I 2005 arrangerte min fetter, Kjetil K. Melby, en liten familiesamling i sitt hjem i Bærum. Min bestefar, Hans Nilsen Melby, kjøpte det nettopp for 100 år siden og det var som et minne om den begivenheten at han tok dette initiativet. Det var ingen tvil om at familien var økt i antall siden den gang, selv om min bestefar hadde sørget for en tallrik familie den gang han flyttet inn i 1905: 5 barn – alle jenter, Ingrid, Gudrun, Solveig, Ingeborg og Else – hadde han og hans kone, Sofie, fått. Og flere skulle komme. To gutter ble født her, Hans (1906) og Arne (1910) – så det var en tallrik familie.
Huset han kjøpte, «Vanningsteinen», tilhørte husene som Typografenes boligbyggelag, Egne Hjem, fikk bygd på Nadderud i Bærum. Men ikke alle typografene maktet å bo så landlig, så dette huset ble lagt ut for salg i 1905. Min bestefar slo til!
Vi vet at H.N: Melby drev ved, kull og koksforretning på Grønland i Kristiania, så han fikk jo lang vei til jobben. Men han var bondesønn fra Ullensaker så landlivet var han vant til og følte seg tiltrukket av. Selv om tomta var på 5 mål, kjøpte han opp etter hvert mer jord fra naboeiendommen slik at eiendommen til sammen ble på over 20 mål – et lite småbruk å regne. Han hadde da tenkt å drive det som et gårdsbruk, men dessverre ble han syk og døde i 1922 – 65 år gammel. (Rart å ha en bestefar som døde 23 år før jeg ble født, men med den andre bestefaren var verre, han døde 40 år før jeg ble født. )
Det jeg har fått vite var at han var sterkt engasjert i avholdssaken, og at han ble også valgt inn i Bærum kommunestyre for Venstre. Der var blant annet framføringen av Bærumsbanen noe han kjempet ivrig for og avga områder av eiendommen sin – der Egne Hjem holdeplass kom til å ligge. Han døde imidlertid 2 år før banen ble åpnet til Bekkestua i 1924.
Banen gjorde det enklere for typografene og andre å komme til byen. Før måtte man gå til Stabekk stasjon og ta toget til byen. Det tok nesten en evighet. Det var også banen som i min oppvekst gjorde at jeg hadde rimelig god kontakt med familien som bodde der ute i Bærum. I 1959 flyttet jeg imidlertid selv til nybygd hus på Egne Hjem, på min bestefars gamle eiendom.
Det som ser ut til å ha skjedd etter at min bestefar døde, var at barna fortsatte å bo hjemme hos moren, Sofie. Dette er det imidlertid fortalt svært lite om. Alle jentene hadde tatt middelskoleeksamen i Sandvika, men noen videre utdannelse var det ikke snakk om – i alle fall ikke for jentene. Det ble imidlertid bestemt at en av guttene skulle få gå videre på skolen, og det ble Hans, som tok artium og seinere ble utdannet lektor med språk som sin spesialitet. For meg var han alltid lektor Melby – selv om jeg aldri hadde han som lærer. Men da jeg selv skulle ta pedagogisk seminar, havnet jeg på Stabekk gymnas – og møtte jeg igjen min onkel som erfaren skolemann og lektor.
Jentene ser alle ut til å ha gått ut i yrkeslivet – alle for en kortere tid. Flere tok spesialutdannelse som telegrafskole eller lignende. Mor begynte å jobbe på ligningskontoret i Sandvika, men hun var den eneste av jentene som ble i jobb resten av livet – etter 50 år sluttet hun. Kongens sølv vanket derfor. Det ser ut som om barna ble hjemme for å hjelpe moren – sikkert både fysisk og økonomisk. Ikke før på 30- og 40-tallet ble de gift og flyttet ut. Men ingen flyttet langt. Lengst unna havnet tante Solveig som fikk en flott eiendom i Ekebergveien på Gjønnes – og min mor som flyttet til Frogner i Oslo.
Alle ble forresten gift, og alle fikk barn – unntatt min tante Solveig, som derimot ble svært populær blant oss barn. De andre fikk ett barn, mens min onkel Hans og tante Else fikk 3, den siste mistet dessverre ett tidlig. At vi – fettere og kusiner ble født innenfor et tidsrom av ti år, gjorde at vi hadde mye glede av hverandre i oppveksten. Selv misunte jeg mine tre fettere – og besøkte dem ofte.
Det var ikke snakk om noe gårdsbruk lenger, bortsett fra høner, som jeg kan huske fra min barndom. Jeg kan huske at noen av hanene var litt «mannevonde» – det var særlig den ene fetteren min, Ole Jan, de løp etter. Kanskje han hadde plaget den en gang?
Huset var et laftet tømmerhus i en slags sveitserstil. Huset så flott ut fra utsiden. Når en kom inn, slo det meg at huset var ganske lite til å romme en familie på 9. Men det gikk – tydeligvis – det måtte gå.
Da jeg var barn og kom på besøk, var gårdsdriften for lengst nedlagt. Litt oppblomstring under krigen med sauer og bakgårdsgris. Men driftsbygningen sto igjen. Den var visst bygget etter at min bestefar flyttet inn, for å realisere drømmen om å drive egen gård. Både hester, kyr og sauer ble kjøpt inn, slik at bygningen hadde i alle fall spor etter stall og fjøs. Noen fortalte meg at en av hestene slo seg vrang og sparket hull i veggen. Det var fortsatt synlig.
Ganske spennende å gå inn i og utforske for små barn. Nå lå det stort sett bare materialer der og diverse ting. Ved siden av stall og fjøs var det høyloft, samt en sommerstue – der det hendte at folk (visstnok også jeg) bodde i perioder om sommeren. Ved siden av var et bryggerhus. Helt ytterst lå husets viktigste rom – utedassen. Det er ikke så mye jeg husker av min bestemor Sofie, men at hun tuslet over tunet for å gå på do husker jeg fortsatt – lenge etter at vannklosett og andre herligheter var lagt inn i hovedhuset. Jeg kan så vidt huske at vannet ble lagt inn etter ganske omfattende gravearbeider. Det var vel da hovedinnkjørselen ble flyttet til Bjerkelundsveien – og «Vanningsteinen» gikk fra Egne Hjemsvei 7 til Bjerkelundsvei 108B!
Den store tomten egnet seg til lek og moro både sommer som vinter. Noen ganger løp vi rundt hushjørnene og lekte cowboy og indianer. Indianerlitteratur var in på den tida; slukte bøker om «hjortefot». Det hendte at onkel Hans stoppet oss i leken. Han likte ikke all skytinga. Han hadde jo sittet i tysk arbeidsleir i Kirkenes ett år under krigen. Krigen var for oss barn noe som hørte fortiden til. Vi hørte til etter krigen. Den kalde krigen var ikke kommet inn i vår bevissthet. Det som skjedde i hine hårde dager i USA var viktigere. Og det må sies – indianerne – de innfødte – kom ikke dårlig ut i litteraturen, men de tapte indianerkrigene. Med på leken var også guttene i nabolaget, brødrene Eddie og Terje Tofte. Etter at jeg flyttet til Egne hjem julen 1959, drev vi også med løping på den enda ikke åpnede Bærumsveien. 800meter var den lengste distansen. Da veien ble åpnet, ble det slutt på løpinga.
Om vinteren gikk vi på ski i hagen. Vi hadde til og med skirenn. Men de gode skiturene gikk vi helst i Bærumsmarka f.eks. til Muren eller andre andre hyggelige steder. Der ble perspektivet stadig utvidet. Lengste tur gikk hjemmefra og til Ringkollen, med retur til Sørkedalen.
Men det var lek innendørs også. Mine tre fettere hadde hvert sitt rom – hvis jeg ikke husker feil – hvis «pigeværelset» ble brukt som gutterom (?). Hva vi lekte, husker jeg ikke, men det var vel vanlige «gutteleker», kanskje en fortsettelse av de utendørs cowboykriger? Av og til fikk jeg overnatte også. Det var noe nytt og spennende for meg – enebarnet. Men så drastisk som jeg opplevde det en gang, var ikke vanlig. Da jeg gikk inn på rommet til Ole Jan, var det eneste jeg så beina hans som forsvant ut av vinduet. Det gikk bra, han slapp med skrekken og noen skrubbsår.
Da min mor ble enke og vi flyttet til huset på Egne Hjem, ble vi også invitert til min onkel på julaften. Selv om jeg nå ikke var barn lenger, er det de hyggelige julekveldene hos min onkel jeg husker best.
Men det de fleste av oss husker, var juletrefestene som onkel Hans og tante Engel inviterte til på 60-tallet og langt ut over 70-tallet. Da ble familie og venner invitert – og vi kom og fylte huset med sang og latter. God mat vanket det også – som en begynnelse. Litt underholdning var det også – i alle fall måtte vi som kunne spille instrumenter til pers. Vi var vel ikke alltid like godt forberedt. Vi prøvde også på samspill. Juletregang var også obligatorisk. Og etterpå var det hyggelig samtale. I et hjem som i utgangspunkt var startet av en avholdsmann må en si at alkoholen ikke var bannlyst, men satte ikke noe preg på stemningen – heldigvis. I ettertid er jeg svært takknemlig for at min tante og onkel tok seg det bryet å arrangere denne julefesten hvert år i en lang periode. Etter hver ble vi så mange at festen stoppet av seg selv. Vi var for mange. Da vi kom tilbake fra Bodø, var julefestens tid forbi, og det var litt vemodig.
Etterhvert ble det sjarmerende uthuset revet for at min eldste fetter, Nils Petter, skulle få bygge hus. De siste rester av det gamle gårdsmiljøet forsvant. Det gamle hovedhuset har også i løpet av de siste 30 årene blitt ombygd til det ugjenkjennelige, men det er der fortsatt dypt der inne – hvis du ser nøyere etter..
Se her ja – det kaller jeg historie! Av ren nysgjerrighet, er tomten fremdeles i familiens eie (og på 20 mål pluss, eller utparsellert)?
Uansett, takk for innblikk i din oppvekst!
Tombola: Nei, nå er den stykket opp. tre onkler bygget hus på tomta de fikk tildelt, to tomter er skilt ut og to nye hus skal bygges/ er under bygging, alt familie. Dessuten tok Bærumsveien sitt.
Ok. Men det var nå hyggelig at mesteparten forble i familien!