Sykkelnostalgi 1967 – På sykkel til Preikestolen og der omkring.

  Finse i juni 1967, flott sykkelvær

Kunne ikke dy meg. Måtte på tur igjen i 1967. Jeg var ennå ikke fylt 24 år, manglet dame, men ville besøke dame i Ryfylke. Om det var det egentlige målet, husker jeg ikke, for jeg visste at dama var opptatt av en lokal kar. Hun, Jorunn, var fra Strand, han, Eivind, fra Jørpeland. Det fikk stå sin prøve.

Jeg var midt i studeringa. Hadde akkurat gjort meg ferdig med historie mellomfag og var rimelig fornøyd med det. Dessuten jobbet jeg hardt på trikken, nå som helgedagsreserve så seint som søndag 18.juni. Dagen etter, mandag, hev jeg meg på sykkelen i retning Kongsberg, men valgte å sykle over Sollihøgda – Skaret – Sylling – på sørsida av Tyrifjorden via Vikersund – Hokksund til Kongsberg. Været var vakkert og varmt, men jeg husker lite av denne turen. Men jeg husker Kongsberg og UH, som ikke var noe å skryte av. Kongsberg er også en by jeg har vendt tilbake til flere ganger seinere. Ikke minst kirken er imponerende, en av de største i Norge og med et flott gammelt orgel. Sølvgruvene som ga byen og statskassa store inntekter, har jeg ikke besøkt.

   Kongsberg kirke – sølvgruvekirken

  Numedalslågen ved Kongsberg
  Rødberg øverst i Numedal – noen år etter at jernbanen ble nedlagt.

Den neste dagen “gjorde” jeg Numedal, uten at det var noe spesielt å rapportere. Har notert at jeg hadde medvind, kom til Uvdal allerede ved 4 tiden. Her var jeg eneste gjest på UH. Uvdal har en vakker gammel stavkirke. Der hadde vi konsert med AKF noen år etterpå.

  Skurdalen på vei til Geilo 

Mellom Uvdal og Geilo er det tre fjelloverganger. Den første til Vasstulan var den tyngste. Her hadde jeg også kraftig motvind. En lastebil stoppet og spurte om jeg ville sitte på. Jeg takket, hev sykkelen med bagasje på lasteplanet og oppover vi krøp. På toppen sa jeg takk for skyssen og syklet videre via Dagali og Skurdalen til Geilo der jeg innkvarterte meg på et nytt herberge. Var framme allerede før kl. 2. Geilo var allerede da preget av turismen. Neste dag var været ikke bra for sykling: Snøføyke – og det i slutten av juni. Hardangervidda var målet, men da jeg kom til Ustaoset, begynte snøen å legge seg og det ble vanskelig å sykle.

   Geilo noen år etterpå
  Venting på Ustaoset juni 1967
Fire timer ble det å vente i snøføyka til toget kom. Det ble Voss som ble løsningen. Toget hadde ingen problemer med å krysse Hardangervidda i litt junisnø. Vel kommet til Voss, ble det et stykke å sykle til UH, som lå i retning av Vik i Sogn. Jeg skulle jo egentlig motsatte vegen.

Dagen etter ble det først å sykle langs Hardangerbana til Granvin som på denne tida fortsatt var i drift. Men noe tog så jeg ikke. Litt dramatisk forbi Skjervet. Videre var det å sykle øs pøs regnvær og motvind utover Hardangerfjorden – særlig ille var været mellom Kvanndal og Øystese. Har kjørt bil her noen ganger og det er ganske smalt. Her hadde jeg nok vært redd for å sykle i dag med den store trafikken. Så ille var det ikke i 1967.

Øystese var en vakker plass å overnatte. Været ble etter hvert riktig så vakkert, det var St. Hans, men jeg så ingen bål. Var innom Ingebrigt Vik museum; en skulptør fra stedet med mange fine skulpturer. Norheimsund og Øystese er jo kultursentre for Hardanger, med festival og mer til, men jeg har aldri vært på festivalen.

  Øystese juni 1967
  Hardangerfjorden fra Øystese

Jeg møtte forresten et par som var på biltur. De fortalte meg at når de var på ferie med bil, ville de se seg om skikkelig – særlig her på Vestlandet hvor det var så mye vakker natur. Derfor ble det sjelden at de kjørte lengre enn 200km pr. Dag. Det holdt jeg med dem i, men for meg holdt det med omtrent halve avstanden på sykkel.

   moreller fra Hardanger
Eplehager fikk jeg oppleve mange av når jeg syklet videre sørover langs Hardangerfjorden. Det var imidlertid litt tidlig for epleslang; blomstringen var nettopp ferdig. I det jeg nærmet meg fergehavna Gjermundhavn, ble jeg passert av en buss. Hadde lest ruteboka og trodde jeg hadde god tid til ferga, men busser pleide alltid å korrespondere med ferga (det var jo samme selskap HSD), så det var bare å tråkke på og håpe på det beste. Det lønte seg. Ferga lå klar til avgang da jeg svingte ut på fergekaia. Deretter syklet jeg gjennom den vakre Kvinnheradbygda med baroniet Rosendal.

   Bygda Rosendal
  Baroniet Rosendal

Året etter var vi på ekskursjon her i august. Da overnattet vi i Rosendal og besøkte selve baroniet (som fortsatt er eid av UiO). Etterpå klatret vi Malmangernuten og hadde et praktfullt skue over Rosendal, Kvinnherad og ytre Hardanger. Vi studenter var temmelig sjokkert, for samme dagen hadde Sovjet invadert Tsjekkoslovakia, 20.august 1968.

  Rosendal fra Malmangernuten i august 1968
Jeg nådde til slutt ut til Sunde etter å passert det nye aluminiumsverket på Husnes like i nærheten. Strøm skal til – i store mengder! Derfra ble det kosetur med ferge hele veien til Leirvik på Stord. Denne dagen hadde jeg en punktering.

Stort sett lite å fortelle om Stord. Året etter da vi kom mannsterke fra Geografisk institutt UiO, var vi innom Aluminiumsverket på Husnes, Stord Verft og Stord kommune og ble servert middag alle tre stedene, satt vi igjen med et meget mett inntrykk!

  Utover mot Haugesund 1967

  Haugesund 1967
  Også biler vil være  med…
Syklingen gikk greit, også søndagen. Da gikk turen først med ferge til Utbjoa og videre sykling vestover til Haugesund, og da var det stort sett rett om bord i lokalbåten til Stavanger. Den var forresten et ombygd marinefartøy fra krigens dager – en slags fredelig gjenbruk. I Stavanger syklet jeg ut til UH på Mosvang. Dagen etter ble det å se seg om i denne byen da den enda var preget av hermetikk – det var rett før oljealderen tok til.

  Breidavatnet, Stavanger i 1967
Dagen etter tok jeg ferga til Tau for å møte Jorunn som nokså raskt førte meg til Jørpeland for å besøke kjæresten, Eivind. Jorunn viste meg litt rundt på Tau, så syklet vi til Jørpeland. Eivind foreslo at vi tok en tur til Preikestolen, og det gjorde vi.

  På Preikestolen i 1967
Vi var unge og spreke den gangen så vi brukte ikke mer enn litt over en time ut til klippen fra parkeringsplassen. Husker at jeg synes det var litt skummelt utpå der, men det ble tatt bilde av meg på platået, så jeg har bevis på at jeg har vært der. Har vært der to ganger seinere, men siste gangen var jeg ikke utpå. Da nøyde jeg meg med å se. Underlig hvordan høydeskrekken utvikler seg over tid.

Det var et hyggelig besøk. Jeg fikk vite av pappaen til Eivind, tannlegen, at min tannlege hadde gjort et dårlig arbeid ved å trekke en tann. De tennene ville aldri vokse sammen. Han fikk rett i det.


  Ryfylkeveien, Hjelmeland
Saken var at nå måtte jeg tilbake på jobb. Det var bare å hive seg på sykkelen og komme seg hjem igjen. Det var noen mil. Jeg valgte å sykle den nyåpnede Ryfylkeveien. Jeg håpet den ville gå langs fjorden hele veien til Sand. Det gjorde den slett ikke. Nærmere Sand steg den ganske mye så jeg sleit for å holde farten. Ferga over til Ropeid og så utover til UH på Sandeid – også eneste gjest. Dagen etter var det full fart østover forbi Ølen og Etne og inn Åkrafjorden der fossene gjorde meg våt, men det gjorde ingenting. Ved Rullestad stoppet en melkebil fra Odda og lurte på om jeg ville sitte på. I et øyeblikk av svakhet sa jeg ja takk. I Odda kom jeg derfor i god tid. Her var jeg kjent, for det var bare 5 år siden jeg syklet forbi her sist.

   Odda 1967 med rykende fabrikkpiper.
Jeg var nå i tidsskvis. Været var heller ikke det beste med ganske intense regnbyger. Løsningen ble buss. På den tida hadde bussene stativ til å henge sykler på foran, så sykkel var enkel å ta med på bussen. Så med den tidens behagelige busser humpet vi langs Hardangerfjorden forbi mange av stedene vi syklet forbi sist. Etter hvert passerte vi steder jeg ikke hadde vært før, blant annet Fossli hotell over Vøringsfossen. Den var imponerende. Den var ennå ikke utbygd så fossen viste sitt naturlige jeg. Over Hardangervidda måtte vi ta det litt med ro, fordi det blåste “cats and dogs” så bussen ristet. Det var litt skummelt. Hadde jo hørt om busser som hadde blåst av veien. Det gikk bra – til Geilo kom vi ut på ettermiddagen.

Nå hadde jeg litt dårlig samvittighet. Var ikke jeg på sykkeltur? Jeg spiste middag på en kafeteria, satte meg på sykkelen klokka halv åtte om kvelden; klokka halv fem om morgenen ankom jeg Hønefoss jernbanestasjon, 190km seinere. Det gikk radig unna den natta – selv om jeg hadde en liten pause da det var som mørkest. Allerede samme ettermiddag var jeg på jobb – med hengertjeneste på Lilleakerbanen!!

Denne sykkelturen var på nærmere 1000km, slett ikke så verst på 13 dager, med flere pausedager underveis. Dette var kanskje den turen jeg husker færrest detaljer fra. Husker at sykkelen ikke var helt patent, den hadde fortsatt en lei tendens til å knekke eiker. Jeg hadde bagasje, men så tungt lastet var den ikke. Men denne gangen holdt den hele løpet ut.

Kan ikke huske noen dramatiske situasjoner – unntatt en. Jeg ville stoppe sykkelen for å sjekke noe. Jeg tok ut den ene foten for å stoppe mot en stabbestein, men jeg bommet på steinen så jeg ramlet ned på siden av steinen rett overfor et lite stup. Hadde det ikke vært for at sykkelen hang fast mellom stabbesteinene, kunne det ha gått riktig ille. Men det gjorde det heldigvis ikke. Ikke hadde jeg hjelm heller – den var knapt nok oppfunnet, men kun for konkurransesyklister. Kan i ettertid se tilbake på nok en vellykket tur på to hjul, og det skulle komme enda en til.

Men først ville jeg til fjells………..

  Måbødalen

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg