Jeg vokste opp i Oslo ved Bislett. Nordmarka lå nærmest. Husker ikke helt hvordan det begynte. Min mor var familiens ivrigste turgåer, søndagstur var nesten obligatorisk. De fleste gikk nok i nabolaget, men av og til tok vi bussen til Maridalen og gikk for eksempel til Skjærsjøen eller andre steder i nærheten.
Men siden min mors familie holdt til i Bærum, gikk vi også mye tur der. En gang husker jeg vi tok toget til Heggedal for å se hytta som min mor bodde de siste månedene av krigen. Husker for den saks skyld at vi en gang tok trikken til Grini og så Ila fengsel på avstand. Det var jo konsentrasjonsleiren Grini under krigen.
En ting er sikkert: Jeg ble flasket opp i Nordmarka det siste året før jeg begynte på skolen i Tomm Murstads barnehage på Voksenkollen med egen trikk til og fra . Det var i 1949-50. Likevel tror jeg ikke det var der jeg lærte å gå på ski, det lærte jeg tidligere, men det var unektelig mitt første møte med Nordmarka. Husker at vi i min ungdom av og til tok trikken til Frognerseteren for å gå ned “Korketrekkeren”. Bare en gang kan jeg huske at vi akte på kjelke ned de samme bakkene. Det var ganske skremmende.
Ellers var det også turer rundt Sognsvann og Ullevålseter som ble min start i Nordmarka. Det hendte vi gikk ned til Ullevål stadion på ski ned de beryktede “Damefallene”. Som det går fram av dette var mitt kjennskap til Nordmarka nokså perifer bokstavlig talt – det var store deler av marka jeg ikke kjente til i det hele tatt.
Jeg hadde hørt snakk om å gå på ski til Kikut. Det så ikke særlig oppnåelig ut. Hadde egentlig ingen som ville gå sammen med meg – unntatt min mor. Vi startet fra Maridalen den 2.mars 1957 – samme dagen som 50km i Holmenkollen, så det var ikke så mange på tur i marka. Vi startet turen med å gå mot Kamphaug – ikke den direkte ruta mot Kikut. Vet ikke hvorfor mor valgte denne ruta, fordi den falt ut svært uheldig: Folkene var ikke hjemme, men det var en stor St. Bernhardshund som gikk løs på tunet. Den valgte bjeffende å følge etter mor som fortvilt prøvde å komme seg ut i skogen på den andre sida. Jeg var litt i villrede hva jeg skulle gjøre, men begynte å ta meg rundt Kamphaug på den andre siden. Heldigvis møttes vi på den siden der løypa fortsatte, da var hunden rykket tilbake til Kamphaug uten å ha fått “smaken på” mor. Vi hadde fått oss en støkk, men det gikk bra. Var vel 13 år den gangen.
Turen videre gikk greit, vi kom oss til Kikut og kom oss hjemover via Ullevålseter og Sognsvann. Husker jeg bestemte meg for at neste gang ville jeg gå uten moderen. Det gikk for treigt. Så det ble den siste turen på ski med min mor.
Men fra nå av lå veien til Kikut åpen.
Kjempekoselig å se bildene dine 🙂 Interessant å se dem 🙂
Ønsker deg en kjempefin tirsdagskveld 🙂
Purr, pur, fra Toril og kattene