimuslimske staten Saudi-Arabia, som også har de helligste steder innen islam innenfor sine grenser. Her er det sterke maktinteresser til stede. Noen kaller Iran for «ondskapens rike», noe Per Sandberg kraftig dementerte da han kom hjem fra en reise der for en liten stund tilbake.
Den kinesiske muren hindret ikke Kina å bli erobret flere ganger fra nord.
Da FN ble dannet i 1945, var jo hensikten å dempe motsetningene i Verden og finne fredelige løsninger på konfliktene. Det ble vanskelig i de første 50 årene på grunn av «Den kalde krigen» mellom øst og vest om verdensherredømmet. Heldigvis ble denne krigen først og fremst kald, men noen fikk virkelig lide som folk i Vietnam, Kambodsja osv.
Turistene har imidlertid erobret den kinesiske muren.
Samtidig har jo arbeidet for globaliseringen gått videre – særlig i vest, men også andre deler av Verden er med i handelsavtaler der grenser, i alle fall økonomiske grenser, bygges ned. EU er jo et eksempel på det, og innenfor unionen er det nesten ingen fysiske grenser. Har du først kommet innenfor Schengen, kan du reise hvor du vil innenfor Schengenområdet uten å vise pass. Her er jo Norden i en særstilling siden vi har hatt passfrihet siden ca.1950. Det var vel derfor Norge ble med i Schengen for å hindre at det ble innført passtvang mellom de nordiske landene på nytt. Det har det likevel blitt, men det er en annen historie.
Klagemuren i Jerusalem er fundamentet til det gamle tempelet
I 1989 var Ungarn det første landet som fjernet grensegjerdene mot vest. Folk fra DDR strømmet på i tusener. Etter det forsvant Muren i Berlin og andre grensesperringer i øst. Det ble plutselig lett å reise østover til disse tidligere kommunistlandene. Landene i øst ble raskt innlemmet i EU (og mange av dem i NATO), og etter kort tid fulgte en strøm av mennesker fra øst på jakt etter arbeid i vest. Og de lykkes med det også. Selv Norge, som ikke er medlem av EU, har tatt imot tusenvis av arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Ikke alle har vært like begeistret. Det fulgte nemlig med øst-europeisk mafia med mye kriminalitet. Hva hadde Norge vært uten polske anleggs- og bygningsarbeidere?
Det lille som er igjen av Muren i Berlin i dag…
Med den store strømmen av flyktninger som strømmet inn over Europa fra krigsherjede områder i Midtøsten og det nordlige Afrika for få år siden, var det mange regjeringer som skjerpet passkontrollen ved grensene – også innenfor Schengenområdet. Ett land – Ungarn – begynte til og med å bygge og forsterke grensegjerdene – enda Ungarn var det første landet i Øst-Europa som fjernet sine gjerder da det kommunistiske Øst-Europa gikk i oppløsning. Å ta imot mennesker fra land som hadde en annen kultur og hudfarge var ikke aktuelt.
I USA har president Trump bestemt at det skal bygges en grensemur mot Mexico. Strømmen fra sør mot «mulighetenes land» vil stoppe opp. At det ville ramme mange fattige mennesker, var ikke vesentlig, for det ville beskytte amerikanske interesser. En kanadisk humorist fortalte at Canada allerede var godt i gang med å bygge sin mur mot USA! Vil muren bli bygget?
Tyrkia har bygget mur mot Syria
Europa opplevde muren nærmest tvers gjennom Europa under den kalde krigen. Tettest var muren i Berlin – en av Europas største byer. Denne muren var ikke lett å passere – i alle fall ikke fra øst mot vest. Europa trodde at murbyggingen tid var over, men dessverre bygger noen nye murer – om ikke akkurat fysisk, så politisk gjennom restriksjoner på innvandring og mottak av flyktninger. En frykt for fremmede og muslimer har spredt seg blant store deler av befolkningen – også her i Norge. Ja, nettopp her i Norge.
Det beste middelet for å åpne grensene rundt om i verden er å bekjempe fattigdommen og alle etniske fordommer. Politiske maktstrukturer må brytes ned og mennesker må kunne snakke med hverandre igjen. Vi er jo mennesker alle sammen når det kommer til stykke….
Kan hende de tre vise menn kan nå fram til Betlehem igjen….?
Det ble et hyggelig møte med to dyktige musikere, Julian Rachlin og Sarah Mcelravy, og et opplagt orkester, KSO, som i et perfekt samspill slo an tonen på torsdagens konsert i Kilden. Det var Mozart, Beethoven og Hindemith som sto på programmet – et program uten noen egentlig rød tråd – der Beethoven og Hindemith var ytterpunktene, mens det samlende midtpunktet var Mozart. For meg ble nettopp Sinfonia Concertante KV 364 høydepunktet med delikat samspill mellom de to solistene, samtidig som Rachlin også dirigerte. Det siste synes jeg han gjorde litt mye ut av, faktisk så roet han seg etterhvert i den rollen. Personlig synes jeg han valgte svært langsomme tempi i de to første satsene, særlig den vakre andantesatsen stoppet musikken nesten opp underveis. Rachlin valgte en nokså romantisk tolkning av verket, og det gjaldt også det siste verket på programmet: Mozarts symfoni nr.36 i C-dur hvor jeg savnet noe av klassisismens stringens. Det som slo meg nå var at fortsatt spant Mozarts symfoniske idé seg omkring fiolinene- på mange måter som i strykekvartettene. De andre instrumentgruppene var mer eller mindre akkompagnatører. Unntaket var til en viss grad siste satsen som vel må sies å være en slags forløper for Jupitersymfonien med sine fugatoer i siste. Symfonien var absolutt verd et gjenhør, for jeg lyttet mye til symfonien da jeg var ung.
Kontrast 1 var Beethovens Coriolanouvertyre – helteouvertyren – ganske sterk og dramatisk musikk med en rytmisk puls som delvis forsvant – kanskje fordi celliene ikke satt ytterst (det gjorde de i siste delen av konserten). Denne pulsen er så viktig i denne musikken – den driver musikken framover. Dramatikken var absolutt til stede.
Kontrast 2 var Paul Hindemiths sørgemusikk fra 1936 med hint til barokken og Johann Sebastian Bach – vakkert og nennsomt framført av Sarah Mcelravy og strykerne i orkesteret. Utrolig vakkert og melankolsk stykke musikk. Verket ble skrevet i løpet av noen timer i et studio i BBC som sørgemusikk ved Kong George 5.s død, men det var kanskje like mye Hindemiths egen vanskelige situasjon som kom til uttrykk i denne musikken – han var jo nå flyktning fra sitt eget land, Tyskland, etter Hitlers maktovertakelse.
KSO leverte på ny en strålende innsats – i lite format.
Ingen del av Verden har så tilfeldige grenser som landene i Afrika. Ved Berlinkonferansen i 1884 ble det satt opp en del streker på et kart, og så var Afrika delt. De strekene gjelder bort i mot den dag i dag, selv om koloniherrene er borte. Britene var jo så generøse at de lot grensen gå litt øst for Kilimanjaro så Tyskland kunne få hele Afrikas høyeste fjell innenfor sitt område. Da var tyskerne fornøyd. Ikke alle var like fornøyd. Cecil Rhodes prøvde å skape sitt eget imperium sør i Afrika: Rhodesia, som i dag har blitt til Zambia og Zimbabwe.
Men Afrika består ikke av «rene» nasjonalstater der en etnisk gruppe dominerer slik som i Europa; det er vel heller unntaket. Kenya som jeg kjenner best til har over 40 millioner innbyggere, over 40 stammer, der 4-5 av dem utgjør 80% av befolkningen. Men flere stammer finnes utenfor landet også, som f.eks. maasaiene som du finner både i Kenya og Tanzania. Tanzania skal ha over 100 forskjellige stammer – ingen stamme er spesielt stor. Der for har ikke Tanzania vært plaget av de store etniske konfliktene som Kenya har.
De fleste kommer til Afrika med fly. Noe annet er nesten utenkelig. Å krysse grenser oppe i lufta er en slags illusjon, men av og til en slags realitet. Ingen flyruter til Øst-Afrika går i dag over Libya. Da er Egypt mye tryggere.
Det første som møter deg på flyplassene er passkontroll og kjøp av visum. De første årene jeg besøkte Kenya, var det et nåløye å komme igjennom. En gang tok det over en time i kø. Det var en lang time når du visste at folk sto utenfor på flyplassen og bare ventet på at du skulle slippe igjennom. I dag koster et visum til Kenya US$ 50, noe som med dagens kurs vil si va. 425 kr. Det er visst det samme til Tanzania og mange andre afrikanske land. Til Kenya kan du i dag få elektronisk visum; det vil si du bestiller, betaler og får kvittering, men må likevel få det ført inn i passet når du kommer fram til Nairobi. Lenge leve fremskrittet.
Men når du først har kommet gjennom «nåløyet» er det ingen hindringer – da kan du stort sett reise hvor du vil i landet, på egen hånd eller sammen med andre på «pakketur» – for eksempel safaritur til Maasai mara o.l. Men vær klar over at selv om mye i det landet du kommer til er «sivilisert», er ikke trafikken det. Der gjelder egne lover – kall det gjerne «den sterkestes rett».
ved grensa til Tanzania, Namanga
I reisene rundt i Kenya, har vi også kommet til grenser. Fra Kitengela og til grenseovergangen til Tanzania, Namanga, er det bare ca. 125km, altså bare litt over en times kjøring. Litt fristende å passere grensa for å se hvordan det ser ut på den andre sida. Men det koster US$ 50! – så gratis er det ikke.
ingenmannsland.
Første gangen vi dro til Namanga, krysset vi ikke grensa, men vi kjørte ut av Kenya og inn i «ingenmannsland». Mellom Tanzania og Kenya er det en 100meter sone med ingenmannsland. Det som overrasket meg var at i dette landet var det parkert mange lastebiler, det var butikker og kafeer og folk som tydeligvis hadde tilhold der. Om noen bodde der, vites ikke. Kanskje nokså utrygt siden ingen hadde politimyndighet i området.
Hvorfor det er et slikt «ingenmannsland» mellom de to landene, vites ikke. Kan det være en slags uløst grensekonflikt? Grensene ble jo tegnet opp på et kart i Berlin så det kan jo være usikkerhet knyttet til det? Reiser du imidlertid noen kilometer vekk fra grenseposten ved Namanga, vil du ikke se noen grense i det hele tatt. Er jeg i Kenya eller Tanzania er umulig å vite. Og her kan du jo krysse grensa – som de frie masaiene – uten å betale noe som helst. Masaiene bor på begge sider av grensa og kan krysse grensa fritt.
Første gang jeg krysset grensa med buss i sin tid, sto jeg i pass- og visumkontrollen bak en hvit dame. Oppdaget nokså fort at hun hadde norsk pass og etter hvert kunne jeg til og med lese navnet: Karen Espegren. Så jeg spurte forsiktig om vi ikke var landsmenn. Ingen tvil om det, og det gikk fort å finne ut at vi kom fra samme by og at jeg kjente flere av hennes slektninger fra skolen. At hun skulle besøke sine foreldre på Haydom-sjukehuset i Tanzania var vel ingen overraskelse. Norge er ikke så stort.
på vei mot Tanzania
En annen gang prøvde vi bevisst å krysse grensa til Tanzania på maasaivis. Jeg hadde bestemt meg for å se «Ol Donyo Lengai», Tanzanias hellige fjell, den eneste aktive vulkanen i The Rift valley». For å se den, måtte vi kjøre til Lake Natron, en stor alkalisk innsjø helt nord i Tanzania. Vi fikk med to maasaier i baksetet til å vise vei. Etter hver forsvant veien, så vi måtte gå de siste kilometrene i steikende hete mot Lake Natron. Ol Donyo var nokså skjult i disen, men vi hadde vært en tur i Tanzania – nærmest uten å vite det.
Vi speider etter Tanzania
Det er fjellet vi trodde var Ol Donyo Lengai, men det var ikke det.
blomster på grensa
Ol Donyo Lengai, maasaienes hellige fjell. En venn av meg var der da vulkanen hadde sitt siste utbrudd for litt over ti år siden. Det fikk NRK et godt naturprogram av….
