GARISSA – en by i utkanten av Kenya
Overskriften er noe villedende kanskje, men tilbakereisen fra Lamu gikk i alle fall over byen Garissa i Øst- Kenya. Den norske ambassaden sier at denne byen bør norske ikke besøke, den ligger i en truet sone der en bør være forsiktig med å oppholde seg. Det har ikke minst noe med nærheten til Somalia å gjøre, men også at flyktningleiren Daadab ligger ikke så langt unna. Det har også vært rapportert om stammeuro i byen. Dessverre ambassadør, vi måtte en tur innom Garissa for å fylle på både bensin og mat/drikke. Slik er det når en skal kjøre langt og vet ikke hvilken tilstand veiene er i.
Det visste vi mer om når vi skulle sørøstover fra Kitengela til Mombasa. Den veien hadde vi kjørt noen ganger før, vi visste om tilstanden og vi visste om trafikken. Fatma var opptatt med studiene til kl. ett, men så kunne vi la det stå til på Mombasa Highway. Trafikken var stor, det visste vi. Ca. 90% av trafikken er tungtransport. Av en eller annen grunn har tungtransporten ikke lov å kjøre fortere enn 80kmt, men selv tomme kom de færreste lastebildene opp i den farten. Etappen sørover ble da en stopp – go -etappe etter hvert som vi tok igjen trailerne (har bare sett semitrailere her) for å kjøre forbi dem der det var mulig. Forbikjøring er et svart kapittel i veikulturen her i landet, mange gjør det med fare for både eget og andres liv. Særlig opplevde vi det etter mørkets frambrudd. Ellers er naturen langs denne veien mange steder svært vakker; det er mulig på klare dager å se Mt. Kilimanjaro fra veien. Siden vi kjørte gjennom to nasjonalparker, var det også mulig å se dyreliv fra veien. Vi så i alle fall to elefanter.
Etter 7 ½ times kjøring og 450 km var vi endelig i Mombasa, det ble et raskt måltid i byen før vi overnattet på et greit hotell utenfor. Underholdningen om natta var et skikkelig tordenvær. Det var fuktig og varmt så vi svettet godt. Kysten er svett!
Dagen etter var det hotellfrokost ved svømmebassenget, men det regnet fortsatt. Hotellet lå i bydelen Nyali, hvor også “Lille Mogadishu” ligger. Ikke det at vi oppsøkte den, men somaliske flyktninger har ordnet seg greit der. Ryktene sier at piratpenger ble investert i fine hus i denne bydelen. Vi kjørte nå langs nordkysten av Mombasa. Hotellene lå på rad og rekke og innbød til slaraffenliv. Etter hvert kom vi mer ut på landet og kjørte langs enorme sisalåkre med baobabtrær spredt innimellom. Vi kjørte langs kysten, men hadde ingen følelse av det. Kilifi og Malindi var de to neste byene. Malindi har den beste pizzaen på swahilikysten. De italienske turistene var meget synlige. Det påstås at i Malindi klarer du deg bedre med italiensk enn med engelsk. Den italienske mafiaen påstås å ha klart å finne gode investeringsobjekter i området. Malindi er likevel en swahiliby med mange moskeer og Vasco da Gamas bauta.
Veien videre var interessant, for nå kom vi helt ut til kysten. Her var det saltutvinning som foregikk. Fra Malindi til Garsen som var byen vi skulle ta av til høyre, er det 110km. Vi trodde det skulle gå på litt over en time. Det gjorde det ikke. Etter hvert som vi kom nordover, ble veien dårligere og dårligere. Asfaltveien begynte å få store huller, og det ble mye sikksakkjøring mellom hullene. Busser og lastebiler bare feide over. Det ble en tålmodighetsprøve. Til slutt kom vi da fram til Garsen og kunne ta fatt på de 112km til Mokowe, fergehavna til Lamu.
Byen Garsen ligger ved utløpet av elva Tana, Kenyas største elv. Tanadeltaet er ikke det vakreste området i Kenya, det er mye bushvegetasjon og paddeflatt. Her er tilholdsstedet til store mengder flodhester og krokodiller som stadig utkjemper en kamp i elva om herredømmet. Som regel er det flodhestene som dominerer. De skal utgjøre en trafikkfare nattestid, men vi så ingen flodhester. Derimot så vi noe annet som fikk oss til å reflektere.
Dette området var for 10 år siden et meget brennbart område. To av stammene som holdt til i området, orma og pokomo, var i krig med hverandre om naturressurser. Orma-stammen er en kusjtisk stamme som levde av kvegdrift – som maasaiene. De bygde noen flotte hus som beskyttet bra mot regn. Pokomo-folket er en mijikendastamme (bantu) som var samlere, fiskere og jordbrukere. Konflikten ble blodig, men den skal være ordnet opp i. Nå sendes orma- og pokomobarn til samme skoler. I dette området er det også et par andre stammer som holder til, og uroen skyldes ofte motsetninger mellom stammene.
Det hadde regnet og i hullene i veien hadde det samlet seg vann. Vi så folk etter hvert langs veikanten med bøtter og spann og kopper for å samle dette regnvannet. Det vi også så var hos orma-folket var det bare kvinnene som gjorde dette, mens blant pokomo-folket var det begge kjønn som samlet vann. Dette gjorde det klart for oss at vann var en mangelvare i området, men også at det var to forskjellige kulturer. Orma-kulturen er nok den mest konservative av dem. Det kan du si om de fleste av de nomadiske kulturene, de er stolte folk. Ikke kom her med prat om likestilling – selv ikke på 8.mars!
Den siste veien fra Garsen og ut til kysten var for det meste grusvei, og da mener jeg skikkelig grusvei så farten kunne settes opp. En liten ting bare. Jeg kommenterte til Buda at det var en liten innsjø med navnet Lake Kenyatta på kartet. Jeg spurte hvordan det kunne ha seg? Det var land som den første presidenten hadde gitt en stammefrende, en kikuyu, og som i takknemmelighet hadde gitt dammen navnet etter giveren. Slik har det vært mye av i Kenya. De som har makten bare gir bort land til venner og bekjente. I dette området har det vært problemer med tse-tse-fluer. Vi nådde greit fram til Mokowe tidlig på ettermiddagen og ferga til Lamu. Denne dagen hadde vi bare kjørt 370km.
Hjemover
To dager seinere sto vi igjen i Mokowe og gjorde oss i stand til hjemreisen. Bilen hadde flatt bakdekk. Buda mistenkte at noen kunne gjort det med vilje for å tjene penger, men han fikk en kar til å pumpe opp dekket – og så dro vi. Vi etterfylte en gang på hjemveien, det var alt. På strekningen til Garsen, så vi en giraff og en warthog (et afrikansk villsvin). Ellers er dette landskapet vakkert, men det bor få folk her. Det finnes et prosjekt med lokal safari i området. Vel kommet fram til Garsen, kjørte vi innom en butikk for å handle. Vi hadde for så vidt proviant, men akkurat nok vann. Vi skulle kjøre 200km gjennom et nokså øde landskap langs Tanaelva (som er den største i Kenya, men som vi bare så noen få ganger forresten).
Vi valgte å kjøre denne veien fordi den var 100km kortere og at asfaltveien startet i følge Buda ved en by som het Hola. Asfaltveien var bygd i 1996 i president Mois tid. Fra Garsen fortsatte vi veien fra Malindi med mange huller, dype huller, så vi måtte være forsiktige. Etter hvert forsvant restene av asfalten fullstendig; vi oppdaget at vi kjørte på en helt ny grusvei og farten økte. Denne veien var svært bred, men hadde nesten ingen trafikk. Etter hvert kom nylagt asfalt på plass og et skilt fortalte at det var fare for steinsprut i 30 km! Nå gikk det virkelig unna. Vi håpet at dette bare skulle fortsett etter Hola også.
Det var på denne strekningen at folk manglet vann. Vi ble stoppet flere ganger av folk som spurte etter vann. Vi burde jo ant det når vi så hvordan folk ivrig samlet regnvann på veien noen dager tidligere. Dessverre hadde vi ikke annet enn det vi trengte selv.
Veien etter Hola var en katastrofe. Det som møtte oss der var en vei i fullstendig oppløsning. Asfalten hadde sprukket opp, hullene var enorme, veien var delvis glidd ut. De fleste stedene hadde folk laget primitive omkjøringsveier, noen ganger langt ute i bushen. Ett sted holdt vi på å sette oss fast i den løse sanden ? ingen vet hvor lang tid det ville være til evt. hjelp ville komme. !50km og 6 timer holdt vi på med dette. Vi møtte to lastebiler og en personbil. Dessuten går det buss fra Mombasa til Garissa, så litt trafikk er det. Slitsomt, ja, men til slutt var vi i Garissa.
Hvordan kan slikt skje? Bygge ny vei og så glemme den fullstendig. Mine venner sier bare: Det er bare slik i Kenya. Vedlikehold må være et ukjent ord i kiswahili. Helt glemt var den visst ikke. Tre steder holdt de på å bygge noen nye broer. De var det ikke særlig bruk for siden folk måtte kjøre utenom uansett. Her var det eneste mulige – ny vei.
Dette er et tynt befolket område. Det har dessuten vært et urolig område lenge. Det er snakk om Tanadalen, men noen dal hadde vi ikke noen følelse av å kjøre i. Det lignet veldig på en halvørken med mye busker og noe få trær – og helt flatt.
Ingen av turisthåndbøkene har noe særlig om Tanadalen. Det er langt utenfor allfarvei. En bok hadde noe om Garissa. Dette er det ukjente Kenya. Det er et apekatt-sanctuary her – det er vel det eneste knyttet til dyrelivet.
Men det fins planer for Tanadalen. Det skal bygges ny importhavn ved Lamu og derfra vei og jernbane innover Tanadalen videre til Garissa. Derfra skal det gå en forgrening nordover til Etiopia, en annen nordvestover retning Uganda og Sør-Sudan. Det vil skape liv og virksomhet i deler av Kenya som i dag er utenfor. Utrolig store deler av Kenya er i dag utenfor.
Så får vi se om det blir noe av, eller om det hele spises opp av korrupsjonen.
Garissa ble en liten oase for oss. Mat og drikke og litt hvile. Vi hadde likevel 350km igjen – strake veien som Buda sa. Og det ble det. Ved Mwingi opplevde vi en vakker solnedgang – da var fjellene begynt å dukke opp. Etterpå gikk det i afrikansk mørke hele veien til Nairobi – og hjem til Kitengela uten å havne i en eneste “jam”.
