Da jeg morgenen etter en regntung natt tok fatt på min morgenvandring, oppdaget jeg nokså snart at føret var ganske tungt. Når jeg vandrer hjemmefra, glad og fornøyd, passerer jeg gjennom bommen, hilser pent på vakten, “habari asubuhi”, – “mzuri sana”, og legger ut på veien langs muren, kommer jeg til en tverrvei som jeg bruker når jeg skal ut mot jernbanen og savannen. Den veien er i grunnen ikke noe annet enn ?black cotton soil? presset sammen av bilhjul og kuføtter. Jeg merket fort at føret ble fort tyngre. Jorda klebet seg til skoene som klabber på ski hjemme. Det var likevel enklere å få bort enn klabbene på skiene hjemme; jeg tror ikke det finnes noe smøring mot “black cotton soil”. Folk her bruker gummistøvler når de er ute i den type jord; gumboots kaller de dem. Når det kommer mye regn, blir det rein søle, du sklir av gårde uten kontroll, både folk og fe og biler. Det var bedre da jeg kom ut på gresset eller hva det kalles det stive, gule som vokser på savannen – og som dyrene der ute livnærer seg av det meste av året. Nå var sola etter hvert kommet ganske høyt opp på himmelen, og begynte å tørke ut det fuktige. Da jeg kom tilbake etter en times tid, var veien helt fin å gå på.
Her forleden dag sa Buda, vi tar en biltur. Ok, det er fint at noe skjer. Det er mange steder her i nærheten vi ikke har besøkt. (Nå vet jeg at mange ikke har mulighet til å følge dette jeg nå beskriver på noe kart (selv om Google har det meste), men jeg bruker stedsnavnene og vil bare forklare at Isinya og Kaijado begge ligger ved The Pan African Highway, mens Konza ligger langt ute i bushen ved Mombasa – Nairobi Railway.) Vi kjørte vår blå varebil (vanligvis brukt til transport av vann) på denne flotte veien til vi kom til den lille byen Isinya som ligger ved ei elv. Denne elva har en lei tendens til å flomme sterkt over når det er regntid. Nå var det bare en liten putlebekk. Her har de forresten en restaurant i afrikastil med det velklingende navnet Miami. Her har vi vært med ungene og spist en gang. I tillegg har byen vekt for tungtransporten som kommer forbi fra Tanzania. Overvekt ordnes gjerne med en reprimande og noen penger under bordet.
Fra Isinya tok vi av en sidevei som gikk til Konza. Buda hadde tatt med sin tablet som har en enkel utgave av GPS. Den virket faktisk så bra at den hindret oss å kjøre feil en gang ute i bushen. Veiskilting eksisterer ikke. Det viste seg at denne veien var ganske bra, bare noen få steder var det noen små innsjøer som måtte forseres. Vi var absolutt i maasailand. Kuflokkene var mange, men det var også en del gårder. Men først kjørte vi forbi et enormt drivhusområde hvor tydeligvis grønnsaker ble dyrket, kanskje for markedet i Nairobi? Trenger ikke si så mye om landskapet. Vi befant på Kapiti Plains – ganske flatt med milevise områder med bushlandskap. Vi så likevel få ville dyr, bortsett fra noen sebraer, gnuer, antiloper og en praktfull han av kori bustard. Til slutt kom vi til stedet vi krysset med jernbanen til Magadi. Denne jernbanen er privateid (av Tata) – her eksporterer fabrikken i Magadi soda til hele verden via Mombasa. Herfra til Konza endret veien karakter til å bli rene berg og dalbanen mellom gjørmehullene.
I Konza, et hull av et sted, hvor planene var å bygge et kenyansk silicon valley, tok vi veien mot Kajiado. I lengde skulle den være det samme som fra Isinya. Vi oppdaget snart at denne veien hadde en helt annen karakter, mye huller, omkjøringer og gjørme. Fordi det fantes omkjøringsmuligheter utenom selve veien, holdt vi på å havne på feil sted. Vi måtte kjøre en kilometer for å lete etter den riktige veien. Etter hvert ble veien i grunnen mer og mer primitiv. De siste bilsporene forsvant, og det var bare et bodaboda (motorsykkel) spor tilbake. Likevel var det ganske ok å kjøre. En flokk gnu sprintet over veien, kuflokker som tydeligvis ikke var vant til biler, nektet å flytte seg. Vi nærmet oss Kaijado, hadde bare 10km igjen da det skjedde.
Veien hadde ingen spor, ingen hadde kjørt der med bil siden det sist regnet dagen før. For å unngå å kjøre på en stor stein, svingte Buda ut i det ukjente som var fylt av black cotton soil. Der ble vi stående bom fast. Bilen var ikke til å rikke, bare grov seg ned i søla under alle forsøkene på å komme løs. Det var ennå nesten to timer til sola gikk ned. Hva gjør man ute i bushen i en slik situasjon? Det varte ikke så lenge før den første bodabodaen dukket opp, like etter kom den neste. De stoppet og prøvde å hjelpe. Ikke snakk om annet. Til og med passasjerene hjalp til. Det kom forresten en bil, en pickup med kyr på planet. Vi øynet redning, men nei, han hadde ikke tid pga dyra. Så vi fortsatte redningsaksjonen. Vi ble mer og mer sølete i gjørma. Skulle vi prøve forover eller bakover?
Det ble i grunnen begge deler. En bodde i nærheten. Han reiste og kom tilbake med en spade. Det var veldig lurt! Ellers kastet vi stein i gjørmesporene. Det kom forresten flere bodabodaer, til slutt var vi 9 mann og to kvinner. Etter nesten to timer ga black cotton soil opp og ga fra seg byttet sitt. Hurra sa vi. Ingen overnatting i bushen på oss heldigvis. Temmelig utkjørte var vi også. Maasaiene fikk det vi hadde av “redningspenger” og var fornøyd med det. At det hadde vært en praktfull solnedgang, var det visst bare meg som la merke til.
På veien til Kaijado på en vei som nesten ikke kan karakteriseres som vei en gang, møtte vi på en stor flokk med eland, den største antilopen som kan bli større enn en elg. Vi måtte stoppe og ta noen bilder i halvmørket. Veien hjem gikk ellers svært greit på hovedveien. Vi ble forresten stoppet av bevæpnet politi som spurte om vi hadde noe i bagasjerommet. Nei sa vi, og fikk kjøre videre?.
Det var godt å komme hjem…..
Generic Xenical Cheap No Prescription Cialis Where Can I Buy Online Fluoxetine Without Rx Antibiotics For Sale Canada