Sykkelnostalgi 4 1966 – Til fjells, til lands og til vanns.

  Atna i Østerdalen

To somre kom jeg ikke på tur: Militærtjenesten tok dem, fikk nok friluftsliv det året. I 1966 var jeg klar igjen, med en ny vri.

Fjelltur har lenge vært på ønskelisten. Hadde jo besøkt fjellet noen ganger i oppveksten. Min mor fortalte om sine fjellturer like før og under krigen (!) I 1955 fikk vi en uke sammen i Jotunheimen på Eidsbugarden; dessuten gav besøk hos min onkels hytte på Golsfjellet og min fars fetters hytte på Fefor meg mersmak. Husker spesielt en tur min mor og jeg hadde til Ruten i Espedal. Min første tur i det ville fjellet!.

Denne gangen var turen nøyere planlagt. Jeg skulle besøke en venn jeg hadde i Molde som het Dag. For å komme dit ville jeg først gå en fjelltur og så sykle videre. Fjellet ble Rondane, den første store nasjonalparken i Norge. Det var enkelt å komme dit og enkelt å reise videre fra, det ble anbefalt av Turistforeningen som et greit fjellområde å begynne fjellvandring i. Dette ble min første fjellvandring, (men ikke den siste!).

“No ser eg atter ” – mot Atnasjøen og Rondane

Planen var å ta toget til Atna, buss til Nesset og starte turen der. Selve fjellturen var å gå gjennom Rondane nordover og ende turen ved Hjerkinn, hente sykkelen på stasjonen og sykle videre til Molde osv. Jeg tror det var det jeg hadde planlagt. Turen skulle jeg igjen gjøre aleine. Hadde med mitt nye Canonette kamera for å dokumentere mine opplevelser.

Togturen til Atna gikk greit – det var ett av de såkalte “lyntogene” (BM88) som fraktet meg dit, derfra med buss til Nesset. Det var jo herfra den litt eldre Aasmund Olavson Vinje så Rondane fra da han skrev “No ser eg atter slike fjøll og dalar” – og drømte seg tilbake til barndommen da han var gjetergutt i Telemark; det var herfra maleren Harald Solberg så Rondane da han malte sine Rondanebilder, så intense at guttungen meg stadig vendte tilbake til galleriet for å se dette bildet. Det var her mitt Rondaneeventyr startet – og det startet med at jeg ble rodd over Atnasjøen for å kunne gå den første etappen opp til Bjønnhollia Turisthytte. Det var en koselig tur i et grønt landskap.

   Opp mot Bjønnholia

Overnattet alle nettene på betjente turisthytter, bare en av dem var privat, Dørålseter, resten var DNT hytter. Siden det var tidlig i sesongen, var det ikke så mange folk på hyttene. Det ble færre jo lengre nord jeg kom. Jeg husker at jeg irriterte meg litt over en eldre kar som ville dupere meg og de litt yngre turgåerne. Men det var jo første gang jeg gikk fra hytte til hytte, så det var kanskje ikke så rart.

Rondane var imponerende og ikke så lett å vandre i som jeg hadde trodd. Det jeg husker aller best er all steinen over alt. Det var nesten ingen grønn flekk. Det hadde med geologien å gjøre hadde vi hørt, sparagmitt er en temmelig steril bergart.

   Langlupdalen mot Rondeslottet

  Rondeslottet fra Rondhalsen

Første dagen gikk jeg fra Bjørnhollia via Langlupdalen inn i hjertet av Rondane før jeg gikk opp Rondhalsen og ned til Rondvassbu. Underveis hadde jeg alle de kjente rondetoppene rundt meg på alle kanter. Imponerende, kanskje spesielt Rondeslottet (2178moh), den høyeste av dem alle. Dagen etter benyttet jeg til topptur. Jeg satte kursen mot Rondeslottet, men da jeg kom opp på det som kalles Vinjeronden (2042), fikk jeg kalde føtter og tok meg ned på bandet mellom Vinjeronden og Storronden (2138moh) for å sette kursen mot denne. Tilslutt kom jeg opp, selv om det var litt tungt å gå stiløst opp. Litt typisk meg dette for å bestemme seg for noe, og så trekke seg for å finne et annet mål. Men Storronden var en flott erstatning. Det håper jeg bildene kan fortelle noe om.

  Rondvassbu
  Storebotn fra Vinjeronden
  Smiubelgin fra Storronden
  Toppen av Storronden mot Rondeslottet
Tredje dagen valgte jeg ei rute som ikke akkurat er den slagne landevei, selv ikke stien jeg fulgte var særlig “slagen” for den gikk innimellom kampesteiner – så jeg brukte mye tid på å runde dem eller komme forbi dem. Til slutt var jeg oppe på bandet av Langholet. Der skled jeg på den lille snøklatten som lå igjen før jeg vandret ut Langholbotn til jeg kom til Skranglehaugane, restene etter det enorme smeltevannsdeltaet som eksisterer ved Dørålseter, som jeg husker professor Gjessing snakket så mye om. I dag møtte jeg ingen turgåere bortsett fra de som jeg møtte på Dørålseter. På Dørålseter hadde de mye god mat noterte jeg i min 7. sans.Langholet på vei mot Dørålseter – stein i lange baner….

  Dørålseter øvre

Fjerde dag gikk jeg fra Dørålseter gjennom Dørålglupen og videre krysset jeg den grønne Haverdalen til Grimsdalsseter. Hadde noen regnbyger underveis, men det ble bedre etter hvert. Så masse fugl i skogområdet blant annet heilo. Fra Grimsdalshytta gikk turen over fjellet til Dovre og Hjerkinn. Været var nå bra, og Snøhetta var synlig i det fjerne. Møtte en turgåer – ingen stor trafikk av vandrere. Da jeg gikk langs et gjel som elva hadde gravd ut, ble jeg plutselig angrepet av en fjellvåk. Var overasket, for jeg hadde ikke ventet det. Har imidlertid opplevd det samme seinere. Det er fjellvåken som angriper slik av rovfuglene våre. Jeg har opplevd å være tett innpå kongeørn og havørn uten å oppleve direkte angrep.

  Mot Hjerkinn og Snøhetta
  Hjerkinn jernbanestasjon hvor jeg hentet sykkelen
Den kjedeligste delen av turen var de siste kilometerne langs veien opp til Hjerkinn stasjon. Der sto sykkelen klar til henting, så da var det bare å pakke om og trille av gårde nedover mot Oppdal – Drivdalen – forbi den klassiske jernbanestasjonen Drivstua – og det gikk like greit som tre år tidligere.

Min første ordentlige fra-hytte-til-hytte-tur gikk bra og ga mersmak, og mer skulle det bli opp igjennom, men ikke i Rondane. Vet ikke helt hvorfor, men området var kanskje for sterilt og ligger langt av lei. Har bare berørt Rondane med bil seinere. Blant annet har jeg passert Neset og Atnasjøen to ganger og kjørt gjennom Grimsdalen en gang sammen med en kamerat. Det var da jeg oppdaget de vakre setrene der blant annet Verkendalssetra.

  V – dal i Drivdalen på vei ned Sunndalen

Fra Oppdal så jeg fram til 7 mil med nedoverbakke. Jeg møtte en ny, asfaltert vei, men motvind! Å måtte tråkke i nedoverbakke var ikke gøy! I tillegg begynte det å regne. Turen ned til Sunndalsøra var derfor litt frustrerende. Det varte imidlertid ikke så lenge. Vel nede hadde jeg en lang prat med verten på ungdomsherberget som foredro for meg det store potensialet Sunndalsøra hadde som turiststed. En av ideene hans var taubane til nærmeste fjelltopp, akkurat som i Sveits. Det har imidlertid aldri skjedd. Sunndalsøra har forblitt et ensidig industristed der aluminiumsproduksjon er det viktigste. Og det er det vel fortsatt? Har bare passert der en gang seinere, men det var to år etter på en geografiekskursjon.

  Sunndalsøra – en øde plass?
  Aluminiumsverket – stedets ryggrad
Måker er ikke allrighte dyr. De gikk til angrep i Øksendal og skeit bomber på meg. Været varierte utover mot Molde, men på slutten var det vått og veien var sølete. Godt jeg ble tatt godt imot av min venn, Dag, da jeg endelig kom fram til Molde.

  Øksendal der måkene bombet uskyldige.
  Her bodde Dag og hans familie
Dag møtte jeg på lagsleir på Vereide i Nordfjord og holdt kontakten med ham etterpå. Det var en stund nokså lett fordi han studerte medisin i Oslo. Etterpå mistet jeg kontakten. Dag installerte meg hos familien og tok meg rundt sammen med forloveden til blant annet utsikten hvor du ser ut over Moldefjorden og den mektige fjellheimen bak. Så seint som 1966 var det få spor etter bombinga i 1940, men vi besøkte kongebjørka der Kong Håkon og kronprins Olav oppholdt seg under bombingen av byen. Jeg reagerte litt på den “kristeligheta” som hersket i familien, det var jeg ikke vant til.

  Molde før Røkke!

Så bar det av sted på nytt – med ferja til Vestnes og videre på sykkel over Ørskogfjellet (Ålesunds skieldorado). Det gikk greit unna og Ålesund ble nådd og installert på UH. Møtte en studievenninne, Elisabeth, og vi så på cowboyfilm og besøkte faren på hans “slott” (notert i 7.sansen). Han var en tydelig representant for businessmiljøet i Ålesund. Ikke noe for meg.

  Brygge i Ålesund
  Ålesund fra Skarbøvik
  Ålesund før fuglefjellet ble fjernet

Et tilfeldig møte med Anne på gaten i Ålesund, førte til invitasjon og besøk hjemme hos familien. Hvem Anne var? Hun var kusine av mine fettere – altså ikke i slekt med meg, men hun også hadde studert på Blindern og hadde vært innom NRK så jeg kjente henne litt. Dagen etter inviterte mannen hennes meg på fisketur og vi rodde ut tidlig morgen på Ålesund havn og fisket – og fikk 6 stykker, derav en steinbitt. Dette gjentok seg neste dag også, men vi fikk ikke så mange fisk da. Fikk bruk for mine rokunnskaper som jeg hadde opparbeidet i sin tid på Mjøsa. Middag og tv og besøk hos en annen Ålesundsfamilie. Et tilfeldig møte ga meg noen hyggelige dager i Ålesund – der jeg også fikk klatre opp til Aksla og nyte utsikten derfra. (Var ikke så mye opptatt av jugendbyen Ålesund den gangen; besøkte derimot byen i 2009 og beundret jugendarkitekturen)

   Fergestedet Sykkylven med den tidens biler og busser.
Tidlig morgen syklet jeg videre mot Magerholm der ferga til Sykkylven gikk. Spiste frokost på kafeteria før jeg syklet videre. Skuet over til møbelfabrikken på Ikornes, som jeg skulle besøke noen år seinere på en geografiekskursjon. Da fikk vi en innføring i Sunnmøres blomstrende næringsliv, både møbler, skjorter og pølser…… Det var bratt opp Strandafjellet, desto hyggeligere nedover på den andre siden. Fulgte så den nye veien sørover mot Hellesylt. Var innom en butikk for lunsj og glemte i farten brillene mine. De fikk jeg heldigvis ettersendt med bussen som passerte noen timer seinere. Den lange Ljøbrekkatunnelen innerst i Herdalen ble derfor svært mørk, men ut kom jeg da til slutt. Langs Sunnylvsfjorden fikk jeg flott utsikt mot Geirangerfjorden. Jeg overnattet i Hellesylt.

   Strandadalen syklet jeg.

  Her nærmer jeg meg Ljøbrekkatunnelen, og da ble det mørkt…..

Hellesylt var tidligere et sted som lordene besøkte. I 1966 var det først og fremst et fergested der fergene til Geiranger har utgangspunkt. I dag er Hellesylt i fokus på grunn av faren for tsunami når hammeren på Åkreneset løsner og faller i fjorden. Det er det til og med laget “skrekkfilm” om, “Bølgen”. Det er jo ikke noe ukjent fenomen, det har skjedd mange steder i Norge, med de alvorligste konsekvensene i Loen og Tafjord. Jeg spurte en fergekøordner om de tenkte mye på det, og hun svarte de hadde det i bakhodet.

  Hellesylt, vakker plass i Synnylven
Turen med ferga inn Geirangerfjorden er fantastisk. To år seinere fortalte fergeskipperen om det han hadde opplevd som mange år som fergeskipper på Geirangerfjorden. Det var ikke minst snørasene som til sine tider var faretruende nær ferga – noen “spratt” tvers over fjorden. Fikk naturen sterkt innpå oss. Plassene Skageflå og Knivsflå er begge kjente for sin utilgjengelighet. Her bosatte folk seg frivillig. Norge med sin enorme plass var trangbodd!

  ferga på på Geirangerfjorden.
  Geiranger i all sin prakt.


Selve Geiranger var ingenting har jeg notert, det er naturen omkring som gjør stedet. Det fikk jeg bekreftet to år seinere da vi overnattet der. Nå valgte jeg å ta bussen videre opp alle bakkene mot Djupvannshytta. Men det var midt i juli så bussen tok en tur helt opp på Dalsnibba 1475moh med enorm utsikt over Geirangerfjorden og fjellheimen omkring. Jo da, jeg fikk tatt et bilde eller to.

  Djupvasshytta fra Dalsnibba
  Utsikt fra Dalsnibba – fantastisk synes nå jeg

Bortsett fra ekskursjonen to år seinere, har jeg ikke besøkt Geiranger i ettertid.

   Djupvatnet
Ved Djupvannshytta var det bare å kaste seg på sykkelen. Turen nedover Ottadalen ble reine koseturen med fint, varmt vær og jevnt nedover. Rakk heldigvis å stoppe noen steder og tatt noen bilder. En studiekamerat av meg kom fra Sjåk og underveis ville jeg se hvordan det så ut der. Men jeg oppdaget ikke Sjåk fra sykkelsetet for plutselig var jeg i Lom – lenge før beregnet.

  Ottadalen, kyr på en øde øy…

Sjåk skulle jeg vende tilbake til opptil flere ganger, delvis fordi jeg har brukt Sotaseter som utgangspunkt for turer i fjellet, seinest i 2009. I 1970 tok jeg bussen til Sotaseter og nevnte kameraten min til bussjåføren, som sporenstreks la ruta forbi gården der han kom fra. Litt av en service. Så selv om jeg syklet forbi i 1966, er bygda gjenoppdaget i ettertid.

  Lom stavkirke

Lom er også en flott plass med sin flotte stavkirke og beliggende i møtet mellom Ottadalen og Bøverdalen, inngangen til Jotunheimen. Jeg traff flere som var på sykkeltur på UH. Selv hadde jeg bestemt å sykle mot Vågå og Randsverk og kanskje over Valdresflya. Været var først ikke så aller verst, men da jeg hadde karet meg opp til Randsverk ble været nokså vått, og jeg bestemte meg for å sykle ned den “klassiske” Heidal til Sjoa. Jeg visste at bygningskulturen der sto sterkt, og det stemte bra med det jeg så i regnværet. Jeg har fått det bekreftet ved seinere besøk. Vel ankommet Sjoa, var valget enkelt: Toget hjem!

  Klassisk gård i Heidal

Selve sykkelturen ble på ca. 550km, den korteste av alle turene, men da har jeg ikke regnet inn de 5 dagene i Rondane som turen startet med. Den var ikke den minst innholdsrike. Her var innlagt besøk og sosial omgang med folk. Jeg husker tilbake på turen med stolthet og glede.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg