Barndom
Jeg er ikke født med ski på beina. Lærte å gå på ski i barndommen og på Tomm Murstads barnehage gikk jeg på skiskole. Resten gikk av seg selv. Gi nokså mye på ski selv om jeg vokste opp i Oslo – ikke så langt fra sentrum av byen. Da jeg ble 16 år, flyttet vi til Bærum. Da fikk jeg til og med stor hage som jeg kunne gå på ski i, selv om det var ganske flatt. Vi hadde skirenn i hagen til min onkel. I hagen til min tante Solveig laget vi hoppbakke og hoppet noen meter, men tror aldri jeg fikk til noe stående hopp.
Vinter er snø. Snø er gøy! Det må ha vært nokså mange skikkelige snøvintre i min barndom. Kan ikke huske at snøen uteble noen år mens jeg var gutt. Det var ofte kaldt og det var skiføre. Snøvintrene 51 og 54 huskes fortsatt! Mens jeg var student husker jeg en vinter at det ikke snødde før ute i februar. Det var veldig kjedelig. Vi ventet på at snøen skulle komme. Det var svært sjelden jeg gjorde andre ting enn å stå på ski; drev litt med å gå på skøyter, men det var jeg dårlig til. Har visstnok akt i Korketrekkeren også. Noe som virkelig var gøy var å lage snøhule.
Smøring brydde vi oss ikke så mye med når vi var barn, det ble viktigere når jeg ble eldre. Ski var treski med kandaharbindinger. (Kan ikke forstå hva denne byen i Afghanistan har med ski å gjøre?) Kan ikke helt huske når jeg fikk langrennsski med Rottefellabindinger, men det var omkring den tida jeg begynte å gå lengre turer. Husker jeg hadde noen brune noen. De forbyttet jeg en gang på bussen ved Bjørnsletta da jeg byttet fra buss til trikk. Det var ikke så lett bestandig å få ut skia av skiholderen bak på bussen. I farten tok jeg feil, disse var noe kortere. Etter en stund kjøpte jeg Bonna treski. De brukte jeg både på tur og i fjellet. De var gode, jeg har dem fremdeles, men bare som et klenodium. Det er lenge siden jeg begynte å bruke glassfiberski. Nå er alt så spesialisert. I dag bruker en forskjellige skityper til forskjellige aktiviteter (off piste, telemark, slalåm, langrenn, randonee, fjellski osv) – aktiviteter vi ikke visste om da jeg vokste opp.
Allerede mens jeg bodde i Oslo ved Bislett gikk jeg skiturer i Oslomarka, først og fremst i nærheten av Ullevålseter. Ofte tok vi trikken til Sognsvann eller Voksenkollen. Hjemover kunne vi i alle fall gå så langt som til Ullevål stadion – ned “Damefallene”. Bedre ble det da jeg flyttet til Bærum. Da var Bærumsmarka nærmest, og da kunne vi starte så å si hjemme.
Min mor var den første som tok meg med på en lengre tur. Den gikk til Kikut, men ikke uten problemer. Vi skulle passere en plass (Kamphaug?) der det bodde folk (men de var ikke hjemme), og de hadde latt St. Bernhardshunden gå løs. Da vi nærmet oss gården, kom den gneldrende mot oss, så vi måtte flykte. Dermed lusket vi rundt gården i løssnøen uten at hunden oppdaget oss på ny. Vi kom til Kikut. Etter den turen erklærte jeg at jeg ikke ville være med mor på skitur mer, det var jeg vokst fra.
En gang i mine guttedager fikk jeg være med mine fettere på hytta deres på Golsfjellet. Det var fint å gå på turer i høyfjellet selv om det ofte blåste, eller var tåke. Desto finere når været var fint. Det var lenge før hotellene begynte å kjøre løyper med løypemaskiner.
Oslomarka
Det var Oslomarka som ble eldoradoet. Marka hadde uendelige muligheter, det var skispor over alt. Den gang måtte du gå dem opp selv hvis du kom etter snøfall, hvis ingen lå foran deg i sporet. Hovedområdet var Nordmarka, men jeg gikk også masse i Krokskogen. Der var det områder med nesten fjellfølelse, selv om det høyeste åsen var 717moh lå i tjukkeste skogen. Men fra Gyrihaugen hadde du flott utsikt både over Krokskogen og Ringerike – like til Norefjell.
Skiforeningen arrangerte kjentmannsmerket og distansemerket og plasserte poster rundt omkring i marka. Kjøpte vi distansekort og kjentmannskort, fikk vi stempel når vi kom på disse stedene og kunne regne ut hvor mange kilometer det var mellom postene. Så regnet vi ut hvor langt vi gikk pr. tur. Det var gull-(500km), sølv- (250km) og bronsemerke (100km). Det begynte med en 30 – 40km de første turene. Utover i sesongen økte turenes lengde til rundt 50km. Tre år klarte jeg gullmerket. Det skaffet meg meget i gym!
Kjentmannsmerket brakte oss til steder av marka vi ikke hadde vært før eller topper vi ikke hadde vært. Vi ble virkelig kjent. Jeg tok jo seinere hovedfaget mitt på et studium av bruken av Oslomarka som turområde.
Ofte tok vi (en eller to fettere eller venn) første trikken til Frognerseteren. Målet var å være på Kikut før kl.0900. Det gikk som regel greit det. Deretter gikk vi nordover til Katnosa, videre sørvest over Spålen og Storflåtan til Løvlia. Da jeg kom opp på Løvliflakene, kunne jeg være så sulten at jeg knapt nok klarte å komme meg videre. Det gjorde jeg likevel. Da ble det vørterøl og mat (vaffel?) på Løvlia for å få i seg noe ny energi. Derfra ble det enten Sørkedalen eller Lommedalen – og så buss hjem. En sjelden gang gikk vi helt hjem, men det var seint på vinteren da det var lyst lenge. Dette var turer på en 50 – 60km. Vi var kjempefornøyd med det.
Den lengste turen jeg gikk var på 72km. Da gikk jeg hjemmefra gjennom Bærumsmarka via Kampen og Løvlia til Ringkollstua. Derfra gikk jeg via Storflåtan og Langlia og Sørkedalen. Det begynte å snø helt på slutten og føret ble plutselig tråere, men da var det bare nedoverbakke mot Sørkedalen, så jeg rakk bussen.
Første gang jeg gikk fra Kikut over Langlia til Løvlia visste jeg ikke hvor langt det var. Jeg gikk og gikk, og oppover gikk det i en uendelighet. Løvliseterflakene ligger på 600moh. Derfra er det kort vei ned til selve Løvlia. For meg var det den gang en uendelighet. Kom seint ned til Sørkedalen. Mor var engstelig.
En annen gang, det må ha vært en første tur en vinter, var vi fire stykker som valgte å gå til Løvlia og så gå ned til Sørkedalen. Da var det imidlertid så lite snø at vi valgte å gå på veien til Heggelia ned til Sørkedalen. Det var jo nesten ikke snø. Det var blitt seint da vi kom fram til bussen. Hjemme var foreldrene våre blitt engstelige og ville kontakte politiet.
Noen ganger seint i sesongen tok vi toget til Grua for å gå på ski “med sola i ansiktet” mot Oslo. Turen startet som regel ved Mylla. En gang kom jeg i prat med en ung dame som spurte om vi skulle ha følge sørover. Jeg visste det ikke ville gå særlig bra for egen del. Damen het Ingrid Kristiansen, ble seinere gift Hadler og var norgesmester i orientering og på ski. Hun forsvant i en snøføyke nedover Mylla mens jeg valgte å gå mitt eget tempo. Jeg har alltid likt meg godt i nordre delen av Nordmarka.
Flere ganger gikk vi noen studenter sammen. En gang gikk vi fra Stryken – den korteste veien. Da tok vi toget til Stryken. Jeg husker en gang vi bestemte oss for å ta en tur i marka når snøen først kom. Den turen måtte vi vente med langt ut i februar før det kom snø det gikk an å gå på. Hadde flere skiturer i Vestmarka, men det var litt mer usentralt når vi ikke hadde bil. Bærumsmarka ble derimot mye brukt, ikke minst til og fra Krokskogen.
En gang var det nære på. Det var ikke så ofte vi møtte skogens konge dypt inne i Oslomarka. Men det skjedde mer enn en gang. En gang kom jeg i stor fart nedover på veien forbi Kjelsås gård på vei mot Sørkedalen. Oppover kom en elgku travende. Jeg ville ikke klart å stoppe hvis den fortsatte. Heldigvis fikk elgen øye på meg, stoppet opp og snudde brått før den forsvant inn i skogen.
Skigåingen ga meg mye god mosjon. Jeg trente jo ikke. Det var ikke så vanlig på den tida. Ikke drev jeg på med fotball eller slike aktiviteter. Det ble med såkalt vanlig mosjon – gåing, sykling og skigåing. Jeg merket at skiformen ble bedre i løpet av sesongen. Utholdenheten var langt bedre i mars enn i januar. Av og til hadde jeg en skikkelig følelse av – selv på slutten av turen når jeg var sliten – at jeg bare kunne flyte av gårde i det uendelige. God følelse at kroppen fungerer som den skal. Skisporten har gitt meg mange gode følelser, også seinere i livet.
Skigåingen ga også mange flotte naturopplevelser. Vi for ikke gjennom marka bare for å prestere, men vi fikk masse gode opplevelser av flott natur. Vi hadde med sekk, ofte med termos med te eller solbærsaft. Av og til tok vi oss en rast for å nyte utsikten eller naturen. Selvfølgelig var vi klar over at det foregikk hogst, og at Oslomarka var en del av et stort skogbruksprosjekt hvor hogst av trær var en del – for å tjene penger. Men Oslomarka var aldri truet som sådann for det ble jo plantet nye trær hvert år. Det har jeg selv vært med på. Skogsbilveiene kunne være et irritasjonsmoment, men de var sjelden strødd så de var framkommelige på ski. Oslomarka var i rampelyset. Skulle den vernes på noen som helst slags måte – eller skulle den brukes som det ble gjort både til skogbruksformål og turområde? Var markagrensen absolutt, eller skulle det tillates utbygging i randsonene? Ingen tvil om skiturene i Oslomarka ga kjærlighet til området og naturen – og ønske om at neste generasjon også skulle kunne oppleve noe av det samme som vi opplevde.
Det som fulgte etter vil jeg fortelle mer om…..
Alle fotografiene er tatt av meg med mitt canonette kamera 1965 – 72
