I år er Kristiansand heldig: Både Bachs juleoratorium og Händels Messias framført før jul i domkirken. Da blir det garantert god julestemning. Dessverre var jeg ikke på Messias, men Fævennens Emil Otto Syvertsen var begeistret over den ungdommelig grandiose framføringen.  I går, torsdag 6.des., var det Bachs Juleoratorie som ble framført av KSO og Kildens Vokalensemble samt solister på samme sted – Kristiansand domkirke. Det ble en god opplevelse.

Bach gjør det på sin måte: Det som kalles et oratorium – er egentlig 6 kantater som er satt sammen til ett verk. I går var det de tre første kantatene som ble framført – de som handler om julen. De tre siste handler forsåvidt også om julen, men er knyttet til nyttår og 13.dag jul. Jeg synes det er fullt forsvarlig å dele det opp slik det ble gjort, men det er nok ikke meningen å framføre de tre siste kantatene etter jul denne gang. 

Bachs jubel over budskapet om Jesu fødsel er absolutt til stede i innledningen til den første kantaten: «Jauchzet, frohlocket», men jeg synes den er mer innadvent enn det Händel får uttrykt i sitt Halleluja. De to oratoriene er ulike på mange måter, ikke minst det tekstlige. Bare en liten del av «Messias» handler om julen. Hos Bach er alt konsentrert om julen. Bach er mer innadvendt i sitt uttrykk.

Framføringen hadde gode solister, der tenoren Benedikt Kristjansson var evangelist, de tre andre, Sophie Klussmann, Tone Kummervold og Lars Johansson var mer kommentatorer gjennom sine resitativ og arier til det som skjedde – slik vi leser det hos Lukas. Flotte solister. Orkesteret spilte vakkert til koraler og kor, mens Leonardo Sesenna og Erik Zeppezauer tok seg av continuo-akkompagnementet. Harald Aadland (fiolin), Anne Randi Haugejorden (fløyte) og Eivind Bjørnevik (trompet) tok seg godt av sine solistoppdrag, mens hele obogruppa hadde flere solistiske oppgaver underveis – f.eks. i Sinfonia – innledningen til den andre kantaten.

Men hvorfor oversettelsen i programheftet var på engelsk er meg en gåte.

Svakheten i denne framføringen ble koret. Ikke at koret sang dårlig, men 15 korister klarte ikke å hamle opp med det ellers sterke lydbildet. Jubelen forsvant, nådde aldri ordentlig fram til oss i kirkerommet. Det var umulig å høre tekst.  Og det var synd, for ellers kunne det ha blitt den «perfekte» framføringen. Tre sopraner var alt for få. (Trodde at det var fire, men den fjerde var Ellen Fjørtoft som hadde mer enn nok med å hamre ut jubelen i paukene!). Så hvorfor dette begrensede antallet på damesiden? Etter mitt skjønn burde det ha vært det dobbelte antall sopraner. Da hadde det blitt jubel. Eller hvorfor ikke integrere solistene i koret som blir gjort i mange framførelser ellers rundt omkring (f.eks. Collegium 1704.)

Dessuten som gammel korist: Hvorfor kunne de 16 kormedlemmene ikke fått en stol å sitte på når de hadde pause? Det er en merkelig innstilling blant arrangører at kormedlemmer skal stå trangt og i alle fall ikke sitte (godt). Tror noen at korister yter dårligere hvis de har det bra under konserten? Vokalensemblet hadde i det minste fått egne notestativ.  Men dette bare noen sukk fra en gammel korist.

Bachs juleoratorium er et storverk, selv om han ikke skrev alt på en gang. Slik var nå en gang Bach – og andre komponister i barokken – de lånte av seg selv og av andre. Det gjør ikke musikken mindre betydelig – og god. Gleder meg til neste gang med et forsterket kor.