I 1961 eller 1962 kjøpte jeg en blå DBS sykkel med tre gir – Sturmey Archer. Den var ellers utstyrt med bagasjebrett og lykt med dynamo på forhjulet – en helt vanlig brukssykkel med andre ord. Det kjøpet innledet en ny og aktiv epoke i mitt sykkelliv. Den gang var det ikke vanlig å skaffe seg racersykkel med bukkestyre. Det var bare for aktive konkurransesyklister, og det hadde jeg aldri tenkt å være. Har i grunnen aldri vært noen konkurransemann (kanskje redd for å tape?).
I perioden 1962 til 1968 la jeg ut på hele 5 sykkelturer med en lengde på over 500km. Noen av disse turene var “kombiturer” der jeg kombinerte syklinga med fjellvandring. To av dem gjorde jeg sammen med en kamerat. Tre gjorde jeg aleine. Alle var i Norge, fire av dem gikk til Vestlandet.
I 1962 skjedde det fire ting: Jeg fullførte gymnaset, jeg begynte å jobbe på Bærumsbanen, jeg begynte å studere realfag om høsten ved UiO (noe som ble en fiasko, for jeg ble filolog) og jeg dro på lang sykkeltur med Jardar.
Kan ikke helt huske bakgrunnen for planene for denne turen. Jardar var en venn fra skoledagene, gikk i min parallellklasse, vi hadde vært på tur sammen før bl.a. til Korgen (lagsleir), Lassemoen (arbeidsleir), Vereide/Florø (lagsleir) og Nordmarka (treplanting). Jardar hadde en bestefar som bodde på øya Kinn (utafor Florø) og som fylte 90 år den sommeren. Det var dit vi skulle – og vi valgte sykkelen som transportmiddel. Jardar hadde med et kamera, men bildekvaliteten var ikke den beste, men noe er i alle fall blitt dokumentert.
Vi startet opp en søndag i juli med stigningene over Sollihøgda som utfordringen, ned over Sundvollen og sletta over Stein, forbi Hønefoss til Hamremoen der det var et ungdomsherberge, videre langs Krøderen og opp Hallingdal der Gol var neste overnatting. Det regnet litt på denne etappen, men foreløpig gikk alt greit – ca. 200km var allerede tilbakelagt.
Neste dag var en større utfordring – den gikk opp Hemsedal i noen seige stigninger, vi begynte å kjenne det i beina nå. Været var heller ikke på vår side, det plaska ned. Vi var glade da vi kom til toppen, både fordi vi hadde en gedigen nedoverbakke foran oss mot Borgund og at været så ut til å bli lettere i vest. Jeg husker jeg så ryggen til Jardar forsvinne i stor fart foran meg, mens jeg prøvde å holde meg på veien (det var grusvei den gang). Nede påsto Jardar at han hadde ventet på meg i 5 minutter. Vel, det fikk så være. Mener vi tok oss tid til å besøke Borgund stavkirke på veien videre. Det var første besøket i dette klenodiet av en kirke, det kom til å bli flere.
Lærdal er et dramatisk og vakkert dalføre omgitt av høye fjell. Her ble bygd et spektakulært veganlegg i sin tid som jeg har besøkt flere ganger seinere – Vindhella. Bøndene fikk vann fra et vanningssystem som vi fikk besøke da vi var på geografiekskursjon hit noen år seinere. Vi overnattet på Lærdalsøra, men det var ikke på det tradisjonsrike Lindstrøms hotell, der vi overnattet på geografiekskursjonen. Men det er ikke før seinere jeg oppdaget hvor flott det gamle sentrum i Lærdal egentlig er. Det var heldig at det ikke var det gamle sentrumet som brant under storbrannen for noen år siden, men det var ille nok det som skjedde.
Planen var nå å ta lokalbåten utover Sognefjorden. Det skulle bli en flott opplevelse. Det var en gammel sliter som brakte oss ut over fjorden, “DS Fanaraaken”. Vi hadde bestemt oss for å ta båten helt ut til Vadheim og sykle derfra. Dermed fikk vi med oss midtfjordsmøtet, Balestrand med Kvikne hotell og Fridtjovstatuen på Kvam. Midtfjordsmøtet er møtet mellom lokalbåtene på Sognefjorden som legger seg inntil hverandre for å utveksle post, varer og passasjerer. Dermed kunne passasjerer fra Flåm og Gudvangen greit komme seg videre mot Bergen eller andre steder langs Sognefjorden.
Balestrand er spesielt med sin vakre beliggenhet mellom høye fjell og ikke minst sitt klassiske trehotell, Kvikne, som minner om tidligere tider med engelske lorder og annet fint folk. På den andre siden av fjorden, Fridtjovstatuen, som minner om en viss tysk keisers begeistring for Norge og vår felles germanske historie. Han var jo i Sogn kort tid før første Verdenskrig. Ingen visste at han hadde planer om å gå til krig. (Kanskje han knapt nok visste det selv?)
Vadheim er derimot ingen spennende plass, bygget opp på kraftkrevende industri som den mer kjente naboen Høyanger. Her forlot vi båten, satte oss på syklene og satte nesa nordover. Været var blitt sommervarmt og det var fint å sykle. Vi hadde muligens målet å overnatte i Førde, men vi tråkket forbi Førde, videre forbi Naustdal og opp på Ramsdalsheia. Der fant vi en fin plass hvor vi brettet ut soveposene og fikk oss noen timers søvn i den lyse sommernatta. Ikke visste jeg den gangen at 8 år seinere skulle jeg vende tilbake hit og besøke en studiekamerat som nettopp kom fra den øverste gården her mot fjellet, Ramsdal. Det var mora hans som ikke kunne forstå at sønnen strøk til fjells når han kom hjem fra studeringa i Oslo. Til fjells gikk du bare når du skulle samle sauer eller plukke bær, mente mora.
Utover mot Florø gikk det rimelig greit (når jeg ikke husker så mye av det som skjedde, må det vel ha gjort det). Florø er ingen spennende by, men jeg ble kjent med en familie der som jeg hadde litt kontakt med. De besøkte jeg nå og de tok meg med på fisketur. Det var den gangen jeg fikk fisk, mye fisk.
Kinn er ei øy ute i havgapet. Folk der ute lende stort sett av fiske, særlig drivgarnsfiske etter laks. Familien til Jardar var laksefiskere. Kan ikke huske annet enn at vi i en uke spiste laks til middag i alle mulige variasjoner. Øya hadde også et svært karakteristisk landemerke, Kinnaklova, et fjell som var falt sammen på grunn av havets arbeid. Det var forresten flere hulesystemer her ute og vi gikk inn i noen av dem. Det ble fortalt at en hund forsvant inn i ei hule og kom ut igjen på en annen øy. Dessuten hadde øya en gammel steinkirke fra middelalderen som er blitt knyttet til St Sunnivatradisjonen på Selje kloster litt lengre nord på kysten. En vakker kirke i et spennende landskap. I familien var det en mann med litt spesiell skjebne. Han var en dyktig organist og studerte orgelspill i Tyskland, men så klikket det for ham. Når han var hjemme på Kinn, hendte det han spilfe på orgelet og han kom i en annen verden.
Vi var på Kinn i fem dager. Da hadde jeg spist nok laks for en stund.
Vi vendte tilbake til fastlandet for å vente på hurtigruta. Det var ingen andre enn “DS Lofoten”, som ikke må forveksles med veteranen i hurtigruta i dag. “MS Lofoten”? som ble levert noen år seinere. “DS Lofoten” var av de få hurtigruteskipene som overlevde 2.Verdenskrig. Kan huske det var litt spesielt å reise med denne hederskronede båten selv om det bare var en nattseilas til Bergen.
Fra besøket i Bergen husker jeg ikke så mye. Vi besøkte Jardars familie i Bergen, vi tok heisen til Ulriken og gikk ned igjen (seinere i livet har jeg gått både opp og ned til Ulriken). Vi overnattet på Montana ungdomsherberge som var nytt og fint. Jeg hadde vært innom Bergen før en gang, den gang fra lagsleir i Nordfjord. Jeg har alltid vært litt fascinert av byen mellom de sju fjell (som jeg har vært oppe på alle sammen da jeg gikk 7-fjellsmarsjen i 2006), rusle rundt i sentrum, innom smauene og “tyskebryggen” og akvariet på Nordnes, Fløyfjellet osv. I 1962 hadde Bergen fortsatt trikk uten at vi brydde oss så mye om det; i 1965 forsvant den (dumpet i fjorden), men nå er den tilbake i form av Bybanen. Hurra! Dagen etter forlot vi Bergen med kurs for Hardanger.
Med oss på ferden hadde vi fått med oss nøklene til Søndagsskoleforbundets hytte på Kvamskogen. Der skulle vi få overnatte gratis. Men først måtte vi komme dit, og det ble vanskeligere enn ventet. Ett eller annet sted i Samnanger røyk kranken på sykkelen min (som vanlig) og jeg kom meg bare framover med en pedal. Det så litt håpløst ut. Ved Tysse kom vi til et samvirkelag og på den tiden hadde samvirkelagene alt mulig rart også en krank til en DBS-sykkel. Jeg fikk til og med hjelp til å skifte kranken, så etter en times tid kom vi oss av gårde igjen til bakkene oppover mot Kvamskogen. Hytta til Søndagsskoleforbundet var tidligere eid av en skipsreder og var gedigen, vi hadde det greit der. Kvamskogen er Bergens Norefjell med masse hytter og skianlegg – også den gangen.
Tokagjelet var den gang et beryktet veiparti der veien gikk på en hylle i fjellet over et dypt gjel. De holdt på å bygge tunneler – de er for lengst tatt i bruk og utvidet i dag. På enkelte steder kan du fortsatt titte ned i dette gjelet som vi passerte når vi trøstig syklet videre nedover mot Norheimsund. Nå var vi virkelig kommet til Hardanger. Det var jo herfra Olav H Hauge og Geirr Tveit var fra.
Vi tok lokalbåten fra Norheimsund til Lofthus. Om bord lyttet vi til lokalfolkets småprat uten å forstå et ord av hva de snakket om. Var dette et slags norsk? Da vi ankom eplebygda Lofthus fant vi fort et pensjonat der Jardar visste de hadde en musikkmaskin, en jukeboks. Vi installerte oss, og Jardar spurte verten hvor jukeboksen var. Nei, den hadde han satt bort; ungdommen ville ikke høre annet enn den amerikanske popmusikken. Den hadde han for lengst gått trøtt av. Da Jardar forklarte at det var “Fanitullen” spilt av Sigbjørn Bernhoft Osa han ville høre, fikk pipa en annen låt; døra gikk opp og kort tid etter spredte lyden av Fanitullen seg over hele etablissementet. Tjo hei – det var jo fanden sjøl sin musikk!
Det gjorde vi godt igjen ved neste dag å sykle til fergestedet Kinsarvik for å overvære gudstjenesten der. I den gamle steinkirken – der mange folk hadde tatt bunaden på – opplevde kirkesang vi ikke hadde opplevd før. Seinere i livet har jeg kommet tilbake til Kinsarvik, til og med overnattet for å gå oppover langs elva Kinso for å oppleve de mange flotte fossefallene i denne elva. Praktfullt.
Vi syklet tilbake til Lofthus og fortsatte turen videre mot Odda. Noe av det nifseste vi opplevde på hele turen skjedde mellom Tyssedal og Odda. Dette skjedde før tunnelene ble bygd. Veien var smal og gikk på en hylle over fjorden. En buss kom bakfra og ville passere oss. Jeg husker jeg satte foten på forstøtningsmuren for ikke å bli dyttet av bussen ut i fjorden noen hundre meter under oss. Det gikk bra, men bussen var bare noen cm fra å berøre sykkelen. Den gang var det altså ikke trafikken i seg selv som skapte farlige situasjoner, men veiens beskaffenhet.
Fra Odda hadde vi en stor utfordring – og vi gruet oss nok litt til den. Vi skulle over Seljestajuvet – det høyeste punktet på veien på hele 1065 moh. Det betydde ganske mange oppoverbakker den første delen av dagen. Vi rakk imidlertid å nyte synet av Låtefoss før vi fortsatte oppover. Det virket som en hel uendelighet før vi nådde toppen. Under oss hadde vi fantastisk utsikt mot Folgefonni og Hardanger, og der nede så vi også at de arbeidet med de to tunnelene som skulle føre veien over fjellet i framtida. Det er jo et spesielt veianlegg der det bukter seg oppover fjellsiden. Så gikk det desto fortere nedover på den andre siden mot Røldal. Selv om vi bare la bak oss litt over 40km denne dagen, var vi vel ganske fornøyd med dagens innsats. Vi visste at nye utfordringer ville komme neste dag når Hardangervidda skulle beseires.
Røldal er ei vakker bygd ved Røldalsvatnet med den gamle stavkirken sentralt i bygda. Om vi besøkte den på denne turen, husker jeg ikke, men jeg har vært innom den mange ganger seinere. Den er vel særlig kjent for det rosemalte taket og veggene samt det svettende krusifikset.
Neste dag var værgudene lite samarbeidsvillige. Det ble turens våteste og sureste dag. Vi skulle oppover Vestmannalia – og så geiteflokker innover Valldalen som noen år seinere ble demmet opp. Grusveien innover Hardangervidda sugde krefter. Vi måtte jo over Midtleger på 1057 moh før vi langsomt, men sikkert nærmet oss Haukeligrend. Husker at vi var både våte og trøtte før vi endelig kom dit, for så å fortsette videre til Grungedal der det var ungdomsherberge. Om vi klarte å tørke opp i løpet av kvelden og natta, har jeg ingen formening om.
Dagen etter har jeg notert fin tur, selv om det var litt duskregn i perioder. Fra Haukeligrend går det ganske bratt opp til Setesdalsheiene. Veien går til dels på ei hylle over dalen. Litt oppe i bakkene så vi en bil som lå veltet i skråninga opp fra veien. Den hadde mistet bremsene og reddet seg fra katastrofen ved å svinge av veien på oversiden. Det endte med et velt, men ingen ble alvorlig skadet. Å sykle over vidda var ganske trivelig. Rart å tenke på at på Hovden var det den gang svært lite – bortsett fra at noen bygde et hotell der. Ingen hyttefelt eller skjemmende skianlegg. Bykle var målet – ungdomsherberget var en fjellgård på nedsiden av veien. Trivelig der.
Turen ned Setesdal gikk greit, stort sett langsomt nedover på litt dårlig grusvei. Av og til kom gårdshundene ut og løp bjeffende etter oss. Folk var ute på jordene, mange menn hadde skinnbrok, som var tradisjonen i Setesdal. Vi kjørte den gamle veien på utsiden av Fånefjell, som er stengt nå. Vi overnattet på Byglandsfjord. Vi var nede på stasjonen og så toget komme. Det var en skuffelse, for det var bensinmotorvognene som kom, intet damptog. De var forbeholdt godstogene, men det visste ikke vi. Litt over en måned seinere var det slutt på togtrafikken på banen.
Situasjonen nå var at sykkelen min begynte å bli dårlig. Det var først og fremst bakhjulet som begynte å svikte. Det var gått en del eiker. I Kristiansand fant jeg et sykkelverksted ved Lundsbrua (det er der ennå), men de klarte ikke å fikse hjulet på den korte tida. I Kristiansand traff vi noen skolevenner som inviterte oss til å overnatte på hytta deres ved Ålefjær. Mens sykkelen min ble fikset, dro Jardar i forveien retning Arendal. Jeg kom etter om ettermiddagen, pytt pytt, vi skulle jo bare til Arendal.
Har i ettertid tenk over hvor sprek jeg var den gangen, for veien mellom Kristiansand og Arendal var den gang nokså kronglete selv om det var en del nye strekninger den første delen fra Kristiansand. Jeg synes å huske at det gikk som en lek. Tanken var å sykle hele veien hjem til Oslo, foreløpig langs riksvei 40. Trafikken var ikke større enn at vi følte den ikke var noe problem. Det som ble et problem nå var været – tordenbyger – samt sykkelen min. Tordenbygene tvang oss i le av noen garasjer mellom Søndeled og Gjerstad, og da vi kom i gang igjen fikk Jardar se hvor dårlig det sto til med bakhjulet mitt. Vi bestemte oss for å sykle til Gjerstad jernbanestasjon for å ta toget derfra hjem til Oslo.
Problemet var penger. Dette skjedde på en søndag, og ingen postkontorer var åpne. Jeg hadde nemlig en rød postsparebankbok som jo kunne brukes over hele landet, men ikke på søndager. Vi forela spørsmålet for stasjonsmesteren som sa han kunne ringe postmesteren i Gjerstad. Han var heldigvis hjemme. Så etter å ha besøkt postkontoret – der problemet var hvilken dato postmesteren skulle stille stempelet på – kom jeg tilbake til stasjonen med nødvendig kapital til toget hjem, Sørlandsekspressen. Det var forresten ett av de strømlinjeformede “lyntogene” (BM66) som tok oss tilbake til Oslo V.
Har i ettertid regnet ut at vi tilbakela 1 150km på datidas veier (stort sett grus) på vanlige sykler uten noen som helst fiksfakserier. Det som ødela var at min nye sykkel ikke var god nok, eikene begynte å ryke ganske tidlig og til slutt var det ikke mange av dem som var i orden. Dessverre var dette et fenomen som forfulgte denne sykkelen seinere også – dog ikke så ille som på denne turen. Vi opplevde mye, vi så mye av Norge og naturen omkring oss og jeg tror vi var ganske spreke etterpå. Jeg mistet etter hvert kontakten med Jardar selv om vi studerte på samme fakultet. Også han hadde stor interesse av historie og rumensk, og jeg leste med stor interesse de to bøkene han skrev om øst-Europas historie. Fortsatt hadde jeg lyst til å sykle mer, men gjorde ingen særlig forberedelser til neste ekspedisjon, som kom til å gå av stabelen året etter…….
Du har skrevet en fantastisk beretning om denne turen, Bjørn Olav! Også for meg står den som noe stort i erindringen! Morsomt å få rekapitulert hele turen, til og med detaljer som jeg selv hadde glemt. La meg legge til at min sykkel var uten gir, førkrigsmodell (merke: Tempo), arvet etter far (som sluttet å sykle etter at han gikk over ende i ei trikkeskinne), og tung som bare det. Det var derfor jeg trillet så fort nedoverbakke at jeg måtte vente på deg!