Jeg har tidligere fortalt om noen antiloper på savannen som det er mange av som gnu, gaseller og impala. Noen av de følgende har vi bare besøk av en gang i blant.
En av disse er kongoni. Dette er kiswahilinavnet på dyret, men jeg tror det kommer til å overta for det engelske hartebest, eller hva med det norske hesteantilope? Kongoni har lite med hest å gjøre, men den har en rekke slektinger på savannen som tobi og den svært sjeldne hirola som bare finnes noen få steder i Øst-Afrika. Kongoni er imidlertid ikke sjelden, det kryr av dem i Nairobi National Park og andre steder.
Også kongoni er et typisk flokkdyr. Det som er typisk er at de holder seg på steder med god oversikt. Ofte står ett dyr og speider ut over savannen fra en haug mens de andre beiter fredelig omkring. Nærmer det seg noe truende, gir det raskt beskjed og de løper vekk. Tilsvarende oppfører en antilope som kalles topi seg. Den har jeg bare observert i Serengeti NP
En annen antilope vi sporadisk har sett på savannen er eland. Ingen småsau akkurat, hannene kan veie opp imot 900kg. Den er den største antilopen i Øst-Afrika. Den har stor utbredning i sentrale deler av Afrika – endog i Dyreparken i Kristiansand. Den kan bevege seg over store områder, går gjerne i større eller mindre flokker, foretrekker bush og spiser grener og lignende. Den er så stor at løver kan ha problemer med å nedlegge dem. Ikke minst er de redde for de spisse hornene.
La oss ta med bushbukk og vannbukk, to antiloper som trives i mer fuktige omgivelser. De har jeg opplevd mange steder. Bushbukk liker å være i skogen, helst på litt fuktige steder. I Nairobi NP har jeg opplevd den på svært nært hold når vi har vært på vandretur med guide. Egentlig var det flodhest og krokodille vi var på tur for å se, men vi har som regel fått bushbukk på kjøpet. Vannbukken trives jo som navnet sier i nærheten av vann. Da vi besøkte Crescent Island ved Naivashasjøen, så vi vannbukker bokstavelig talt lekende i vann så spruten sto.
Gerenuk er absolutt den rake motsetning av disse. Den kalles også giraffantilope både fordi den har lange ben og ikke minst lang hals og et lite hode på toppen. De klarer seg uten å drikke i det hele tatt og trives derfor i tørre områder med bush og småskog. Dessuten er de de eneste antilopene som kan stå på bakbena og spise av trærne. Hver gang vi er en tur i Amboseli NP møter vi en flokk av disse dyrene omtrent på samme plassen hver gang.
La meg ta med noen av de minste antilopene, dik-dik og suni. De veier vanligvis under 5 kg og er lett å overse når du er ute i bushen. Et par dikk-dik passerte en gang rett foran bilen. Vi stoppet, og en av dem ble stående bare to meter fra der jeg satt i bilen. Så den dypt inn i øynene, som var omkranset av store, bedårende øyenvipper. Ja da, de er søte……..
