Gyrihaugen er ikke den høyeste toppen på Krokskogen. Lengst nord har vi Ringkollen på 701moh, lengre sør Oppkuven på 704moh. Jeg har besøkt begge.
Min lengste skitur noensinne gikk hjemmefra i Bærum til Ringkollen og så tilbake til Sørkedalen over Langlia. Den var da på litt over 70km. I utgangspunktet gikk jeg sammen med fetteren min, men han brakk staven ved Vivangshøgda, så han returnerte hjem.
Turen gikk aldeles utmerket – inntil jeg gikk siste biten over Langlivannet. Plutselig begynte det å snø og det gikk mye tråere. Selv bakkene nedover mot Sørkedalen forbi Kjelsås (der jeg en gang møtte en elg) gikk trått – jeg ville rett og slett komme for seint til bussen. Jeg gikk det jeg hadde av krefter, men klokka gikk fortere, så da jeg nærmet med bussholdeplassen ved Sørkedalen skole var jeg 5 minutter for seint. MEN det var mange skiløpere som skulle med bussen, så da jeg kom fram var det fortsatt folk som holdt på å laste ski på bussen. Snakk om flaks.
Jeg trivdes godt i området rundt Heggelivannene og Oppkuven. Var på mange måter villmarka i Krokskogen det. Her er det fortsatt en del urskog som øksa ikke hadde berørt. Her ble den siste bjørnen i Oslomarka skutt en gang midt på 1800-tallet. Det var nesten så en ventet å støte på bjørn i området. Kanskje det var her trollene på Krokskogen oppholdt seg? Det ble heldigvis oftest turgåere jeg møtte – og noen sauer. Ikke så mange folk sommerstid, men en gang vinterstid opplevde jeg rene køen innover mot tårnet på Oppkuven. For et tårn måtte til for å kunne se over tretoppene. Etter hva jeg husker, var utsikten best nordover mot Kringla og Spålen og skogområdene der omkring. (I dag er det et nytt tårn reist på Oppkuven).
Det er mulig Krokskogen ikke er det beste stedet å sverme i. To ganger hadde jeg med dame på tur i området – uten at det førte til noe som helst. En av gangene var til Lysedammene. Det synes jeg er et av de mest sjarmerende områdene innerst i Sørkedalen. Hun var dansk så kanskje hun ikke forsto språket? Den andre fra Bærum – og vi gikk til selveste Oppkuven, kanskje hun også hadde språkproblemer? Eller var jeg ikke sjarmerende nok? Vel, hun jeg etter hvert ble gift med, var med på en tur lengre vest på Krokskogen……
Selve Heggeli gård var litt “mystisk”, det var ingen servering der, så sjelden folk i området, det ble bare å nyte synet av de fredelige bygningene som vel lå under Løvenskiold-Vækerø. En av de vakreste plassene i Oslomarka synes nå jeg. Historien forteller at en oslomann syntes stedet var så vakkert at han ga navnet til en bydel på vestkanten i Oslo. Derfor var det lenge en holdeplass på Røabanen som hadde det velklingende navnet Heggeli. (For lengst nedlagt 1995)
Ellers brukte jeg sykkelen mye i området; sykkelturen gikk ikke reint sjelden til Heggelivannene. Av og til besøkte jeg den sagnomsuste Kusteinen med flott utsikt.
I det hele tatt det området av Krokskogen jeg besøkte mest, både sommer som vinter. Og det var her jeg både startet og avsluttet min karriere som treplanter i 1959. Nå overlates visst det meste til naturens eget arbeid. Det er kanskje det beste.
Det ble bare en sommernatt på Krokskogen for meg – i alle fall ute. Etter militærlivets “gleder” fristet teltlivet aldri meg. Godt at en har steder som Løvlia. Det er klart at i de stille timer er sjansen for å oppleve dyr større. Det har det vært dårlig med på Krokskogen. Det eneste møte jeg kan huske var med en elg ved Kjelsås innerst i Sørkedalen. Jeg var på ski full fart nedover veien (for å rekke bussen?) da en elg kommer luntende oppover veien rett imot meg. Jeg hadde ikke sjanse til å stoppe, men elgen hoppet elegant ut av veien og borte ble den, og reddet var jeg.
Det er lenge siden jeg har vært tur på Krokskogen nå. Har flyttet til andre deler av landet som også har mye vakker natur. Sånn sett savner jeg egentlig ikke denne skogen, selv om jeg egentlig gjør det også ? det er så mye historie og mange historier.
