I går, torsdag 15. nov. Hadde KSO «dansk» konsert: To danske komponister: Niels Gade og Carl Nielsen; dansk dirigent: Michael Schønwandt og et verk skrevet i Danmark: a-mollkonserten av Grieg. Nå er jeg vel den siste som vil påstå at Grieg er dansk, men nettopp Gade var en av de som oppmuntret ham under arbeidet med nettopp denne konserten som vi nordmenn oppfatter som absolutt norsk – og som verden har tatt til sitt bryst og gjort den til en av de mest spilte klaverkonserter overhode.
Mitt inntrykk er at kjemien mellom dirigent, solist og orkester denne gangen var usedvanlig god. Schønwandt fortalte under «førsnakk» at han hadde 40 års jubileum som dirigent i år – og at han allerede som 11 åring hadde drømt om å bli dirigent. Han ledet oss vakkert gjennom Gades romantiske verden i «Efterklang af Ossian, ouvertyre» – tydelig inspirert av læremesteren Mendelssohn og ikke minst gjennom Carl Nielsens praktfulle 4. symfoni – full av innfall og utfall, men som ror seg i land trass i intens bruk av pauker mot slutten av symfonien. Imponerende innsats av orkesteret, som gang på gang beviser hvor godt orkester KSO er.
Det som virkelig ble magisk for meg ble Griegs a-mollkonsert. Hvor mange ganger har vi ikke hørt den i forskjellige media, den har nærmest sildret over oss siden barndommen. Zhang Zuo, kinesisk, men med «vestlig» utdannelse, ga oss en fantastisk framførelse av konserten, der jeg følte at hver tone, hver pause hadde en betydning. Kanskje noen syntes at tempoet var uvanlig, kanskje i langsomste laget, det synes ikke jeg. For meg ble det en manifestasjon av hvor stor og viktig denne klaverkonserten er. Magisk. Enorm begeistring i salen – og mange framkallinger.
Til slutt lot hun risle over oss noen kinesiske perler i musikkform.
Grenzen til DDR ved Duderstadt 1988. Velkommen til DDR?
Opp igjennom årene har jeg passert mange grenser. Det har skjedd på ulik vis, med fly, med bil, med tog eller til fots.
Å passere en grense forteller også noe om hvordan du er ønsket velkommen i de forskjellige land. De åpne grensene er de hyggeligste, der det ikke er noen kontroll eller noe formalistisk tøv. Slik har vi jo ønsket å ha det i Norden etter krigen. Pass har ikke vært nødvendig. Dessverre har det skjedd en liten forandring der i den seinere tid – dessverre til det verre – på grunn av trusselen om terrorisme. Likevel har ikke jeg vist passet mitt til noen når jeg har reist i de nordiske landene de siste årene. Det er vel også hovedgrunnen til at vi har gått inn i Schengen.
For over 20 år siden var familien på biltur i Sverige. Vi kom fra Bodø og koste oss på veiene forbi Sundsvall og Falun og kjørte gjennom Värmland der vi tak av en vei som hadde retning mot Norge. Før vi visste ordet av det kom vi til en husklynge der det sto «Landhandleri» på butikken. Vi var kommet inn i Norge uten at vi hadde sett noen grense. Det var nesten som ubåtkapteinen til Harald Heide Steen jr: – kunne ikke se grensa for bare trær!
Vi prøvde å gjenta dette i sommer. Selv om vi også denne gangen valgte å kjøre inn i Sverige på en grusvei, var det ingen tvil om at vi kom til et nytt land. Skiltet med Sverige lyste greit opp ved grensen. Det var alt – bortsett fra et skilt som fortalte oss at denne veien var videoovervåket. Noen så oss altså!
I 1965 gjorde en kamerat og jeg et framstøt mot svenskegrensa. Vi var nemlig i uniform, hadde noen få dager igjen av militærtjenesten og ville «erobre» Sverige! Det vil si – vi tok toget til Bjørnefjell og gikk langs linja til vi kom til et skilt der det sto «Sverige» – tok noen bilder, og gikk rundt skiltet for i alle fall tråkket på svensk jord. Tror ikke det fikk noen konsekvenser for forholdet mellom våre to land.
Da vi nesten invaderte Sverige
Det fikk det heller ikke da vi i september 1964 gjorde det samme i Danmark. Men da var vi invitert av noen danske militære i Hjørring. Det var da vi oppdaget at Danmark hadde en lokal ørken nord på Jylland – Råbjerg mile. Ganske imponerende i grunnen.
Råbjerg mile 1965
dansk observasjon!
En grense som det var svært ubehagelig å passere var grensa til DDR. Det har jeg gjort noen ganger – første gang i 1975. Det var koret «Con Brio» fra Bodø som var på besøk til sitt vennskapskor i Spandau i Berlin. For å gjøre det tok vi toget med ferge fra Trelleborg til Sassnicht på Rügen. Ombord på toget ble vi kontrollert. Her måtte alt være i orden – for våre navnelister ordnet etter stemmegrupper ble ikke godkjent. Det måtte være alfabetisk – basta. Heldigvis gikk toget, men etter møysommelig arbeid ble den alfabetiske listen godkjent og vi fikk passene våre tilbake.
Men det var ikke nok med det: Da vi kom til Berlin, sto Volkspolizei og ventet på oss med maskinpistolene klare. De måtte vi passere før vi kom til toget som skulle føre oss til Vest-Berlin. To ganger stoppet toget de få kilometerne til Zoo-garten stasjon for full sjekk med pass og bagasjekontroll. Velkommen til DDR. Eller var det fordi vi IKKE skulle til DDR?
Ikke lett å komme verken ut eller inn i DDR
I 1975 øde land – i dag skyskrapere ved Potsdamer Platz
Det fikk vi beviset for i november 1989 da vi på nytt besøkte Berlin med en gruppe elever fra Møglestu vgs. Full stopp ved grensa. Full sjekk av alt. Grensekontrollørene hadde absolutt ikke gått på smilekurs. To timer – der det meste var venting på at kontrollen skulle bli ferdig. Den gang var målet vårt et hotell i Øst-Berlin. Vi følte oss ikke velkommen.
Den store demonstrasjonen i Berlin, nov. 1989
Da var ting i ferd med å skje. Den offisielle guiden tok oss med til den store demonstrasjonen rettet mot myndighetene. Seinere på dagen var vi en tur over i Vest-Berlin. Streng kontroll ut av Berlin – som vanlig. Da vi kom tilbake, tittet passkontrolløren raskt på passene våre og sa kjør til bussjåføren – som ikke trodde sine egne ører. Bare et kvarter i kontrollområdet hadde han ikke opplevd før. Og så vi ikke et ørlite glimt av et smil i øyekroken til kontrolløren?
Året etter var vi på ny på tur med elever til Berlin. Da var det ingen grensekontroll i det hele tatt. Grensa var vekk og Muren var blitt en turistsuvernir!
Besøkte ett år tidligere (1988) Ungarn, det mest pragmatiske av landene bak «Jernteppet». Vi var litt skeptiske , men hadde kjøpt en pakkereise der en ukes opphold ved Balatonsjøen var med. Enda mer skeptiske ble vi da vi kom til grensa. Der var det full kontroll, men det foregikk på en høflig måte og vi fikk klart da kontrollen var over etter en halv time. Mange ungarere hadde vært ute og kjøpt ting i vest. De ble nok kontrollert grundigere enn oss. Ut av Ungarn var det nesten ikke kontroll i det hele tatt – noen kikket i bagasjerommet og spurte om vi hadde kjøpt sigaretter. Nei, det hadde vi ikke, så da var det bare å dra av gårde mot Wien. Det var nettopp grensa til Ungarn som brast først da hele det kommunistiske systemet kollapset i 1989.
I resten av Europa var det nesten ingen kontroller mellom grensene – selv før Schengen. Husker vi hadde reist gjennom nesten hele Europa en gang og kom til Danmark der passkontrolløren forlangte å se passene våre. – Ikke uten at vi får stempel, sa vi. Det skal I få, sa passkontrolløren og stemplet villig i vei.
Vi omgis av grenser. Da tenker jeg ikke på begrepet å sette grenser som foreldre gjør overfor barn, men også vi setter grenser for hverandre. For da assosierer vi med det fysiske begrepet grenser som vi i Norge er omgitt av i forhold til våre naboland. Vi har grenser mot Sverige, Finland og Russland, det er de fleste av oss klar over, men vi er vel ikke klar over hvordan disse grensene oppsto og hvilken betydning disse grensene har for oss som nasjon osv.
For grensene som Norge er omgitt av er gamle. I vikingtida oppsto landet Norge, men grensene den gang var ikke definert. Kriger raste og grensene flyttet på seg. Kommer vi til 1660, er imidlertid grensene bortimot bestemt gjennom en rekke kriger der Sverige etter hvert blir en stormakt i Norden. Da forsvinner Hjemtland og Herjedalen samt Båhuslen inn i Sverige, og blir der siden, mens Sverige må gi opp å få kontroll over Finnmarkskysten.
I 1751 ble det inngått en avtale med Sverige om Finnmark der grensene ble trukket som de er i dag: Lappekodisillen. Faktisk holdes det i dag (2018) en rettsak om denne avtalen om svenske samers rett til å sende rein på sommerbeite i Norge! Etter 1751 har det bare vært mindre justeringer av grensa. Napoleonskrigene i begynnelsen av 1800-tallet førte ikke til forandringer i grensa, men at Norge i 1814 ble en slags svensk koloni – men fortsatt med grensene inntakt og at folk måtte betale toll for varer over denne grensa!
Men slik har det ikke vært i store deler av resten av Verden. Grensekonflikter har det vært mange av og mange kriger mellom landene har blitt utløst av grensekonflikter. Det kan man kanskje ikke si om de to verdenskrigene vi hadde på 1900-tallet (1914 – 18) og (1939 – 45), men store konsekvenser for grensene i Europa hadde de – også til en viss grad i resten av Verden. Balkankrigene på 90-tallet var vel de siste krigene i Europa som forandret grenser og en hel rekke nye land dukket opp fordi Jugoslavia gikk i oppløsning.
****
I steinaldersamfunnet der jakt, fiske og sanking var den viktigste kulturen, var vel ikke grenser viktige. Antallet mennesker var begrenset og de fleste fant områder som de kunne jakte i fred – eller de kom i perioder i strid med naboen.
Jordbrukssamfunnet hadde større behov for grenser. Dette var min åkerlapp, den der borte var din. Slik ble i alle fall den dyrka marken delt opp. Hvis en bonde fikk store jordeiendommer på en eller annen måte, fikk han ofte behov for å vise sin styrke og bli høvding for de andre bøndene. De trengte nemlig beskyttelse mot omstreifere. Det kunne høvdingen gi dem, fordi han hadde større ressurser. Vi kjenner til fra vikingtida hvordan visse høvdinger ble mektige fordi de var dyktige krigere, skaffet seg skatter og slaver fra røveriene eller sterke forbundsfeller ute i Europa. Dermed la de under seg store områder.
Men i Norge ble dette gjort i samarbeid med bøndene på tingene. Der ga høvdingen bøndene rettigheter mot å få være høvding / konge. Seinere i middelalderen forsvant disse rettighetene for mange bønder. Bare i Norge var bøndene fortsatt frie, mens ute i Europa bredte det tradisjonelle føydalsamfunnet seg der bøndene nærmest var høvdingens eiendom. De sterkeste og rikeste høvdingene la under seg store områder – land. Spiren til de moderne statene som Frankrike, Spania, England, Italia og Tyskland ble lagt, selv om noen av disse statene ikke ble realisert før på 1800-tallet. Grensene var kommet for å bli.
Middelalder i Visby, Gotland
Andre deler av Verden hadde ikke grenser før Europeerne dukket opp. Mest klassisk er delingen av Afrika, som ikke hadde noen grenser, og som nærmest ble delt opp av stormaktene på et skrivebord på en konferanse i Berlin i 1884 uten hensyn til språk og kultur. Det underlige er at de grensene eksisterer fortsatt med noen mindre endringer. Problemet er at det fins ingen naturlige grenser for Afrika, folk er blandet gjennom noen hundre års folkevandringer. I Tanzania for eksempel er det over 200 forskjellige stammer og tilsvarende mange språk.
Men grenser trenger ikke å være så dramatiske. I alle fall ikke i moderne tid der grenser nesten er blitt sett på som et onde. Helt siden 2.Verdenskrig har du kunnet reise til andre Nordiske land uten å ta med deg pass. Handelen mellom landene skulle foregå så fritt som mulig, og folk skulle kunne fritt flytte til andre land hvis det var behov for det. EU oppsto på 1950-tallet, med EFTA som konkurrent i sin tid. Innenfor EU fikk man Schengenavtalen – som Norge også har sluttet seg til – som ga innbyggere fra EU-landene anledning til å reise til andre EU land uten hindringer. Denne frie handelen og frie flyten av folk har det kommet sterke reaksjoner på i den siste tida – ikke minst fordi mange mennesker kommer fra den tredje verden for å søke arbeid/ muligheter i dette frie markedet. Det var tydeligvis ikke meningen. Derfor har plutselig grensene fått ny betydning, og mange land har skjerpet kontrollen ved grensene. Noen vil til og med bygge en mur!
Folk i vest er redde for terrorister – og de kommer fra den 3.Verden – underlig nok.
Demokratiet har talt: Finmark skal være en del av Troms fylke, ellers har de ikke noe i Norge å gjøre! Så la oss gjøre det russerne glemte å gjøre i 1945, gi dem til Russland. La russerne komme inn! De glemte jo det i 1945 da de hadde gjenerobret store deler av Øst-Finnmark. De lot regjeringen i London overta. Kanskje den største tabben Stalin gjorde under 2.Verdenskrig?
Det ville ha vært litt av en gavepakke å gi: Finnmark til Russland! Fred mellom Russland og Norge i all evighet. Russerne ville få en stor utfordring – finnmarkingene – i desto lenger tid – kanskje i all evighet. Men russerne har svært god erfaring i å passivisere minoriteter. En gang lot de folk bl.a. i Baltikum få enveisbilletter til Sibir. Dit går det jo tog fortsatt – til og med på første klasse.
For et sånt kranglevoren folk som finnmarkingene skal du lete lenge etter. Ikke vil de styres fra Østlandet og Oslo – i alle fall ikke fra Tromsø, for folk i Troms har i alle fall ikke peiling på samer og finnmarkinger og alt det som lever i den delen av Norge der folk er født kverulanter.
Så hvorfor ikke heller Moskva eller Murmansk? Vei, avstanden er i alle fall lang nok, men midlene som blir tatt i bruk er vel noen andre enn de er vant til fra regjeringen i Oslo, som heller har bestemt seg for å neglisjere finnmarkingene – og i alle fall ikke høre på dem. Kanskje resultatet blir at Finnmark under Russland får et styrket politikorps, som kan brukes til det meste.. Finnmarkingene kan for første gang føle seg trygge for det er ingen som vil antaste dem – i alle fall ikke i fylla – for den vil bli temmelig konstant under russisk styre. Vodka vil bli den nye nasjonaldrikken i Finnmark tør jeg spå.
Kanskje de vil få en gammel drøm oppfylt – jernbane til Kirkenes via Nikkel og Murmansk. Direkte kontakt med Moskva og den store taigaen i Sibir. Gruvene i Kirkenes vil få nytt liv, atomkraftverkene vil bli bygd langt inn på Finnmarksvidda og næringslivet vil blomstre – for det er strøm nok. Store områder i Finnmark vil bli skogløse – takket være rovdriften på ressursene, slik som ved Nikkeli i dag. Kanskje den gamle pomorhandelen vil gjenoppstå. Hvem ellers skal finnmarkingene handle med?
Riktignok vil det meste gå i lommene til noen få russiske oligarker som vanligvis vil befinne seg langt unna så ugjestmilde områder. Russerne vi endelig få sin åpne helårshavn – Kirkenes. Tenk hva for liv og røre det vil skape i området.
Så stå på – finnmarkinger – fortsett kampen mot demokratiet. Snart kommer jo Putin på besøk – hvis han blir invitert……..
_ Skrevet i sympati for finnmarkingenes kamp for egen identitet og fylke –
Åpningen var feiende flott: Ouverturen til “Tannhauser” med sitt karakteristiske hovedtema framført av stående tromboner. Det er lenge siden Wagner er framført i Kilden, men mer skal visst komme. Det er vel også typisk Wagner at ouverturene hans er så lange.
Det var likevel Tsjaikovskijs fiolinkonsert og Brahms 2. symfoni som tok kaka. Henning Kraggerud gjorde fiolinkonserten til en festforestilling. Imponerende teknisk og musikalsk og et fantastisk flott samspill mellom solist, dirigent og orkester. Har de møtt hverandre før? Det er sjelden en ser en solist direkte koser seg på podiet. Det gjorde Kraggerud. Han fortalte forresten i «Førsnakk» at han hadde studert bakgrunnen for denne konserten grundig, og han ville nå prøve å tilføre konserten noe av det Tsjaikovskij hadde ment med konserten, men som tradisjonen hadde valgt å legge vekk. Jeg synes jeg merket noen mer «folkelige» innslag spesielt i tredje sats.
Brahms symfoni ble virkelig en helstøpt framføring hvor alle gruppene hadde sine viktige oppgaver. Jeg la merke til at nokså uvante grupper ble satt opp mot hverandre, blant annet brukte Brahms mer tuba og trombone enn andre tyske komponister på denne tida. Det ga ofte en mørkere klangfarge, som jeg synes kledde verket godt. Jeg har i mange år hatt et nokså «fjernt» forhold til Brahms, etter gårsdagen (og framføringen av 3.symfoni i forrige sesong) synes jeg at Brahms har kommet meg mye nærmere.
Så svaret på Francoise Sagans spørsmål: «Elsker du Brahms» må være JA: I alle fall når Nathalie Stutzmann dirigerer.
Det vil derfor ofte bli mange negative nyheter i pressen. Det som går bra, vil ofte bli oversett eller ikke kommentert. Det har derfor vært viktig for media av at det har vært mulig å skrive kritisk uten at noen skal si at dette er ikke lov. Ønsket er, som det også er slått fast i Grunnloven: Full trykke- og ytringsfrihet.
En av kjennetegnene på den demokratiske krisen i våre dager er det massive angrepet på media – både fra høyre og venstresida. Best kjent er jo president Trumps karakteristikk av media som de som bringer «fake news» – ikke minst om han selv og hans egen regjering. Jeg har inntrykk av at han egentlig ønsker media «dit pepperen gror» slik at han kan drive sin politikk uten at noen hele tiden kritiserer hva han holder på med. At pressen ønsker å gå hans fortid nærmere etter i sømmene, liker han enda dårligere.
I flere år har jeg bodd i et afrikansk land, Kenya, der pressefriheten har vært begrenset – trass i at det står i Grunnloven fra 2010 at det skal være presse og ytringsfrihet. Etter valget i 2013 vedtok parlamentet med stort flertall at pressefriheten måtte reduseres fordi landet var under angrep fra terrorister, les Al-shabbab. Det ble forbudt å bringe bilder og reportasjer fra demonstrasjoner eller angrep foretatt i Kenya. En konsekvens var at folk i Kenya fikk ikke vite om angrepet på Westgate Marked før BBC News fortalte det på sine sendinger. Pressen reagerte med å skrive på første side at “pressefriheten er død”.
Men det betyr ikke at pressen i Kenya ikke er kritisk, men jeg vil karakterisere den som forsiktig kritisk – redd for konsekvensene av sin egen kritikk. Det gjelder ikke minst de private tv-stasjonene som flere ganger har blitt prøvd skviset ut ved å bli nektet lisens – sist fordi en del stasjoner dekket innsettelsen av Raila Odinga som «folkets president». Det har nemlig skjedd at politi har raidet fjernsyn og avisredaksjoner etter kritiske reportasjer i media.
For egentlig burde jo media hylle presidenten for det han får til av gode ting for landet – i følge president Kenyatta. Jeg tror det er slik Trump også ønsker at pressen skal være. Slik var jo media i det gamle sovjetsystemet. Alt var jo bare fryd og glede der, før det hele raknet. En kritisk røst betydde en tur til Sibir uten returbillett. Det er jo vanskelig å få til når presidenten er en lystløgner i storformat og i grunnen er en tvers igjennom usympatisk person.
Media er kanskje mer enn noensinne viktig i kampen mot de angrepene som i dag rettes mot det demokratiske system. Problemet i tillegg er jo at media er også under press fra sine eiere: Tjen mer penger. Konsekvensen er at færre og færre journalister arbeider i media, folk synes at media blir dårligere og dårligere. I tillegg kommer frykten for at det er eierne som tar over bedriften og dirigerer media i den retning de ønsker. Det betyr en eierstyrt mediaverden – og ingen fri og uavhengig presse. Det kan en se i en del kritikk av media i dag: Media er styrt av amerikanske interesser – media i Norge bare dilter etter. Det håper jeg ikke er tilfelle.
Media kan absolutt kritiseres i noen tilfelle. Det er nødvendig for at media skal fungere som det skal. Dekningene av konfliktene i Jemen, Syria og Libya har vært uhyre mangelfull og er blitt kritisert av mange. Men å gå så langt som å si at media er en slags ensrettet blokk som selv bestemmer hva den vil skrive, er å gå for langt.
En uavhengig fri presse er viktigere enn noensinne.
Går ofte tur i nærmiljøet, men denne søndagen ble det likevel en litt annerledes tur, selv om det var i det samme området. Dessverre fikk jeg ikke Salmah med meg. Hun begrunnet det med at det var siste dag av sommerferien, og den måtte nytes. Fatma var på jobb.
Å gå ned Ledningdalen kan være en grei start. Stien begynner å bli nokså overgrodd, selv om mange bruker den til å lufte hunden. Bildet viser jo hvorfor den har navnet. Her ledes strømmen til Nikkelverket Extrata – på folkemunne fortsatt kalt “Falconbridge”.
Nede på sletta ligger noen hus som bokstavelig talt er overspent. Vet ikke om det har noen betydning for dagliglivet. Jeg ville i alle fall ikke valgt å bo så nær høyspentledninger.
Litt lengre bort i veien er det noen som har behov for å skjule at de har en bil gjemt i hagen. Kanskje det kunne være en tanke å male den grønn….
Dette ser ut til å være et vanlig tre. To katter var imidlertid svært interessert i treet. Dette burde nemlig være et lydbilde, for i treet oppholdt det seg noen hundre fugl (stær?) klar til å ta fart på reisen sørover. Noen små flokker forlot treet mens jeg sto der, men den sterke lyden av fugler bare fortsatte da jeg forlot treet. Ingen tvil om hvilken tid på året vi nærmer oss.
Dette treet understreket det enda tydligere. Eplene var jo så flotte og røde, treet inviterte jo til epleslang….
Her er det noen som må opp i etasjene for å fikse noe. Godt de har fått tak i en skikkelig lift.
Høyt og lavt har etablert seg med en klatrepark ved Grotjønn. De anbefaler å parkere her på parkeringsplassen i bakgrunnen og at folk går inn den ene kilometeren til klatreparken. Mange synes det er for langt å gå,. Derfor blir det en litt uheldig blanding av gående, syklende og kjørende inn til parken.
Her er opplæringsområdet for de som besøker den populære parken – de som helst vil opp i tretoppene og sveve over Grotjønn. Joda, kanskje en gang i fortida, men de unge synes det er gøy…
Tilværelsen er full av røtter. Disse er det mange av i skogen, og de kan bli farlig glatte. Da må du trø varsomt. På denne turen trådde jeg varsomt, møtte til og med huldra, som ikke ville bli tatt bilde av og to joggende damer. Men ellers var det svært så fredelig å vandre i skogen. Nøt det.
Og når stien ser slik ut, er den virkelig innbydende.
Her er underlaget fast nok: Norsk grunnfjell – millioner av år gammelt, virkelig solid; trygt og godt å gå på, når det ikke er for vått/sleipt.
Indre Eigevann – merkbart lite vann etter sommerens tørke. En familie morer seg med å kaste stein i vannet. Det er ikke så lenge siden folk badet her.
Skummelt. Turens nyoppdagelse. En sti jeg ikke visste om. Skikkelig villmark bare få hundre meter fra blokkbebyggelse.
Det interessante er at stien ikke sto på noe kart, men noen hadde til og med laget trappetrinn.
Høy vegetasjon ved Ytre Eigevann.
Glimt av blokkbebyggelsen.
Stien ble etterhvert en ren liten vei, muligens resultat av kloakkutbygging. Det luktet i alle fall pyton av et kumlokk.
Turens utsiktspunkt. Utsikt over Ytre Eigevann med Hellemyr i bakgrunnen, vissen eik i forgrunnen.
En hyggelig raste/badeplass ved vannet har det blitt, men jeg har aldri sett noen bade der… Derimot fiske.
Her kunne det ha vært blåbær om det ikke var for tørken, fant imidlertid mange umodne bjørnebær.
Jeg nærmet meg slutten. Alt har sin forside og sin bakside. Forsiden blir skjemmet av “forargelsens hus” som bare kan skimtes på bildet. Baksiden er noe kjedelig, dog en blomst lyser opp.
Rett i nærheten fant jeg disse. Og så den siste vide utsikten før jeg nådde hjem. Oksøy i det fjerne.
Vokste opp med lukten av kull. Skulle en på reise, var det damplok foran. I alle fall et stykke på vei. Setesdalsbanen reiste jeg aldri med før den ble nedlagt i 1962. Men en kamerat og jeg syklet ned Setesdal og overnattet på Byglandsfjord i 1962, og om morgenen syklet vi bort på stasjonen for å se toget. Det ble en stor skuffelse, for det eneste som dukket opp var en skranglete motorvogn som var veldig stygg.
Men i dag er det mulig å kjenne lukten av damp på Setesdalsbanen. Salmah og jeg tok turen til Grovane for å reise med gammeldags tog. Mens mine svenske venner og jeg nøt lukten av kull – ikke minst i tunnelen, rynket Salmah på nesen og tenkte – hva er dette for slags lukt????
Vi fikk både reist med tog, snakket med folk og gått tømmerrenna – faktisk gikk vi fra Røyknes til Beihølen også, så vi var skikkelig spreke. Synd at tømmerrenna er såpass hullete akkurat nå.
Vi (to voksne og to jenter på 11) har vært på tur – som mange andre. Denne gangen ikke til naturskjønne fjell, fjorder og daler, men til brunsvidde åkre, industri, elv, skog og atter skog – til et område jeg nesten ikke har besøkt tidligere: Østfold og området ved grensa til Sverige. Under planleggingen utvidet jeg området til Kongsvinger – som jeg sist besøkte i 1963 på en sykkeltur. Dermed ble det en tur nærmest fra festning til festning.
Første delen ble en ren transportetappe på E18 opp igjennom Agder og Telemark. Stedvis bygger de ny E18, andre steder reparerer de E18 – noe som tydeligvis tar lang tid. For andre år på rad kjørte vi over Brevikbrua – heldigvis uten for omfattende kø. Rart at de skal bruke så lang tid…….
Vi valgte ferga Horten – Moss, der vi nærmest kjørte rett om bord. Behagelig med et avbrekk i kjøringa.
Ikke langt fra Moss til Fredrikstad, gjennom vakre Råde. Ingen tvil om at tørken hadde satt sine spor.
Opplevelser i Gamlebyen og Fredrikstad
Vi installerte oss i Victoria hotell. Et eldre hotell som fortsatt holdt på en gammel stil. Det var greit nok, men det luktet litt på rommet. Hotellet trengte nok en ansiktsløfting, men helst i gammel stil. Da ville det bli et riktig koselig hotell. Pussig at jeg møtte så mange fra Lillesand på dette hotellet….
Fredrikstad er en by jeg aldri hadde besøkt før, kun jernbanestasjonen. Den ble ikke besøkt denne gangen, men vi valgte å dra rett til Gamlebyen, kanskje det mest interessante ved denne industribyen. Flott med gratis bybåt fra bydelen Cicignon over Glomma til Gamlebyen.
Gamlebyen er nesten utrolig i norsk sammenheng. Her er en hel bydel tatt vare på i sin historiske utforming som en festningsby. Til og med det ytre forsvarsverket med de spisse utstikkerne var beholdt. Hadde det ikke vært for bilene, kunne en blitt hensatt til i alle fall 1800-tallet, fordi mange branner opp igjennom hadde ødelagt mange av de eldste kvartalene. Biltrafikken var da heldigvis begrenset, det var enkelt å vandre rundt i gatene og bare se: Mange fine, gamle hus, noen spennende butikker med et visst antikvarisk innhold, restauranter og kafeer. Statuen av Fredrik 2. minnet oss om historien bak Fredrikstad med røtter tilbake til 1600-tallet. Sånn sett er Fredrikstad bare 26 år yngre enn Kristiansand.
For jentene var det kommunale utendørsbadet mer interessant. Vi fant imidlertid fort fram til Modelljernbanemuseumet i et av de gamle kvartalene. Utrolig stort anlegg som gikk fra rom til rom i det gamle huset, både i taket på broer eller i tunneler under gulvet. Dette var ikke et spesifikt norsk anlegg, her gikk ikke minst mange europeiske tog, men noe norsk var det innimellom. Noen vil vel også rynke litt på nesen av at dette var et Märklinanlegg med vekselstrøm med synlige midtkontakter og ikke et likestrømsanlegg helt likt originalen slik “entusiastene” vil ha. Siden jeg har drevet med Märklin selv og vet det er uhyre driftsikkert og robust, har jeg ikke så mange motforestillinger. Imponerende var det.
Dessuten hadde anlegget en flott modell av Gamlebyen.
Hyggelig at det var en Peppes pizzarestaurant i bydelen. Det satte i alle fall jentene pris på. En rustikk restaurant i et rustikt miljø er topp.
Fredrikstads moderne sentrum på den andre sida av elva var ikke så interessant. Jentene og jeg tok en vandretur. En vakker park, noe bykunst, men de fleste butikkene finner du de samme over alt i hele Norge. Arkitekturen var heller ikke spesielt original.
Så ingen bomstasjoner i Fredrikstad. Byen har da nesten like mange innbyggere som Kristiansand. Hva kan det komme av?
Koselig å kjøre litt mer lokale veier. Da får en se og oppleve mest. En av dem brakte oss innom Sarpsborg, bare for å ha vært der. Der var jeg innom på sykkeltur i 1958, så da har jeg vel vært der – en gang. Brua over Sarpefossen ga oss et inntrykk av Borregaard, men noen foss fikk vi ikke se. Den er mer synlig fra jernbanen.
Turen videre gikk gjennom Skjeberg, som så nokså død ut. På stasjonen stoppet tydeligvis ingen tog, selv om området rundt stasjonen fortsatt het “stasjonsbyen”. Like utenfor Skjeberg tok vi igjen en gruppe som var på sykkeltur, men sykkelen ble syklet liggende og hadde minst tre hjul. De var forsynt med baklys og lys foran så de kunne bli sett i mørket. Ikke særlig praktisk spør du meg….
Fredriksten og Halden
I Halden var det en ting som var interessant: Fredriksten festning. En feilnavigering brakte oss forbi Saugbruksforeningen, og vi så tømmer som ble vannet, men om det var særlig drift der, vet jeg ikke. Til slutt kom vi opp til festningen.
Det var absolutt et imponerende byggverk. Jeg vil påstå vi “klatret” Fredriksten festning, for her gikk det både høyt og lavt. Flott utsikt over Halden by hadde vi hele tida. Festningen er interessant fordi den kanskje var den festningen som måtte ta støyten da Sverige angrep utover på 1500-tallet, Mange alvorlige angrep. Men svenskene erobret vel aldri selve festningen selv om Halden by ble brent flere ganger. Berømt ble festningen fordi kong Karl 12 i sitt forsøk på å ta Norge, ble drept av et skudd i hodet, som etter all sannsynlighet ble avfyrt fra svensk side. Etter 1814 har aldri festningen vært i kamp (og Norge og Sverige vært i krig), selv om det ble gjort visse forberedelser i 1905.
Jentene våre syntes det var morsomst å løpe omkring, stå på kanten av vollene, klatre på kanonene eller stå i gapestokken. De tenkte nok ikke over hvilken forsmedelse det var å stå der og bli latterliggjort og spyttet på.
Fredriksten er full av historie. Faktisk ble den bygget omtrent samtidig som Fredrikstad og Kongsvinger festning, som var vårt neste mål.
Men først lurte vi oss en tur over til “fiendelandet” på veien nordover. Bare for å ha vært der.
Turen nordover gikk på en grei vei gjennom Aremark, Ørje, Rømskog og Vestmarka med mye skog, vann og noen brunsvidde gårdsbruk. Tistedalskanalen så vi veiviser til noen steder, men vi lot det være.
Kongsvinger med nok en festning
Kongsvinger hadde jeg overnattet en gang før: På min sykkeltur til Trondheim i 1963. Det var siste overnatting på den turen. Budgethotellet på Kongsvinger var ikke siste overnattingen vår, men det viste seg å være et greit, men noe dyrt hotell – trass i navnet. Ikke minst personalet var hyggelig, og det er viktig.
Kongsvinger sentrum ble besøkt – igjen for å finne et sted å spise. Det ble “fish and chips” på et gatekjøkken. Fett nok! Jentene spiste seg så mette at de måtte kjøres til hotellet, mens den eldre generasjonen valgte å gå de to kilometerne til hotellet.
Kongsvinger var en hyggelig liten by, som også hadde en avdeling på den andre siden av elva. Vi holdt til på Leiret, fordi her var det i sin tid en militærleir som bemannet Kongsvinger festning. Dit dro vi tidlig neste morgen. Da var vi de eneste turistene. Også denne festningen var et besøk verdt. Noe yngre enn Fredriksten festning i Halden – bygget under den gale Christian 7. Festningens historie var ikke så ærerik som Fredriksten festning, fordi den aldri var blitt angrepet. Dermed hadde den egentlig gjort nytten sin. Flott utsikt over Vinger og Glåmdalen. Dessuten heldig med været.
Seinere på dagen kom det etter hvert noe lett regn. Det var ikke så mye hindring. Det som var irriterende var at det var umulig å unngå å kjøre ut på hovedveien rv2 mot Oslo. Ikke før ved Skarnes klarte vi å liste oss over elva tilbake til veien vi egentlig hadde tenkt å følge. Vi tok en god pause i hjembygda til nr.91: Sørumsand.
Sørumsand med Tertitten
Det var bare jeg som var interessert i å ta en titt på en av stedets turistattraksjoner: Tertitten – en jernbane som gikk fra Sørumsand til Skulerud i Aurskog, og som hadde en svært smal sporvidde: 750mm. Her gikk det tog til 1960, men noen entusiaster hadde klart å redde noe av “stumpene”, vognhall, to lokomotiver, ca. 3 km med spor og en del annet materiell. En del måtte bygges på nytt da banen ble tilbakeført til Sørumsand i 1987. Jeg fikk en rask titt inn i lokomotivstallen der to mann drev og stelte med lokomotivene.
Jo da, interessant, men hele miljøet er omgitt av et moderne kjøpesenter og NSBs stasjon. Da må jeg si at Setesdalsbanen er heldigere som har et unikt miljø uten nyere bygninger/miljø, bortsett fra NSBs tog som raser forbi en gang i blant.
Men Sørumsand hadde bakeri med god bakst som gjorde at vi forlot stedet rimelig mette.
Turen videre gikk greit i lett regn. Det jeg var litt redd for at når vi kom til Lillestrøm, ville bli dradd inn i “suget” mot Oslo. Det var det jeg av alle ting ønsket å unngå, men heldigvis. Et skilt merket Rælingen / Enebakk fortalte at vi var på rett vei. Det ble en heller landlig tur met utsikt mot Øyeren og gårder og skog i Enebakk. Etter å ha svingt oss nedover på lokale veier, ble det plutselig bom stopp – en jernbanebom gikk ned og et flirttog krysset foran oss. Tomter sto det på et skilt. Dit skulle vi da ikke. Hadde visst oversett et skilt oppe ved Ytre Enebakk. Men så store omveien ble det likevel ikke.
Ski
Ski var vårt bestemmelsessted. Her hadde vi bestilt overnatting på Thons og her fikk vi billetter til siste dags store begivenhet: Tusenfryd. – som en pakke. Greit nok. Vi fikk rom med balkong, der det var så vått at vi ikke kunne bruke den. Fin å ta oversiktsbilder fra.
Her opplevde vi turens mest “dramatiske” opplevelse. Vi fikk parkeringsbillett til kjelleren under hotellet, men kom av en eller annen grunn inn i feil garasje. Det var litt forvirrende, men vi fant ut av det til slutt og klarte å finne riktig kjeller merket Thon på porten. Egon leverte matopplevelsene.
Tusenfryd
At jeg klarte å kjøre litt feil retning Tusenfryd, får veiarbeid ta skylden for – det ble 15 km i stedet for 6 km. Dessuten var vi blant de aller første, for parken åpnet ikke før 1030. Ingen morgenmennesker der. Men så slapp vi inn blant noen tusen andre. Ingen problemer med parkering eller billetter.
Jentene kastet seg over alt som var og kjørte bergogdalbane, radiobil, spøkelseshus og karuseller osv. osv. i flere timer utover dagen. Selv observerte jeg livet i det fine været, masse unger som gledet seg og var spendt. (Dessuten tok jeg en liten tur ned til det nedlagte sporveismuseet på Vinterbro. Det var et heller trist syn). Kan forstå stedets popularitet, men jeg foretrekker det langt mer varierte tilbudet vi har hjemme i Kristiansand med Dyreparken.
Da var det bare å komme seg hjem til Kristiansand så fort som mulig……
I det jeg kjørte ut på E18 og inn i en tunnel, ser jeg et skilt det står Oslofjordtunnelen på. Oj, har jeg kommet inn i feil hull? Tunellen fører oss nedover og nedover, men ved utløpet av tunnelen ser jeg det står et skilt med avkjøring til høyre: Drøbak / Oslofjordtunnelen. Jeg pustet lettet ut…..
Konklusjon: Det var en fin tur. Jeg hadde i alle fall glede av den. Ikke for lange etapper, mye historie, variert landskap, men ikke storslagent på noen måte. Tror også jentene hadde det gøy, i alle fall den siste dagen i Tusenfryd. Det var derfor vi tok turen dit.
For meg er det bare en lektor Melby, min onkel Hans. Hans G. Melby for å være presis. Han var Lektor med stor L i alle år ved Stabekk gymnas i Bærum, fra 1930-årene og utover til slutten av 70-tallet da han gikk av med pensjon. Han var språkmann, tysk, fransk og engelsk. Kunne garantert sine fag.
Han var av dem som opplevde at selveste Quisling møtte opp på skolen en dag i 1942 og anklaget lærerne for sabotasje – for ikke å godta den nye undervisningsdiktatet. Resultatet ble en lite hyggelig tur til Kirkenes. Det knekket helsa til min onkel, selv om han opplevde et langt og godt liv etter krigen. Tre sønner fikk han også, en før og to etter Kirkenes. Den eldste kopierte sin far og ble lektor han også, men jeg har aldri opplevd at han er blitt kalt lektor Melby. Det hørte ikke til min tid.
Jeg hadde ham aldri som elev; gikk på en annen skole i Oslo, men var innom Stabekk gymnas som kandidat ved pedagogisk seminar i 1971. Da var han en kort stund “kollega”. Men han tilhørte en skole som var fremmed for meg. Men du verden som vi respekterte ham, den lille mannen; jeg, kanskje først og fremst som den onkelen han var. I hans hus var jeg alltid velkommen.
Det jeg kanskje husker best var da vi spiste kveldsmat. Guttene og onkel Hans rundt bordet diskuterende diverse begivenheter – tror ikke det var så mye politikk – mens min tante Engel bar inn brødfat på brødfat….
Onkel Hans var eldste gutt, men var nest yngst av 7 søsken; 5 eldre søstre var med i oppdragelsen. Faren var nemlig seint ute og døde 65 år gammel av lungebetennelse. Da var min onkel 16 år. Min mor var 20 og var i jobb – en jobb hun hadde helt til 1972 da hun ble pensjonist. DET var svært uvanlig for kvinner på den tida, (men det er en annen historie).
Jeg vet lite om hva som skjedde internt mellom søsknene etter farens død, men jeg tror de bestemte seg for å hjelpe moren økonomisk ved blant annet å bo hjemme, drive småbruket som faren hadde skaffet seg og holde det gående. Tror de fleste av jentene fikk ta middelskolen, men så var det slutt. Ingen av dem giftet seg før på 1930- 40-tallet. Da var de alle over 30-år, men alle ble gift! Det var eldstegutten, Hans, som ble gitt muligheten av å studere på Universitet til Lektor. Slik var det den gangen.
Jeg er faktisk lektor jeg også og fikk 37 års fartstid i videregående skole. “Superlektor” – fordi jeg i gleden over å ha “overlevd” militæret, tok kurset latin forberedende – selv om jeg bare hadde ett språkfag, norsk. Men du måtte ha latin for å bli lektor – men så falt det kravet bort noen år seinere. Selv om jeg fikk utmerket karakter i faget latin, lærte jeg ikke så mye latin av kurset, men det var jo hyggelig å kunne bli titulert lektor med opprykk på alle lønnslipper seinere i livet.
Men jeg kan ikke huske å ha blitt titulert lektor av noen i skoleverden etter at jeg begynte i arbeidslivet. Min kone brukte tittelen da hun var sinna på meg! I jobb var vi “bare” lærere og brukte aldri titlene på hverandre, selv om noen var lærer, andre adjunkter og noen lektorer. Men det fikk likevel konsekvenser, da rektor på Bodø gymnas i sin tid (“Bjasse” Lundestad) prøvde å skvise ut adjunktene og lærene. Det hjalp meg, fordi jeg fikk nesten all undervisning om formiddagen – mot ettermiddagen / kvelden året før – det tyngste året i mitt liv. Men i ettertid er det ingen som har brydd seg om jeg har vært lærer, adjunkt eller lektor. Det viktigste har vært at jeg har kunnet faget mitt, og at jeg har hatt et greit forhold til elevene mine.
Faktisk har den største “evolusjonen” vært at jeg gikk fra å være Isachsen de første årene til å bli Bjørn for elevene. Det siste synes jeg var svært greit, og egentlig veldig trivelig og tillitsvekkende.
At det etter hvert dukket opp noe som kalte seg Norsk Lektorlag, som en konkurrent til det “regjerende” Utdanningsforbundet, kan en kanskje se som en reaksjon på utvanningen i norsk skole. Hvem som helst kunne en periode undervise i hva som helst selv om de ikke hadde kompetanse. Hadde en lærerskole – pedagogikken i orden – kunne en undervise i alt. Det var en holdning jeg kjente igjen fra de pedagogiske debattene på 70-tallet, og som jeg aldri har forstått. Det var det mange som reagerte på og mange lektorer søkte seg derfor til Norsk Lektorlag. Ikke jeg. Jeg syntes at solidariteten mellom lærerne var viktigere – ikke minst i lønnskampen. Så fikk en ta opp den faglige kampen for seg. Der ser det ut til at skolepolitikerne har fulgt opp.
Men nå har jeg vært pensjonert lektor med opprykk i 10 år og trives bra med det.
Så lektormelby – det var mine lektorale assosiasjoner……
