HASSELBAKKEN – et barndommens paradis

Barndommen gir oss mange minner. Noen av de sterkeste minnene jeg har, er fra dette lille paradiset av et sted, Hasselbakken i Bærum. Der bodde min onkel, Effi (egentlig Fridtjof), og min tante Solveig, mors litt eldre søster. De var barnløse, kanskje derfor de hadde overskudd til oss barn som stadig kom på besøk. Ikke bare jeg, men også mine fettere og kusiner. 

Hva var det for noe spesielt med dem. For det første hadde de god plass – ikke minst stor tomt som egnet seg til både utforsking og lek. Jeg husker så vidt at de hadde høner – det må ha vært rett etter krigen – men det meste av tomten må vel kunne sies å være en naturtomt. Her kom det blåveis om våren og diverse andre ville blomster resten av året. Bare området nær huset var forbeholdt kultiverte blomster og planter. Etter det har jeg elsket naturtomter. 

I trærne hekket småfuglene og ekorn. Om sommeren foretrakk vi å sitte på verandaen og spise – og da hendte det at småfuglene kom på besøk, og noen turde å spise fra hånda til min tante. Den eneste fuglen som ikke var velkommen, var gråtrosten. Til gjengjeld drev den «stukabombing» av dem som kom redet deres for nært. Ekorn kom også på besøk, det var alltid spennende.

Om vinteren husker jeg spesielt at vi laget skibakke og hopp med nedslag på garasjetaket. Litt skummelt, for hvis vi kom for langt, havnet vi ute på veien. Aller helst husker jeg vi laget snøhuler, gjerne inntil huset. Da kunne vi holde på lenge – lenge etter at det var blitt mørkt.

Inne var det også aktivitet. På onkels gamle skrivemaskin laget vi ekte »lokalavis» – var det «Melbyposten» tro? Vi fant på de utroligste nyheter – onkel Effi var ofte en mystisk person. Han var det i virkeligheten også på en måte. Joda, han hadde sikker jobb som ingeniør på Thune fabrikker i Oslo der han hadde ansvaret for vaskemaskinproduksjonen (fellesanlegg), han var av de få i familien som hadde bil: Austin førkrigs med tilnavnet «Lars»; men han hadde vært i Afrika i sin ungdom og laget jernbane, tror det var Mosambique, og på veggen opp til 2. etasje hang spyd og annet utstyr fra Afrika. Spennende.(Fikk en gang et spyd av ham). Kan imidlertid ikke huske at han fortalte mye fra oppholdet i Afrika. 

Av og til fikk vi være med “Lars” på tur. Veldig ofte gikk turen til Eineråsen som troner over Sjømennenes helseheim på Rykkin utenfor Kolsås. Eineråsen har en dannelseshistorie nokså lik Kolsås, altså lava som har strømmet ut i store menger for noen hundre millioner år siden. Det som gjorde området spennende for oss barn var at her hadde det oppstått en stor hule som min tante og onkel laget historier til. I alle fall ble fantasien satt i gang når vi kom til hulen, som som regel var målet for turen. Det gjorde ikke historien mindre spennende at vi nærmest snublet over en huggorm som lå og solte seg i solhellinga en vårdag. Har aldri vendt tilbake til dette området og ikke funnet tilbake til min barndoms fantasihule. Kanskje like godt det. 

Forholdet mellom min onkel og tante vil jeg si var utrolig godt. Han visste ikke hva godt han kunne gjøre for sin kone. Ingen andre i min familie hadde så nært forhold til hverandre som dem. De hadde sikkert sine krangler, de også, men de var ikke synlige (hørbare) for oss barn i alle fall. 

(Av historiene som gikk var at huset han bygde på tomta ved siden av min mors ved Egne Hjems stasjon av murstein fra Johanneskirken, den som sprakk under jordskjelvet i 1904, ikke ble godkjent av min tante. Det står ikke slik i «familiehistorien», men det kan hende at Hasselbakken var aktuell allerede den gang. Huset og tomta ble i alle fall solgt ut av familien.)

Min tante var hjemmeværende som var det vanlige på 50-tallet. Hun hadde vært i jobb tidligere, det vet jeg. Etter at onkel Effi kom fra jobb, spiste de middag på kammerset ved siden av kjøkkenet, og der ble de værende resten av ettermiddagen og kvelden, med å spille kort med hverandre (vi som var på besøk ble alltid involvert) eller de leste bok høyt for hverandre – eller høre på radio eller de så litt på tv hvis det var noe spennende der. (Tror de fikk tv nokså tidlig etter 1960) Husker spesielt de moret seg med å leste Gabriel Scotts «Det gylne evangelium» der St. Peter prøver å overbevise Vår Herre om at det var feil og mangler ved skaperverket. Det var det selvfølgelig ikke. Min tante var forresten overbevist om at bare kvinnene kom til makt, ville verden ble et bedre sted å bo..

Om vinteren fyrte onkel i kaminen med koks slik at det ble godt og varmt i rommet. Resten av huset var heller kjølig, men der var det ingen som skulle være. Derfor var rommet der jeg pleide å sove det kaldeste i hele huset. Rommet med mange bøker, og ikke minst mange årganger med «National Geografic» som jeg elsket og bla i, mens engelsken ikke var god nok til forstå artiklene. Men det var spennende, og åpnet perspektivet for en liten gutt….

I perioder bodde jeg der, etter brannen i Baldersgate i 1951 og en periode da mor var innlagt på Bærum sykehus for en leddsykdom. For det skal sies om min onkel og tante: Selv om de ikke brydde seg så mye om resten av familien – de var sjelden på besøk på Egne Hjem – trådte de støttende til når vi hadde problemer – ikke minst etter at min far døde i 1959 og huset sto halvferdig. Da ordnet Fridtjof opp i saker og ting og fikk et byggfirma til å påta seg å fullføre huset slik at vi kunne flytte inn julen 1959. Jeg husker han spanderte biff på mor og meg på Bakkekroen restaurant på Smestad, tror det var mitt første ordentlige restaurantbesøk og min første biff overhode..

 

 

2 kommentarer
    1. Tombola: Ja, bra på mange måter. Men hos oss var det omvendt rollemønster; jeg hadde en mor som jobbet og en far som var “konsulent”. Det er en helt annen historie som jeg forsåvidt har skrevet om tidligere – for meg selv.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg