Skogen med mange myter og fortellinger; Peder Christen Asbjørnsen og Bernard Herre med flere har fortalt om opplevelser i dette skogområdet med eventyr og sagn. Det er som om en møter en gjemt fortid når en går inn i dette skogsområdet utenfor Oslo.
På den tida var det flust med setervoller med mange dyr og budeier og skogsarbeidere som lå ute i vinternatta i tømmerkoier. Ikke å forglemme de som drev med brenning av trekull på alle kullebunnene. Dessverre er det ikke mye tilbake av den historiske virkeligheten. Setrene er for lengst nedlagt og tømmerhoggerne er industrialisert. Ingen tømmerkoier på Krokskogen mer – selv ikke i min barndom. Setrene ble lagt ned før 2. Verdenskrig, noen få holdt på ut på 1950-tallet. Men fortsatt kan du se sporene etter dem – før vollene gror igjen eller hyttene overtar.
Er ikke helt sikker på når mine første turer til Krokskogen fant sted. Det må ha vært i området innerst i Sørkedalen. Da jeg var speider i Oslo 1 hadde vi en overnattingstur ved Sloravann under åpen himmel. Vet ikke om det var årsaken til at det å sove under åpen himmel ikke har virket så veldig fristende i ettertid. Seinere ble det en del sykkelturer til Skansebakken og Lysetjernene. I 1959 var jeg imidlertid med på et treplantingsprosjekt ved Søndre Heggelivann. Det var Laget som hadde påtatt seg å plante trær i området. Jeg kom en uke etter de andre, og jeg måtte ta meg til Heggelivann med sykkel. At det var så mange lange oppoverbakker hadde jeg ikke drømt om. Var helt skutt da jeg kom fram. Men ellers var det en trivelig uke. Gutt hakket og jente plantet på rad og rekke. Mye hyggelig prat og. Har aldri sett etter om skogen vokste opp. Det var jo en tørr sommer det året. Vi bodde i en brakke, og det var greit nok.
Omtrent samtidig – eller litt seinere – hadde jeg et framstøt mot Krokskogen fra Nordmarka. Jeg bodde fortsatt i Oslo, var rundt 15 år og hadde begynt å beherske skituren til Kikut fra Frognerseteren. Hvorfor ikke gå videre mot Løvlia? Mine forberedelser var sparsomme, jeg hadde et kart som var nokså ufullstendig. Jeg gikk og gikk, og det gikk oppover, stadig oppover. Skulle jeg snu? For en gangs skyld slet jeg meg videre og til slutt skled jeg inn på tunet foran Løvlia temmelig sliten. Jeg hadde fullstendig overvurdert avstanden. Hvilken retning jeg avsluttet turen, husker jeg ikke. Hjem kom jeg – en liten triumf i egne øyne.
Seinere ble det mange tilsvarende turer den samme løypa eller via Katnosa da jeg var på det sprekeste. Løvlia ble på mange måter et viktig mål for meg. Det lå høyt og fritt med utsikt i alle fall mot sør, det hadde mat, drikke og hvile og et par tilfeller overnatting. Men det var sommerstid. Dessuten var returen enkel fra Løvlia – det gikk nedover i nesten alle retninger. Men Gyrihaugen sperret utsikten vestover.
