KSO står på og er i sving hver uke nå…
Litt uvanlig konsert fordi det ikke var noen utpreget solistinnslag, bare to vokale innslag i det spanske innslaget til de Falla. Det ble KSOs egen konsert med musikk som (dessverre) ikke blir spilt for ofte på våre breddegrader. Når det er kjølig og kalt ute, varmer det spesielt godt med litt musikalske varmere breddegrader.
Det som også var spesielt, var at nesten all musikken var skrevet som ballettmusikk, men arrangert for konsertbruk – og at all musikken som ble spilt var komponert i tiden rundt 1.Verdenskrig.
Ballettmusikk var imidlertid ikke det første stykket på kveldens program, “En trist kveld” (Un soir triste) av Lili Boulanger, som døde bare noen måneder seinere av en kronisk magesykdom. Musikken var ikke trist, men mer mystisk synes nå jeg med mange tette klanger i et nokså dempet orkester – noen ganger dissonerende – litt opprivende, men stillferdig. En kan virkelig stille spørsmålet, hvilken retning hadde hun gått om hun hadde fått leve?
Maurice Ravels “Gåsemorfortellinger” (Ma mère l’Oye) var jo egentlig klaverstykker skrevet for barn, men omformet til voksen ballett med et eventyrlig innhold. Ravel synes jeg klarte å gjenskape den eventyrlige stemningen i de fem scenene fra balletten med mange fine solistiske innslag fra mange forskjellige instrumenter. Jeg falt spesielt for Ninas piccolofløytespill og Marions engelske horn, som vel var gåsemoren – fortelleren. Ravels musikk er stemningsskapende, rafinnert og delikat, og KSO gjenskapte dette universet på en flott måte.
Etter pause var det mer ballett og mer ildfulle toner. Manuel de Fallas ballett “Den trekantede hatten” (Le sombreros de tres picos) var jo også en slags eventyrfortelling der hatten var et symbol på makten – magistraten, som ville ha kona til mølleren. Det gikk ikke slik – rettferdigheten skjedde – og balletten endte da med en festlig finaledans der trombone og tuba endelig kunne tre inn i musikken og delta i festen. Denne musikken trengte mer synlighet enn konsertversjonen ga. Allerede i starten merker man fraværet av balletten, for det er danserne som smeller i kastanjettene og klapper i hendene og roper, mens i går var det orkesteret som var ballett. Det fungerte jo, men det var ikke helt troverdig. I tillegg var solisten, Stepanka Pucalkova, innom og spredte spansk fyrrighet i to innslag i balletten. Det gjorde hun meget bra. Av og til – særlig i begynnelsen – synes jeg det lød litt lite spansk, men etter hvert ble det mer og mer spansk og masse liv. Dette mestret KSO fint.
Fint at programmet hadde mye god informasjon om verkene som ble spilt – så vi kunne følge med i musikken. Synes i det hele tatt at programmene har fått mye grei informasjon for tida, nå også med hvem som spiller.
Gøy å høre KSO i andre musikalske uttrykk enn det vanlige. Dette ga meg en god opplevelse. Mer!
